Skal bærekraftig utnytting av skog stoppe ved Norgesgrensen?

I klart samsvar med den norske tradisjonen for naturforvaltning var det Gro Harlem Brundtland i 1987 la fram rapporten ”Vår Felles Framtid” som leder for Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling. Det at man kan oppnå bevaring av miljø og naturressurser gjennom bærekraftig forvaltning og bruk som samtidig gir økonomisk utvikling ble satt fram som et globalt prinsipp. Tjuesju år senere er det behov for å framheve at dette prinsippet ikke stopper ved Svinesund.

Norges Internasjonale Klima- og Skoginitiativ

Norge har lenge vært et foregangsland for vern av skog i utviklingsland, spesielt siden 2008 med lanseringen av Norges Internasjonale Klima- og Skogsinitiativ (NICFI) som bilateralt etablerer en rekke partnerskap med viktige regnskogsland og regioner (Amazonas, Kongo, Indonesia) og samtidig multilateralt er den viktigste finansieringskilden for mekanismen REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation) gjennom FN-systemet (UNREDD) og de internasjonale utviklingsbankene (mekanismene Forest Carbon Partnership Facility og Forest Investment Program). Rammen for NICFI er opp til 3 milliarder kroner per år, som gjør det til det viktigste sektorprogrammet innen norsk bistand. Den samme politikken har også blitt fulgt opp gjennom private organisasjoner, ikke minst det norske Regnskogsfondet.

Hovedmålet for NICFI er å hjelpe til med etableringen av et globalt, bindende og langsiktig klimaregime som vil sikre nødvendige og tilstrekkelige kutt i utslipp av klimagasser for at den globale temperaturen ikke skal stige mer enn 2 °C over før-industrielt nivå. Grunnen til den sterke satsingen på skog i denne sammenheng er at bevaring av eksisterende skog og nye arealer under skogdekke har vist seg som et av de mest kostnadseffektive virkemidlene i kampen mot de globale klimaendringene . Norges store finansiering har vært meget viktig for at REDD+ ble tatt alvorlig og etter hvert ble et sentralt tema i de internasjonale klimaforhandlingene.

Norges engasjement for å redusere avskoging i Amazonas

Siden Amazonas er verdens største regnskogsområde (ca. 18 ganger Norges areal) har det naturlig nok en sentral plass i NICFIs strategi. Norges finansiering gjennom Amazonas-fondet, administrert av Brasils Utviklingsbank (BNDES) er inntil nå på hele 4,55 milliarder kroner, hvorav 80 prosent er øremerket for Brasil og resten tilgjengelig for de andre Amazonas-landene. I tillegg bidrar Norge med 70-75 millioner kroner per år for støtte til skogs-relaterte programmer i Amazonas, finansiert gjennom UD, NORAD og Ambassaden i Brasilia. Av dette beløpet går det meste av midlene fra UD og NORAD gjennom Regnskogsfondet, mens finansieringen via ambassaden også støtter en del av Regnskogsfondets samarbeidspartnere i regionen. Et felles mål for hele satsingen er at regnskogen i Amazonas skal bli effektivt beskyttet samtidig som rettighetene til beboerne i skogen (spesielt indianerbefolkningen) skal bli sikret.

Selv om Amazonas-fondet budsjettmessig er klart størst, er det verdt å kikke nærmere på Regnskogsfondet, som har vært en viktig komplementering til statlig bistand og døråpner for norsk Amazonas-politikk, og dessuten har effektivt jobbet for en prioritering av regnskogstemaet på hjemmeplan.

Når nå Regnskogsfondet har blitt tildelt TV-Aksjonen blir de etter hvert mindre avhengige av norske statsmidler, men betyr det bedre bærekraft?

–Ikke nødvendigvis, for bærekraft er avhengig av hvordan skogen i Amazonas forvaltes, og at lokalbefolkningen og deres organisasjoner styrkes gjennom egne inntekter, for på lang sikt å kunne bli mindre avhengige av bistandsmidler. Prosjektfinansiering er en dråpe i havet sammenlignet med de sterke økonomiske kreftene som jobber for endret arealbruk (det meste til kveg og jordbruk), og hvis man ikke sørger for en styrking av skogsektoren i konkurransen med andre alternativer vil det før eller siden bety avskoging uansett – for bistandsfinansiering varer ikke evig. Etter en periode med sterkt redusert avskogingstakt i Brasil (64 prosent av Amazonas) fra 27.000 km2 i rekordåret 2004 ned til 4.600 km2 i 2012, er tallene nå på vei oppover igjen. Dette skyldes i stor grad at den brasilianske regjeringen har gitt etter for det sterke presset fra landbruks-lobbyen. De siste årene har også urbefolkningen og andre som lever i skogen opplevet større eksternt press for ekstraktiv ressursutvinning (tømmer, gull, olje), samtidig som det er blitt vanskeligere å opprette nye indianerterritorier.

Regnskogsfondets aktiviteter i Amazonas startet allerede tidlig på 1990-tallet, og et stort program støttet fra UD kom i gang i 2007. Programmets fokusområder dekker hele en fjerdel av Amazonas og mer enn en fjerdedel av indianerbefolkningen. En evaluering nylig gjennomført av Scanteam konkluderte med at Regnskogsfondets arbeid for rettighetsbasert bærekraftig skjøtsel av store sammenhengende territorier er en effektiv måte å beskytte tropisk regnskog på.

