Somalias endeløse helvete

Som om ikke dette var ille nok har landet opplevd både flom og tørke i løpet av året.

Kombinasjonen av usikkerhet og naturkatastrofer har ført til store folkeforflytninger og store lidelser. Ifølge FN har 400.000 mennesker, nesten en tredjedel av Mogadishus befolkning, forlatt byen.
Likevel er det sjelden Somalia er i nyhetene. Det er få utenlandske journalister som våger seg inn - det er for vanskelig og farlig å arbeide inne i landet - og lokale reportere blir trakassert av myndighetene.

Siden desember i fjor har Somalia vært i en de facto borgerkrig. Den sekulære regjeringen, støttet av FN, EU og USA med militære forsterkninger fra Etiopia har vært i kamp med motstandsgrupper fra Unionen av islamske domstoler, en gruppe som anklages for å skjule Al-Qaida-terrorister og der ledelsen støttes av Eritrea.
Lovløsheten og mangelen på trygghet gjør at det er nesten umulig å finne en politisk løsning. Da lokale eldre ledere og andre delegater ville samles til en forsoningskonferanse i Mogadishu, måtte den utsettes i flere måneder på grunn av sikkerhetssituasjonen (og når de først kom sammen i et stort antall og over lengre tid, ble det ingen gjennombrudd).

Farlig. For ikke lenge siden ble et fly med FNs spesialutsending for menneskerettigheter nektet landingstillatelse i Baidoa (der Somalias parlament har sete), og noen ganger nekter flygere å frakte utlendinger til Mogadishu fordi det er for farlig.

Den samme mangel på sikkerhet påvirker hjelpesendinger: Da jeg nylig var med en gruppe fra International Rescue Committee til Nord-Somalia brukte vi mer tid, anstrengelser og ressurser på sikkerhetsspørsmål enn på å inspisere brønner og vurdere behovet for latriner, selv om behovet for vann og sanitærtiltak var presserende.
På en 42 km vei mellom de sørlige byene Kismayo og Jilib er det minst 35 kontrollposter der væpnede menn krever alt fra 25 til 200 dollar fra passerende. Utenfor kysten angriper sjørøvere nødhjelpssendinger som fraktes med skip.

Hindring. En hendelse i det sørlige Somalia illustrerer hvordan mangelen på sikkerhet kan hindre humanitært arbeid. Mens vårt team var i byen Marare, utviklet en krangel mellom to tjueåringer som spiste frokost seg til et alvorlig drama. Den ene gutten hevet sitt kalasjnikov-gevær og drepte kameraten. Guttene var fra den samme klanen, men fra ulike underklaner.
Den vanlige prosedyren ved slike hendelser er at offerets familie får drepe en person fra morderens underklan. De eldste fra de to underklaner brukte fire dager på å forhandle fram en mindre blodig løsning, og en erstatning på 100 kameler - til en verdi av 7000 dollar - ble utbetalt til offerets familie. Arbeidet på det lokale sykehuset (drevet av en internasjonal frivillig organisasjon) ble forstyret i de fire dagene mens forhandlingene pågikk fordi alle ansatte som tilhørte den ansvarliges underklan holdt seg borte fra arbeid, av frykt for at de ville bli ofre for hevndrap.
Dilemmaet som denne ulykken viste, er ikke lett for en utlending å forstå. Men måten de eldste klarte å unngå en voldelig løsning er et forbilledlig eksempel på godt lederskap.

Forhandlinger. Det hadde vært bra om slike forhandlinger hadde vært brukt til å løse de mange problemene som overvelder Somalia. I denne "mislykkede staten" kan det hende at visdommen til de eldre er den eneste måten å begynne å komme ut seg av krisen som er skapt av lovløsheten som har preget landet siden diktatoren Said Barre forsvant i 1991.
Vi kan ikke overse situasjonen i Somalia, lov og orden må gjenetableres. De to hovedgruppene som kjemper i Mogadishu er støttet av henholdsvis Etiopia og Eritrea. Disse to landene - blant de fattigste i Afrika - har en uløst grensetvist som førte til en krig 1998-2000 der titusener døde på begge sider. Det faktum at de fører striden videre gjennom å blande seg inn i den somaliske borgerkrigen, kan få alvorlige følger for hele Afrikas horn.

Anna Husarska er seniorrådgiver for International Rescue Committee.
Copyright Project Syndicate, 2007.

www.theIRC.org