Slaktet hellige kuer om fattigdom og konflikt

Alle ville inn. Kronprinsen var der. Dørene måtte åpnes til naborommet, noen måtte snu i gangen, andre sto langs veggene. De som var så heldige å få plass i den smekkfulle salen, fikk høre en akademisk superstjerne som på sin stillfarende måte tok et kraftig oppgjør med rådende teorier om hva som fører til vold og konflikter. For å sitere instituttleder Geir Lundestads avsluttende ord til Amartya Sen etter foredraget:
- Jeg vet dere ikke slakter kuer i India. Men du kom veldig nær ved å slakte kuer her i dag i en norsk kontekst. Særlig med din kritikk av økonomisk reduksjonisme.

Overfokuserer på fattigdom.
Nobelprisvinner Sen kritiserte en økende tendens til å rettferdiggjøre kampen mot fattigdom med at den skaper politisk uro og voldelige opprør.
- Dette motivet for å redusere fattigdom er blitt dominerende. Fokuset på økonomiske årsaker til vold er nyttig for de som jobber for å redusere fattigdom. De er naturlig nok fristet til å støtte denne sammenhengen. Ettersom frykten for vold er stor blant de velstående, er det forlokkende å si at forferdelig fattigdom vil føre til forferdelige voldshandlinger som igjen vil true oss alle, sa Sen, fra talerstolen i samme bygning som mikrofinanspioneren Muhammad Yunus i fjor fikk fredsprisen for sitt arbeid mot fattigdom.
Slik vil hjelperne få støtte fra de som ikke lar seg påvirke av fattigdommens mer direkte, men ofte dødelige følger. Sen fastslo at fattigdommens sosiale konsekvenser i seg selv bør være ille nok til at man ikke må rettferdiggjøre kampen mot fattigdom ved å peke på følger som etter hans mening ofte ikke er godt nok dokumentert.
- Fattigdommen er ingen ensom rytter når det kommer til å forstå konflikt, mente Sen.

Lutfattig, men fredelig.
Amartya Sen vant nobelprisen i økonomi i 1998 for sine bidrag til velferdsøkonomi, blant annet med inngående analyser av forholdet mellom styresett og hungersnød. I foredraget denne uken pekte han på flere eksempler som strider med oppfatningen om at fattigdom og økonomiske ulikheter automatisk fører til vold og konflikt. Han viste til Calcutta i hjemlandet India.
- Byen er ikke bare en av de fattigste i India og verden, men den har også det absolutt laveste kriminalitetsnivået av alle indiske byer, påpekte Sen.
I indiske storbyer blir det årlig drept 2,7 mennesker per 100.000 innbyggere. I Calcutta er tallet 0,3. Antall straffereaksjoner, og det gjelder også kriminalitet mot kvinner, er enestående lav.
- Hvis dette virker som et mysterium tatt i betraktning fattigdommen i byen, er det mer et resultat av fokuset på økonomisk reduksjonisme enn et naturens paradoks, mente nobelprisvinneren.

Calcutta har lite vold.
Sen hevdet at byens tradisjon for en venstreorientert politikk med skarpt fokus på å utjevne forskjellene mellom klasse, etniske grupper og kjønn har bidratt til å dempe vold og konflikter. I motsetning til andre deler av India, er det mange tiår siden trefninger mellom hinduer og muslimer.
Sen presiserte flere ganger at fattigdom og konflikt i mange tilfeller herjer side om side, og at det ofte er en sammenheng. Han påpekte at opprørene i de fattige forstedene i Paris i 2005 vanskelig kunne sies ikke å ha noe å gjøre med levekårene til de som bor der.
- Fattigdom kan gjøre folk desperate og sinte. Ved å si at fattigdom fører til voldelige konflikter, blir argumentene bredere og når ut til flere, men slike påstander kan også gjøre argumentasjonen mer sårbar. Å se denne faren er ikke å benekte at fattigdom og ulikheter ikke har noen sammenheng med voldelige konflikter. Men denne sammenhengen må undersøkes og støttes av empirisk styrke, sa Sen, mens han kalte det statistiske grunnlaget for å si at fattigdom fører til vold, for grumsete.

Avviser "the clash of civilizations".
Sen søker andre faktorer som identitet, kultur, historie, politikk og ideologi for å forstå konflikter. Som han også gjør i sin seneste bok "Identity and Violence: The Illusion of Destiny", plukket han derimot fra hverandre den kanskje mest omtalte og kulturorienterte teorien om årsakene til dagens store konflikter. Økonomen karakteriserte akademikeren Samuel Huntingtons teori om "the clash of civilizations" som en enorm forenkling. Teorien forteller om ulike kulturer eller sivilisasjoner som har vokst seg store hver for seg. Når disse nå møter hverandre i globaliseringens tidsalder, brygger det opp til voldelige kulturkonflikter - av tilhengerne gjerne eksemplifisert gjennom Vestens møte med den muslimske verden i terror, blodige opprør og krig.
I teorien om sammenstøtet mellom sivilisasjonene skulle man tro at hatet økte når folk ble bedre kjent med hva den andre står for. Sen påpekte at dette ikke stemmer overens med virkeligheten, og viste til at kulturell utveksling i stedet har ført til økt forståelse og fred.
- Ikke bare glipper teorien på en viktig del av historien. Den definerer også sivilisasjonene først og fremst i religiøse former. En slik tilnærming er en fin måte å misforstå omtrent alle i verden, og kan i seg selv virke konfliktskapende, mente Sen.
Han pekte på at vi i våre normale liv tilhører en rekke grupper som former vår identitet og får betydning for hvordan vi opptrer - religionen er altså ikke altomfattende:
- Den samme personen kan på samme tid være en muslim, sosialist, kvinne, vegetarianer, lege, poet, feminist, jazzmusiker og en som støtter homoseksuell friggjøring.
Sen viser til hvordan nasjonalisme spilte en sentral rolle da europeere med forholdsvis lik kulturell og religiøs bakgrunn drepte hverandre i milliontall under første verdenskrig.
- Det hadde vært praktfullt den gangen i 1914 om man kunne stoppet det ved å fortelle dem at de alle var kristne, sa Sen.

Mer komplisert.
Amartya Sen er ikke mannen for de enkle konklusjonene.
- Begge teoriene er mangelfulle. Vi må flette de to teoriene sammen, mente Sen.
Han hevder at også historiske årsaker som koloniherrenes undertrykkelse har betydning for motstanden mot Vesten i flere deler av verden i dag.
- Det er vanskelig å se bort fra behandlingen kolonimakten ga folk i Midtøsten da de la område etter område under seg og tegnet opp nye grenser i dette oldtidens land. Denne politikken skapte kanskje ikke voldelige opprør i det nittende århundre, men minnene om dette har betydning for det som skjer nå. Akkurat som minnene om det som skjer i Irak og Palestina i dag, ikke vil være glemt før langt inn i fremtiden.
Han vil integrere flere deler inn i en mer komplisert teori om konfliktenes årsaker.
- Den voldelige historien til Afghanistan må relateres til fattigdom. Men å redusere den til bare dette vil være å glemme Taliban og religiøse fundamentalister. Det vil også være å glemme rollen vestlig militær støtte har spilt i historien, den gangen man støttet afghanske fundamentalister i en tid da vestlige ledere så på Sovjetunionen som en ondskapens akse helt på egen hånd.