Amnesty: Klappjakt på LHBT-personer er en avledningsmanøver
MENINGER: Utviklingsministeren besøker i dag Tanzania, et av Norges viktigste bistandsland. Hans viktigste beskjed til landets myndigheter bør være at korrupsjonsbekjempelse krever maktfordeling. Det holder ikke med moralske pekefingre. Et åpent og demokratisk styresett er nødvendig og landets ledere må ta ansvar for å bygge det.
For noen uker siden nådde Tanzania verdenspressen etter at guvernøren i Dar es Salaam oppfordret til klappjakt på LHBT-personer. 10 menn ble fengslet på Zanzibar, men senere løslatt mot kausjon og meldeplikt. Heldigvis kom også Tanzanias utenriksdepartement ganske raskt på banen og tok avstand fra guvernørens oppfordring.
Mange har tatt til orde for å kutte bistand til Tanzania. Både Verdensbanken og danske myndigheter har nylig gjort kutt. Amnesty International tror ikke det er veien å gå.
Bistandskutt vil primært ramme de fattigste og i tillegg vil det stenge viktige kanaler for dialog. I stedet bør Astrup bruke anledningen til å si fra mot en bekymringsfull politisk utvikling i dette viktige samarbeidslandet for Norge.
Autoritær vending
LHBT-utspillet er et uttrykk for den autoritære vendingen som for alvor skjøt fart i forbindelse med presidentvalget i 2015. Dette var det første valget i Tanzania som nærmet seg reell konkurranse om regjeringsmakt. En fragmentert opposisjonen hadde klart å samle seg bak en slags felles paraply. Sosiale medier spilte en viktig rolle i å utfordre regjeringens informasjonsmonopol. Regjeringspartiet CCM reagerte resolutt på konkurransen, med innskrenking av pressefrihet og politiske og sivile rettigheter. Dette startet allerede før valget, med den nye informasjonsloven. Etter valget har det kommet flere nye lover, blant annet lover som begrenser forsamlingsfriheten og ytringsfriheten på nett.
Opposisjonen får nå ikke avholde møter eller samlinger annet enn i valgår. Flere aviser har blitt stengt ned for kortere eller lengre perioder. Tanzanias vilje til å ta imot flyktninger fra naboland som Burundi og DRC har også blitt mindre. Det har i tillegg vært alvorlige angrep på jenters rettigheter til å gå på skole. Blant annet har gravide skolejenter blir utestengt fra skolen.
Den nyvalgte presidenten, president Magufuli, har blitt popultær på grunn av sin offensive holdning mot korrupsjon. Folk er møkk lei av korrupsjon og har sluttet opp om en president som snakker høylytt om å gjøre noe med det. For å vise handlekraft, har Magufuli blant annet avsatt korrupte offentlige ledere på direkten.
Trenger rettsstatsprinsipper
Han har i det hele tatt i angrepet korrupsjon mer med moralsk pekefinger mot enkeltpersoner istedenfor å legge rettsstatsprinsipper til grunn eller sette opp systemer for å spre makt, åpenhet og innsyn. Tanzania mangler for eksempel en offentlighetslov, som kunne gitt journalister og folk flest innsyn i hvordan landet styres, og som ville gjort det vanskeligere å skjule korrupsjon. Retorikken tar utgangspunkt i en visjon om moralsk opprydning og forbedring av befolkningen. Kamp mot LHBT-personer brukes i den sammenheng som et symbol. Sårbare grupper blir brukt som syndebukker og angrep på dem er dårlig skjulte avledningsmanøver for å tåkelegge alt som ikke fungerer. Det er formelt sett mulig fordi Tanzania er et av 71 land der homofili stadig er forbudt.
Bistand bør ikke kuttes over natten, for Tanzania er uansett på vei ut av bistandens tidsalder. De siste ti årene har bistandens andel av statsbudsjettet går ned fra omtrent 40 til omtrent 10 prosent. På vei mot en samfunnsøkonomi uavhengig av bistand, må Tanzania gjøre et valg. De er som mange lavinntektsland i en brytningstid; skal de velge den menneskerettslig funderte utviklingsmodellen der politisk frihet og sosioøkonomisk utvikling går hånd i hand? Eller skal de gå for den kinesiske utviklingsmodellen som er synlig tilstede i landet gjennom store infrastruktur og næringslivsprosjekter. Kina kan vise frem økonomisk suksess, men har utfordringer med maktfordeling, ulikhet, rettssikkerhet og politiske og sivile rettigheter.
På vei mot Tanzanias bistandsuavhengighet må Norge kommunisere helt tydelig hvilket av disse utviklingsparadigme vi står for og støtter. Selv om utfordringene i utviklingsland er store og mange, er det verken akseptabelt eller effektivt på lengre sikt å sette politiske og sivile rettigheter på vent til fattigdommen har blitt mindre.
Dette er særlig viktig i en tid der ulikheten i Tanzania vokser og der skatteinntekter på avveie i skatteparadis undergraver landets mulighet til å bygge velferdssystemer for alle. Da trengs maktfordeling, rettssikkerhet og kritiske stemmer mer enn noen gang. Det vil i neste omgang gjøre det vanskeligere å tråkke på samfunnets mest marginaliserte ved å gjøre dem til syndebukker i et politisk spill.
