Skolegang med enkle midler

Det var under sitt første oppdrag som gratiskonsulent for høvdingen for Leya-folket i Zambia at Solli kom inn på tanken om at han burde bruke erfaringene sine til å bidra til økt skoledekning. Ifølge FNs utviklingsprogram, UNDP, kan om lag 77 prosent av den voksne befolkningen lese og skrive. Men Solli forteller at for de aller fattigste er skolepenger på kun to kroner i semesteret for mye.
- Disse menneskene eier ikke kontanter. Ofte er det snakk om barn og unge som har mistet begge foreldrene på grunn av hiv/aids, sier Solli.

Hinderløp i systemet. Han forteller hvordan de fattigste ofte blir møtt med krav om pengegaver hos lokale myndigheter for å kunne få utlevert for eksempel tegninger til skolebygg.
- Et annet eksempel på hindringer i systemet er hvordan EUs mikrofinansprosjekt for selvhjelpsbygging av skoler stiller krav om en egeninnsats i form av sand og stein på byggeplassen. Problemet er at folk ikke har penger til å betale transport av sand og stein. UNICEFs initiativ med pedagogisk startkasse for «community-skoler» krever at folk tar seg inn til hovedstaden for å kunne søke og motta støtte, i stedet for at den deles ut lokalt. Hva da når folk ikke har penger til bussbillett? spør Arnfinn Solli, som mener mange av de normale støtteordningene av ulike grunner kan fungere som hinderløyper for de aller fattigste.

Dialogpartner. Han understreker at til tross for alle vanskelighetene er det med enkle midler mulig å gjøre noe. I dag har han gjennom oppmuntrende møter bidratt til at 10-20 lærere til sammen underviser flere hundre elever. Solli mottar ingen offentlig støtte.
- Det er ikke pengene som er det viktige her, men det å hjelpe folk til å se mulighetene - med andre ord å fungere som en dialogpartner, sier Solli.
Som en starthjelp når prosjektet er i gang, gir Solli 50 dollar i gave. Disse pengene kan brukes til å kjøpe inn for eksempel tavle eller kritt. Han forteller at han også har finansiert transport av ett lass med stein til byggeplassen, mot at lokalsamfunnet selv stilte opp med mannskap til å samle resten av steinene fra nærmiljøet.
- For å finansiere slike tiltak har jeg private sponsorer i Norge, sier han.
Solli, som nå bor tre måneder i Norge og tre måneder i Zambia, forteller at han som oftest er med på innkjøpsrundene når materiell skal handles inn, og at kvitteringene for kjøpene sendes til de norske sponsorene.

Hjelp til selvhjelp. Arnfinn Solli sier at han i samtalene med lokalsamfunnene minner dem på hvordan de ressursene de trenger for å starte en skole, faktisk finnes rundt dem.
- Vi diskuterer oss fram til hvordan undervisningen i første omgang kan foregå uten skolebygg, for eksempel under et skyggefullt tre, før de etter hvert kan bruke lokale materialer til å reise en tradisjonell konstruksjon av påler og gresstak til beskyttelse mot regntiden.
Når skolen kommer i drift, vokser den fort og trenger mer plass. Derfor gir han hjelp med søknad og råd om hvor de kan søke om penger til å bygge et permanent skolebygg. De lokale lederne mobilisere da foreldrene til hjelp til selvhjelp ved at de deltar i å bygge skolen.
- Dette er ofte en utfordring som tar lang tid. Men så snart den enkle skolen er bygd, strømmer foreldrene til og vil ha barna inn i skolen, sier Solli.

Bærekraftige prosjekter. En annen bøyg er lærerkreftene.
- Da viser jeg til at også disse finnes i lokalmiljøet, ved at flere ungdommer avbryter skolegangen før den er fullført - oftest fordi foreldrene dør og de ikke lenger kan betale skolepenger. Jeg maner til folks solidaritetsfølelse og til at disse ungdommene i stedet for å drive virkeløst omkring kan hjelpe andre, sier Solli.
Arnfinn Solli er overbevist om at man kan snu avmaktsfølelsen blant de fattigste ved å diskutere mulighetene.
- Når lokalsamfunnet selv tar ansvaret for å finne tak over skolen, skaffe frivillige lærerkrefter og nødvendig materiell, bidrar dette til at prosjektene blir bærekraftige, mener han.
Solli leker nå med tanken om å utdanne egne «fascilitators» eller dialogpartnere i lokalsamfunnene, som kan inspirere sine nærmiljøer til å se mulighetene.
- Det må være mulig å sette dette i system, påpeker han.