Russlands trusler i Norge er del av et globalt mønster

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ivar Dale Ivar Dale Ivar Dale Senior fagrådgiver i Den norske Helsingforskomité

Senior fagrådgiver i Den norske Helsingforskomité

Den 20. august 1940 satt Lev Trotskij på sitt arbeidsrom i Mexico City. En utsending fra FSBs forgjenger NKVD snek seg inn og slo ham i hodet med en ishakke. Angrepet ble utført etter ordre fra Sovjetunionens leder, Josef Stalin. Trotskij døde på sykehus neste dag.

Drapet var et tidlig eksempel på det akademikere og aktivister i dag definerer som transnasjonal undertrykkelse, ofte forkortet TNR, av engelsk, transnational repression. Autoritære regimer nøyer seg ikke med å forfølge dissidenter, journalister og annerledestenkende i sitt eget land, men følger dem inn i eksil og fortsetter undertrykkelsen i utlandet. 

Drapene er bare toppen av isfjellet

Man skal ikke helt tilbake til Trotskij for å finne eksempler på at russiske myndigheter organiserer drap og drapsforsøk i utlandet. Skripal-saken i Storbritannia (2018), Abdurakhmanov-saken i Sverige (2020) og Khangoshvili-saken i Tyskland, der drapet skjedde i 2019 og dommen falt i 2021, er nylige eksempler. 

Men denne ukens avsløringer hos NRK om bruk av utspekulerte trusler mot ukrainske flyktninger i Norge om å skade familiene deres i russiskokkuperte områder, er en påminnelse om at drap ofte er den mest spektakulære og brutale siden av fenomenet. Og Russland er langt fra eneste «avsender».

Trusler som virker på avstand

Transnasjonal undertrykkelse kommer i mange former: Fra nettrakassering og negativ sosial kontroll i diasporamiljøer via misbruk av Interpol og andre internasjonale systemer til overvåking, trusler mot familiemedlemmer i hjemlandet og voldelige angrep. Repertoaret er bredt, og ofte vanskelig å avdekke.

Fenomenet har blitt studert systematisk de siste ti årene, og det er først når man leser faglitteraturen at man begynner å bli bevisst sammenhengene. Mange ofre for TNR opplever manglende forståelse hos politiet i demokratiske land som Norge: Redsel kan avskrives som «paranoia», noe det selvsagt også kan være. Forfølgelsen kan ligge under grensen for det politiet kan etterforske som «kriminelt». Den psykologiske effekten kan være høyst reell, og det samme gjelder de fysiske angrepene mot slektninger i hjemlandet.

Russlands eksportvare

For ukrainernes slektninger i okkuperte områder er Russland riktignok ikke deres hjemland, og saken fra Norge oppfyller strengt tatt ikke de vanlige kriteriene for TNR. «Russland lager ingenting folk vil ha», sa Barack Obama ved en anledning. Senere har det blitt åpenbart at russerne i det minste lager utspekulert lovverk om «utenlandske agenter», som har fått tydelige paralleller i land som Georgia og Kirgisistan.

Hvorvidt Russland driver en form for nybrottsarbeid innen TNR ved først å okkupere et folk og deretter forfølge slektningene deres i utlandet, får akademikerne avgjøre, eventuelt historikerne. Kanskje finnes det paralleller.

Ikke bare Russland

Russland er langt fra alene om å benytte slike metoder. De største aktørene sies å være land med stor etterretningskapasitet og diplomatisk tilstedeværelse i utlandet, som Kina, Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia. Men også fattigere land har markert seg innen TNR, særlig Tadsjikistan er aktive når det gjelder misbruk av Interpol i forsøk på å «fange» dissidenter og få dem utlevert. Deretter følger tortur og lange fengselsstraffer. Under et seminar om TNR organisert av Norsk PEN nylig, ble det åpenbart hvor globalt dette fenomenet faktisk er. Aktivister fra Pakistan oppdaget felles utfordringer med aktivister fra Eritrea. Organisasjoner som Helsingforskomiteen fikk en påminnelse om at denne formen for undertrykkelse på ingen måte er begrenset til totalitære regimer i det tidligere Sovjetunionen.

I de nordiske landene har myndighetene gradvis styrket sin forståelse av TNR og igangsatt tiltak for å motvirke denne formen for undertrykkelse. Det dreier seg om noe langt mer omfattende enn tradisjonell flyktningspionasje. Avsløringene om russisk etterretningsvirksomhet mot ukrainske miljøer i Norge er en påminnelse om viktigheten av å øke egen kompetanse på fenomenet og utvikle redskaper for å motvirke det.

Den vanligste formen for TNR er faktisk når autoritære regimer forfølger egne borgere inn på territoriet til et annet autoritært regime. Kina går etter uighurer i Kasakhstan. Tadsjikistan går etter opposisjonelle i Russland. Men autoritære regimer er i høyeste grad også aktive i demokratiske land, hvor de undergraver trygghet og menneskerettigheter gjennom nettopp denne typen etterretningsoperasjoner.

Og de aller fleste tilfeller er langt mer subtile enn en ishakke i hodet på et arbeidsværelse i Mexico.