Med teater som våpen

Han og kameraten Qais Al Saadi (20) er begge del av et banebrytende prosjekt i palestinsk sammenheng, der unge palestinske flyktninger oppfordres til å kjempe mot den israelske okkupasjonen av Vestbredden med teater og kunst som virkemiddel.

De to kameratene Rabea Torkman og Qais Al Saadi har vært aktive som skuespillere ved Freedom Theatre i Jenin flyktningleir, nord på Vestbredden, siden oppstarten av teateret i 2006. Jenin flyktningleir ble etablert av United Nations Relief and Works Agency (UNRWA) i 1953 på det som den gang var jordansk kontrollert område. Leiren kom under palestinsk kontroll først på midten av 1990-tallet. I dag huser leiren mer enn 16 000 palestinske flyktninger, flesteparten fra regionen Haifa, nordvest i Israel. Mens Rabea er født og oppvokst i Jenin by, har Qais vokst opp i flyktningleiren. Han kan fortelle om en svært vanskelig barndom.

- Å vokse opp i Jenin flyktningleir var som å vokse opp i et fengsel. Her lever vi alt for trangt. Det er liten plass å leke på for barna. Jeg og vennene mine skulket ofte skolen. Vi ble hengende mye rundt i gatene uten noe å gjøre. Da jeg dro hjem hendte det at jeg ble slått av pappa. Om nettene hadde jeg mareritt om krig og soldater. Slik gikk dagene. Hver dag var den samme, med de samme rutinene. Tilværelsen føltes kjedelig og meningsløs, sier han. 

Vanskelig fortid

Jenin flyktningleir ble svært hardt rammet under den andre intifadaen fra 2000 til 2006, da flere palestinske aktører gjorde opprør mot den israelske okkupasjonen og krevde palestinsk selvstendighet. Opprøret utviklet seg etterhvert til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel, hvor israelske myndigheter tok i bruk omfattende kollektive straffemetoder mot det palestinske folket, blant dem innbyggerne i Jenin flyktningleir. Da israelske styrker invaderte leiren i april 2002 ble det erklært som et lukket militært område og innført portforbud. Kamper pågikk inne i leiren sammenhengende i ti dager, og det israelske militæret nektet ambulanser, medisinsk personell og humanitære hjelpearbeidere å slippe inn. Minst 52 palestinere og 23 israelske soldater ble drept, mange flere ble skadede, og rundt 150 bygninger ble ødelagte. Det anslås at omtrent 435 familier ble hjemløse etter angrepet. Mens Rabea kjempet med våpen i motstandsbevegelsen al-Aqsa Martyr's Brigades, klarte Qais og familien å rømme til en landsby i nærheten av Jenin tre dager før invasjonen.

– Da vi kom tilbake var det såvidt vi fant leiren igjen, så ødelagt var den. Store deler av husene var ødelagte. Alt måtte bygges opp igjen. Sju av vennene mine ble drept, forteller Qais.

Drømmer om sjøen

I tiden etter den andre intifadaen kunne ikke Rabea reise utenfor Jenin. Alle som hadde vært involvert i opprøret mot den israelske okkupasjonen ble satt i husarrest, i henhold til et kompromiss som ble inngått mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel.

– Det var først for ett år siden at jeg kunne begynne å reise fritt rundt på Vestbredden, og først for tre måneder siden at jeg fikk passet mitt, forteller han.

Da en gruppe fra Freedom Theatre dro på turné til Tyskland i 2009 fikk ikke Rabea tillatelse av israelske myndigheter til å være med.

– Jeg kan aldri vite på forhånd om jeg får muligheten til å være med på slike turer. Jeg er avhengig av Israel for å få visa til å reise utenlands, sier han.

– Hva er det verste ved ikke å kunne reise utenfor Vestbredden?

– Det verste er at jeg ikke kan se sjøen. Jeg har ikke sett sjøen siden jeg var sju år gammel, selv om det også er min sjø. Min drøm er å se sjøen igjen.