Evalueringen stilte imidlertid et stort spørsmålstegn ved den langsiktige bærekraften av programmet. Angående ”rettighetsbasert” er et nøkkeltema at indianerbefolkningen og annen tradisjonell skogsbefolkning skal være i stand til å forsvare ressursene sine gjennom klart definerte rettigheter til landområdene og skogen. Dette inkluderer retten til å bestemme skjøtsel og utvinning av deres egne ressurser, inkludert både tømmer og andre skogsprodukter, for å sikre inntekter for befolkningen. Hittil har Regnskogsfondet imidlertid kun konsentrert seg om ikke treholdige produkter som gummi, planteoljer og paranøtter, som i de fleste områdene ikke alene kan konkurrere med jordbruk og kveg. Men det virker som Regnskogsfondet ser tradisjonelt skogbruk mest som et problem og ikke en del av løsningen, mens de samtidig argumenterer med at de få mest verdifulle treslagene allerede er tatt ut.

Alternativer til avskoging

En av Latin-Amerikas fremste skogseksperter, Ronnie de Camino, skrev nylig artikkelen ”For å verne må man hogge trær” . Der analyserer han den tropiske avskogingsprosessen og kommer fram til at hovedgrunnen ganske enkelt er at skogen ikke har høy nok verdi for befolkningen som lever i og omkring den. Han nevner også rammebetingelsene for skogsektoren, for eksempel at lokalbefolkningen møter så stort byråkrati og korrupsjon for å få tillatelse til legal hogst at de heller legger om til landbruk, der de samme kravene fra staten ikke eksisterer.

For å sikre at landområdene ikke legalt eller illegalt avskoges, er den mest effektive måten å sørge for at totalinntektene fra alle skogs-relaterte aktiviteter er høyere enn ved endret arealbruk. Det er derfor viktig å analysere alle alternativer for hvert enkelt bruksområde, inkludert bærekraftig skogbruk med langsiktige skjøtsels- og avvirkningsplaner, kombinert med inntekter fra ikke treholdige produkter, agro-forestry (for eksempel kaffe og kakao dyrket under skyggen av trær), betaling for miljøtjenester, øko-turisme, REDD+ og andre typer karbonfinansiering. Det er dessuten viktig å styrke næringskjeden fram til forbrukerne, gjerne kombinert med internasjonal sertifisering av skogsproduktene. Sertifisering fra Forest Stewardship Council (FSC) er i dag den mest effektive måte å sikre miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft i skogbruket. FSC-sertifiserte produkter utnytter dessuten nisjer i markedet som gir plass til et bredere spekter av treslag, er mindre følsomme for markedssvingninger og ofte gir bedre pris. Norske medlemmer av FSC er Naturvernforbundet, WWF Norge, Oslo og Omland Friluftsråd (OOF) og Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA)

Hvilke produkter og tjenester man vil legge mest vekt på vil variere med ressursene i hvert område, markedet og en rekke rammebetingelser, men det er uansett sannsynlig at regnskogen i Amazonas bare vil kunne reddes dersom den blir mer økonomisk interessant både for lokalbefolkningen, den private sektor og politikerne.

Bærekraftig skogbruk kun i nord?

Enkelte av Regnskogsfondets partnere har hatt stor framgang med inntektsgivende aktiviteter, men de har hittil ikke støttet hogst, selv ikke med FSC-sertifisering. Regnskogsfondets synes sertifisering fortsatt er for upålitelig blant annet på grunn av korrupsjon, og man har faktisk gått til den motsatte ytterlighet gjennom en sterk kampanje mot salg av alt tropisk tømmer i Norge, nevnt på deres webside. Det norske markedet betyr naturlig nok ikke stort i verdenssammenheng, men hvis andre store markeder skulle følge etter ville konsekvensen bli redusert økonomi for tropisk skogbruk og dermed mer avskoging! Det er behov for at Regnskogsfondet ser helheten når det gjelder hva som skaper avskoging i Amazonas, der omlegging til jordbruk og kveg utgjør minst 90% (se figur). Regnskogsfondet viser til at det er eksempler der skogsforetak ikke burde blitt sertifisert, men FSCs regionsjef for Latin-Amerika Pina Gervassi informerer at man ikke har mottatt en eneste formell klage på FSC sertifiseringer gjennomført i Amazonas de siste 5 år . Uansett om man kan peke på enkelte unntak der skogssertifisering ikke har fungert så bra, er alternativet (avskoging) langt verre. Det er her naturlig å tenke på ordtak som ”det beste er det godes verste fiende”, og ”veien til helvete er brolagt med gode hensikter”.

Det er ingen grunn til at bærekraftig skogbruk skal fungere kun i nord. Man bør imidlertid satse på en helhetlig analyse for hvordan man styrker tropisk skogbruk i konkurransen mot andre arealbruks-alternativer. Dette vil i de fleste tilfeller inkludere bærekraftig og langsiktig skogsplanlegging, hogst og styrking av hele verdikjeden, fra stubben til den endelige forbruker. Mange internasjonale miljøorganisasjoner har innsett dette, for eksempel WWF og Rainforest Alliance. Det er et tankekors at Norge tross våre tradisjoner skal ligge etter den internasjonale trenden i denne læreprosessen. Istedenfor å svarteliste hogst, som er den viktigste inntektskilden i de fleste skogsområder, burde derimot Regnskogsfondet ta opp dette til bred debatt, og om mulig komme fram til en mer resultatorientert bærekraftig policy før oppstarting av TV-aksjonen. Det ville også være positivt med en dialog med norske myndigheter om de samme spørsmålene, med målet å oppnå en samstemt norsk klima- og skogpolitikk.

Trond Norheim har doktorgrad i Skogøkologi og har arbeidet 30 år i Latin-Amerika. Han deltok i evalueringen av Regnskogsfondets Amazonas-program 2014 på vegne av Scanteam.