PRIO-forsker om bistandsstøttede fredstilretteleggere:
– De er leie-diplomater
– Fredstilretteleggere er en slags leie-diplomater. De er del av et utvidet diplomatisk nettverk for landene som støtter dem, sier PRIO-forsker Øystein H. Rolandsen. Nå ber han om en gjennomgang av slik støtte.
Publisert
Sist oppdatert
I regi av Institutt for fredsforskning (PRIO) har han ledet en kartlegging av en rekke europeiske aktører innen fredstilrettelegging. Resultatene fra studien kaster nytt lys på Utenriksdepartementets støtte til organisasjoner og tenketanker, som en del av Norges profil som «fredsnasjon».
Undersøkelsen omfatter blant annet det tidligere omtalte sveitsiske HD-senteret og norske Senter for internasjonal konfliktløsning (Noref). Til sammen 19 fredstilrettelegger-organisasjoner og stiftelser er undersøkt.
– Dette er en sammensatt kategori med aktører som har spilt ulike roller i en rekke konfliktområder i verden. Mye av aktivitetene deres foregår skjult, og det er vanskelig å gi en vitenskapelig vurdering av resultatene de har oppnådd, men siden de får støtte fra mange ulike bistandsgivere er det klart at de fyller funksjoner disse landene er villige til å betale for, forklarer Rolandsen.
Alle har mottatt støtte fra EU, de fleste av dem også fra Norge. Forskerne har gitt dem samlebetegnelsen PFO-er, Peace Facilitation Organizations.
«Et utvidet diplomatisk nettverk»
Rolandsen, som har samarbeidet med forskeren Simone Tholens ved European University Institute i Firenze, mener det er viktig å se på fredstilretteleggerorganisasjoner som et utvidet diplomatisk nettverk for landene som gir dem støtte.
– Støtten til PFO-er kan ha ulike hensikter: å underbygge givernes meklingsframstøt eller PFO-enes egne bidrag til dialog, tilrettelegging og forhandlinger – eller mer generelt å støtte opp om policyutvikling og kapasitetsbygging på feltet, sier han.
Mange av de som startet disse organisasjonene var erfarne diplomater og entreprenører som ønsket å operere friere, forklarer Rolandsen, og de fikk med seg mange unge idealister som var villige til å strekke seg langt for å være med å bidra til en fredeligere verden.
De fleste av PFO-ene vokste fram i årene etter 11. september 2001.
– I USA og resten av Vesten ble opprørsgrupper og separatistgrupper rundt i verden stemplet som «terrorister», og det betydde samtidig at dette var aktører man ikke skulle ha noen som helst kontakt eller dialog med. Dette økte behovet for mellommenn i dialog og forhandlinger om fred - folk som kunne møte partene i en konflikt og få i stand forhandlinger, men som samtidig gikk under radaren, sier han.
– Norge etablerte en merkevare
PRIO-forskeren forteller at det på 2000-tallet passet svært godt for Norge å gå i bresjen med å bygge opp organisasjoner som kunne fylle denne rollen.
– Norge var både i ferd med å etablere en merkevare som «verdensmester i fred», og det ga oss en mulighet til å være en nyttig alliert for USA i en turbulent periode med kriger i Irak og Afghanistan, forklarer Rolandsen.
Han påpeker at sammenlignet med en stormakt må Norge, som en liten stat i verden, legge seg på ganske ulike strategier.
PRIO-forskeren viser til at gjennom å finansiere en fauna av spesialiserte fredsorganisasjoner kan småstater da også utnytte disse til å gjøre seg interessante overfor sine allierte, som noen med unik innsikt og kontakter.
– Å støtte et nettverk av PFO-er er en effektiv måte å oppnå en slik status. Norge sikret seg en tilgang til internasjonal ekspertise, noe som i neste omgang gir informasjon, oppbakking og relevans i forhold til samtalen med de større aktørene i verden. Samtidig etablerer man kanaler for jevnlig kontakt og personlige relasjoner til viktige beslutningstakere, sier Rolandsen.
Det årlige Oslo Forum som UD avholder i samarbeid med HD-senteret er et godt eksempel, påpeker Rolandsen. Innenfor en ramme av diskresjon og hemmelighold samles vestlige diplomater og politikere og personer fra ulike pågående konflikter og fredsprosesser for uformelle drøftinger. Selv om møtene har en lav profil bidrar disse til å høyne Norges status som en viktig aktør innenfor globalt fredsdiplomati, ifølge PRIO-forskeren.
Han synes det er påfallende at Qatar, som også ivrer etter status som «fredssupermakt», nylig har startet et konkurrerende forum.
Giverlandene utsourcer diplomati
Rolandsen mener at en annen motivasjon for å gi støtte til PFO-er er en slags diplomatisk outsourcing.
– I en tid med risikoaversjon og krymping av offentlig sektor gjennom ansettelsesstopp og ostehøvelkutt har PFO-er vært et egnet verktøy for vestlige lands utenrikstjenester. De kan operere som en form for «fredskonsulenter» eller «leie-diplomater» - med en oppgave om å ta seg av ulike uforutsigbare og risikofylte fredsprosesser rundt om i verden, sier han.