- En revolusjon

Fire år etter den israelske invasjonen i 2002 ble Freedom Theatre opprettet, midt i hjertet av Jenin flyktningleir. Visjonen med å åpne teateret bygde på et prosjekt, «Care and Learning», som ble startet opp av jødiske Arna Mer-Khamis, allerede under den første intifadaen fra 1987 til 1991. Arnas prosjekt fokuserte på å bruke teater og kunst for å motarbeide barn og unges traumer, frykt og depresjoner, og for å gi unge palestinere ferdigheter, selvinnsikt og selvtillit som vil gjøre dem i stand til å utfordre dagens realiteter på en positiv og kreativ måte. Rabea er en av flere unge palestinere som bestemte seg for å legge ned våpnene da Freedom Theatre ble startet opp i 2006, og å begynne å kjempe med teater som virkemiddel i stedet.

– Å åpne et teater i Jenin flyktningleir, etter seks år med intifada, var en revolusjon i seg selv. Tiden under og etter intifadaen var som å leve i et fengsel. Det var portforbud, checkpoints overalt, og skolen var stengt, forteller han

– Hva har teateret betydd for deg helt konkret?

–Teateret har gitt meg glede og håp i hverdagen. Nå er budskapet sterkere og når mange flere mennesker enn da jeg kjempet med våpen. Jeg vil at folk fra Europa og Amerika skal komme til Freedom Theatre for å se og høre sannheten. Jeg vil fortsette å jobbe i Freedom Theatre så lenge jeg lever.

I tillegg til å tilby et treårig profesjonelt utdanningsprogram for unge skuespillerspirer, arrangerer teateret jevnlig dramaaktiviteter for barn og unge som aldri har spilt teater før. På den måten klarer de å utdanne profesjonelle skuespillere, samtidig som de legger grunnlaget for nye generasjoner studenter. Teaterets oppsetninger fokuserer på viktige samfunnsspørsmål, i tillegg til å utforske kunstneriske og tekniske trender innenfor dramasjangeren. Noen av teaterets nyeste oppsetninger er «Alice in Wonderland», «Men in the Sun» og «Animal Farm».

– Gitt meg håp

Qais har, som Rabea, bare lovord å komme med om Freedom Theatre.

–Teateret har hjulpet meg veldig. Jeg visste ikke hva livet gikk ut på før jeg startet med teater. Nå har jeg noe å leve for og noe jeg tror på. Teateret har gitt meg håp, og har gjort meg sterk. Dessuten har jeg fått muligheten til ting som ellers ikke hadde vært mulig, som å reise utenlands på turneer, forteller han. 

– Hva er dine planer for framtiden?

– Jeg ønsker å fortsette som skuespiller i Freedom Theatre, for å bringe budskapet videre. Jeg vil jobbe med å spre informasjon til omverdenen om situasjonen i Jenin og Palestina. Når den israelske okkupasjonen tar slutt vil jeg hjelpe mennesker fra andre land i samme situasjon. 

Mistet forbildet

Freedom Theatre fungerer ikke bare som en katalysator for en fredelig kamp mot den israelske okkupasjonen, men utfordrer også realiteter og etablerte oppfatninger i det palestinske samfunnet. Det faktum at grunnleggeren av prosjektet, Arna Mer-Khamis, var jøde og israeler, og at hennes halvt israelske og halvt palestinske sønn, Juliano Mer-Khamis, startet opp Freedom Theatre i 2006, har gjort at mange palestinere har måttet reversere sitt syn på det israelske folket som en fiende. Rabea, som så mange av de andre ungdommene ved Freedom Theatre, er en stor beundrer av nå avdøde Juliano Mer-Khamis. Den erfarne regissøren og skuespilleren, som ventet tvillinger med sin finske aktivistkone, ble myrdet av maskerte bevæpnede menn i Jenin tidligere i år. Det er ennå uklart hvem som stod bak henrettelsen.

