Norad: La makt og ressurser tilfalle dem som skal gjøre jobben
MENINGER: Amnestys Tale Hungnes og Atlas-alliansen ved Andrew Kroglund og Morten Eriksen trekker opp en god debatt om bistandsorganisasjonenes rolle i rettighetskampen.
Den norske støtten til bistandsorganisasjonene skal både styrke demokrati, rettsstat og sivilt samfunn som et mål i seg selv og være et virkemiddel for å nå andre mål knyttet til utdanning, helse, miljø, matsikkerhet og så videre.
Dette skaper noen spenninger vi stadig kommer tilbake til i diskusjonen om formålet med sivilsamfunnsstøtten fra Norad.
I beste fall styrkes både tjenestetilbudet og rettighetene til utsatte grupper og enkeltpersoner der tiltak finner sted. I verste fall blir tjenestelevering i regi av sivilt samfunn en sovepute for svake og underfinansierte statlige institusjoner som ikke tar det ansvaret de burde tatt for å sikre egen befolkning grunnleggende rettigheter.
Fare for fragmentering
Vi har stor forståelse for at norske sivilsamfunnsorganisasjoner jobber for egne hjertesaker. Samtidig ser vi en risiko for at dette kan bidra til at styrking av sivilt samfunn som mål i seg selv kommer i bakgrunnen og at tilskuddsordningen til sivilt samfunn fragmenteres. Et styrket sivilt samfunn i utviklingsland med evne og kapasitet til å fremme demokratisering, realisering av menneskerettigheter og reduksjon av fattigdom er det overordnede målet.
Ifølge statsbudsjettet for 2020 skal støtten til norske sivilsamfunnsorganisasjoner bidra til å oppfylle svært mange prioriteringer utover å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Gode og riktige prioriteringer, men så tallrike at alle som søker tilskudd fra Norad treffer på minst en av dem. Kvalitet, kompetanse, kontekstforståelse og samarbeidsrelasjoner med lokale partnere blir da helt sentralt når Norad skal avgjøre hvilke søknader som når opp i konkurransen om midler.
Varige og bredere virkninger
I tråd med Norads prinsipper for støtte til sivilt samfunn legger vi vekt på at ressurser og innflytelse overføres til lokalt forankrede partnerorganisasjoner i våre vurderinger av søknader. En stor del av dem som får avslag på sine søknader planlegger enten å bruke mye av pengene i Norge, eller de vil levere en tjeneste - for eksempel et barnehjem - uten nærmere vurderinger av lokalt eierskap, bærekraft og nasjonale myndigheter i mottakerlandet sitt ansvar for å levere tjenester til egen befolkning.
Det er ikke nok å vise til at behovet er stort i en søknad til Norad. Tiltak som støttes med norske offentlige midler må også gi bredere effekter som varer. Det er ikke mulig å få til uten at lokale aktører der hvor tiltak finner sted spiller en sentral rolle både i planleggingen og gjennomføringen.
Utlysning av midler til spesifikke tema og med kort søknadsfrist innebærer en risiko for at den lokale forankringen vi ønsker for sivilsamfunnsstøtten blir vanskelig å få til. En oppfordring til norske sivilsamfunnsorganisasjoner blir dermed at i kampen for hjertesakene er det også viktig å spille på lag med og legge til rette for at det er sivilsamfunnet i samarbeidsland som må sikre resultater på lang sikt. Da må også makt og ressurser tilfalle dem som skal gjøre jobben.
Les bakgrunnen for dette innlegget
Amnesty International inviterer bistandsorganisasjonene til nytenkning: Hvordan kan de selv bidra enda mer til å styrke rettssikkerhet, politiske og sivile rettigheter? Hvordan kan norsk bistand innrettes med tanke på å bygge staten som den viktigste utviklingsaktøren? Hvordan kan norsk bistand innrettes slik at man styrker samarbeidslandenes motstandskraft mot den autoritære vending?