Ifølge Rolandsen kan giverlandene i mellomtida sitte på gjerdet – for seinere å seile inn som «fredstilrettelegger», hvis prosessen går den riktig veien, eller de kan holde seg utenfor hvis det går dårlig.
– Dette er i og for seg smart og effektiv bruk av diplomatisk kapital og skattepenger, sier han, men er kanskje også litt kynisk, sier han.
– IPI passer inn, gir Norge innflytelse
Bruken av PFO-er til fredstilrettelegging passer inn i et bredere mønster, hevder Rolandsen, som også inkluderer støtten til det skandaleombruste International Peace Institute i New York.
PRIO-forskeren mener nettverket Norge har bygget seg opp gjennom støtten til bistands- og fredsmeklerorganisasjoner på den ene siden, og til tenketanker og analyseinstitutter på den andre har skaffet Norge økt tilgang og innflytelse internasjonalt.
– IPI og alle de andre tenketankene og forskningsmiljøene Norge gir penger til i Washington DC og New York, kan være en annen side av dette. Det er mulig å tenke seg at UD kjøper seg synlighet og innflytelse gjennom disse kanalene for å kunne ha en dialog med USA, FN og de ulike lands FN-delegasjoner og å fremme norske synspunkter, sier Rolandsen.
Han påpeker samtidig at det da er en forutsetning at norske politikere og diplomater må ha noe interessant å fortelle i Washington og New York.
– Her kommer fredstilretteleggerne inn – med sine «agenter» ute i felt. Selv om bidrag til fredsprosesser er deres viktigste funksjon, blir PFO-ene også ofte del av nettverk for informasjonsinnhenting. Dette er ikke nødvendigvis etterretningsarbeid, men det har noe av den samme valøren. Europeerne har da kunnet tilby noe «unikt», som er å snakke via disse PFO-ene med grupper og personer som USA ellers ikke kunne møte, sier han.
– Synkende verdi og nytte
På spørsmål om hva som er fremtiden for norsk og europeisk støtte til PFO-er forklarer Rolandsen at nytteverdien av disse organisasjonene som mellommenn har gått ned det siste året, særlig i forhold til USA.
– Den nye Trump-administrasjonen har både innskrenket ambisjonene om å løse konflikter i det globale sør, og er mindre redd for å omgås aktører med tvilsom internasjonal status.
– Er det likevel fortsatt fornuftig bruk av norske bistandspenger å støtte PFO-er?
– Sett i forhold til størrelsen på både forsvarsbudsjettet og bistandsbudsjettet er utgiftene til å støtte europeiske PFO-er og tenketanker i USA relativt beskjedne, men det er likevel verdt å spørre seg om de gir god valuta for pengene. Det burde i alle fall være tid for en sober gjennomgang av den norske støtten til PFO-er, sier Rolandsen.
En slik gjennomgang kan komme når Stortinget har nedsatt et eget uavhengig utvalg for å granske utenrikstjenesten, den såkalte Epstein-granskingen.
Rolandsen mener et alternativ til å støtte PFO-er og tenketanker kan være at UD gjenoppbygger egen kapasitet. – I tillegg er det mulig å samarbeide med godt etablerte norske aktører som opererer på en bredere basis i Det globale sør, sier han.
Fredstilretteleggerne
Centre for Humanitarian Dialogue (bildet) i Geneve er en av flere fredstilretteleggere forskerne har studert.
Her er hele listen over Peace Facilitation Organizations (PFO-er), ifølge PRIO:
- Berghof Foundation - Ikke-statlig og ideell organisasjon - Tyskland
- Carter Center - Ikke-statlig og ideell organisasjon - USA
- Centre for Humanitarian Dialogue (HD) - Ideell organisasjon - Sveits
- Conciliation Resources - Internasjonal organisasjon - Storbritannia
- Concordis International - Ideell organisasjon - Storbritannia
- Conflict Dynamics International - Ideell organisasjon - USA
- Crisis Management Initiative (CMI) - Ideell organisasjon - Finland
- Dialogue Advisory Group (DAG) - Uavhengig organisasjon - Nederland
- European Institute for Peace (EIP) - Ideell offentlig stiftelse - Belgia
- Forward Thinking - Ikke-statlig organisasjon - Storbritannia
- Institute for Integrated Transitions (IFIT) - Ikke-statlig organisasjon - Spania
- Inclusive Peace - Forening - Sveits
- Inter-Mediate - Veldedig organisasjon - Storbritannia
- Interpeace - Internasjonal organisasjon - Sveits
- NOREF - Uavhengig stiftelse - Norge
- Promediation - Ideell organisasjon - Frankrike
- Sant' Egidio - Lekmannsbasert internasjonal katolsk forening - Italia
- Search for Common Ground - Ikke-statlig organisasjon - USA
- Swisspeace - Forskningsinstitutt - Sveits
PFO-ene på listen har fått og får støtte fra ulike giverland. Samtlige har fått EU-støtte. Blant de ovenfor nevnte har følgende støtte av norsk bistand: Berghof Foundation, Centre for Humanitarian Dialogue (HD), Inter-Mediate, Promediation, European Institute of Peace (EIP), Institute for Integrated Transitions (IFIT), Dialogue Advisory Group (DAG), NOREF og flere andre.