– Juliano var en kjent skuespiller, og han hadde israelsk pass. Han hadde muligheten til å bosette seg i Israel, i USA, i Europa, men han valgte å komme til Freedom Theatre i Jenin flyktningleir. Ikke bare for å hjelpe de som bor her, men for å gjøre motstand mot okkupasjonen gjennom kunst. Juliano ønsket frihet, både for seg selv og for alle oss andre, sier Rabea, som blir trist i blikket når vi snakker om drapet på hans store forbilde.

På teaterets hjemmesider står det følgende om Julianos bortgang: «På samme måte som Freedom Theatre ble startet opp med inspirasjon fra Arna, Julianos mor, skal det nå bygges videre på arven etter Juliano. Teateret vil videreføre hans budskap om å fremme frihet - ikke bare for en nasjon, men for hvert enkelt menneske».

– Dette er vårt land

Rabea og Qais har ulike oppfatninger om hvordan konflikten mellom palestinerne og israelerne bør løses. Til tross for at Arna og Juliano har bevist for de palestinske ungdommene i Jenin at det finnes israelere som arbeider mot okkupasjonen, har Qais en nokså fiendtlig innstilling til sine jødiske naboer.

- Vi kan ikke leve med israelerne. De kom for å drepe oss. Dette er vårt land. Da jeg var i Tyskland og Frankrike i 2009 møtte jeg noen jøder som tidligere hadde bodd i Israel, men som hadde flyttet fordi de innså at det ikke var deres rett å være i Israel. Israelerne kommer etterhvert til å forstå at de må flytte tilbake dit de kom fra, mener Qais.

Rabea legger derimot vekt på at hans største ønske er å få frihet, og at israelerne gjerne kan bli boende så lenge okkupasjonen opphører.

- Jeg vil at når du kommer til Palestina, skal du ikke se et eneste checkpoint. For meg er det likegyldig om det blir en enstatsløsning eller en tostatsløsning. Jeg bryr meg ikke om religion. For min del kan muslimer, kristne og jøder fint leve sammen, så lenge det blir slutt på okkupasjonen og undertrykkelsen. Jeg vil ha en tilværelse uten soldater, uten checkpoints, uten Apache.

Han synes likevel det er vanskelig å skape dialog med Israel slik situasjonen er nå.

- Så lenge israelerne dreper mine brødre og søstre, kan jeg ikke rekke dem hånden min. Lillesøsteren min ble drept av den israelske hæren under den andre intifadaen. Selv ble jeg skutt i magen. Hvordan kan jeg rekke disse menneskene hånden min? spør han.

Ønsker ikke-vold

Selv om Rabea og Qais er uenige om løsningen på konflikten, er de samstemte om én ting. De ønsker å kjempe mot den israelske okkupasjonen uten vold som virkemiddel, i tråd med visjonene Freedom Theatre bygger på.

– Vi ønsker å yte motstand gjennom teater og kunst. Vi ønsker ikke å bruke vold så sant vi ikke må forsvare oss selv mot voldelige angrep, slår de unge skuespillerne fast.

Kort tid etter at «...» besøkte Freedom Theatre, ble teateret angrepet av israelske spesialstyrker tidlig på morgenen onsdag 27. juli. På teaterets hjemmeside står det følgende om hendelsen: «(...) Ahmad Nasser Matahen, nattevakt og teknikerstudent på Freedom Theatre, ble vekket av at tunge steinblokker ble kastet mot teateret og at flere vinduer ble knust. Da Ahmad åpnet døren ble han møtt av maskerte og tungt bevæpnede israelske soldater som omringet bygningen. (...) To av lederne på Freedom Theatre, Adnan Naghnaghiye og Bilal Saadi, ble arrestert og ført bort til et ukjent sted». Få dager senere ble en av studentene på Freedom Theatre, Rami Hwayel, arrestert av det israelske militæret på en kontrollpost mellom Jenin og Nablus. De tre arresterte er ennå ikke sluppet løs og nektes tilgang til advokat. Ledelsen ved Freedom Theatre har skrevet et åpent brev til det israelske militæret hvor de forlanger en slutt på de gjentatte angrepene mot teateret.