– Unyansert om de Soto

- På den ene siden står den norske regjeringen med en nesegrus beundring for de Soto, som fort resulterer i at viktige spørsmål ikke blir stilt. På den andre siden står en del kritikere og setter merkelappen nyliberalist på de Soto. Når det er gjort behøver man ikke argumentere mer, fordi så å si alle som er for utvikling er mot nyliberalismen. Ved å sette likhetstegn mellom de Soto og privatisering mister dessuten kritikerne en del på veien, og det blir lett for de Soto-tilhengerne å tilbakevise kritikken. Hovedpoenget - nemlig at mange fattige som besitter jord ønsker større rettssikkerhet - blir fort borte i en slik debatt, sier han.
Selv om uenigheten er stor, er de fleste enige i at de Soto har løftet et viktig tema opp på agendaen - hvordan «uformelle», fattige menneskers rettigheter kan styrkes gjennom formalisering. Men hva må til for at formalisering av fattiges eiendom og forretningsvirksomhet skal være vellykket? Og hvilke problemer kan oppstå ved en en slik prosess?

Etter eget ønske. Benjaminsen mener fattiges eget ønske om formalisering er nøkkelen til et godt resultat.
- Formalisering kan ikke være en ovenfra-og ned-prosess. Den må bunne i etterspørsel hos de fattige selv, sier han.
- Mange steder, ikke minst i Afrika, ser vi en slik etterspørsel etter sterkere formelle rettigheter. Et sikkert tegn på det er når folk hermer etter offisielle prosesser, for eksempel ved å lage dokumenter for kjøp og salg som ligner de dokumentene som staten bruker, sier Benjaminsen.
Han har selv sett dette i Mali, hvor «uformelle» salgskontrakter er blitt «halvformelle» ved at selgere og kjøpere har laget dokumenter med brevhode som ligner statens og fått den lokale administrasjonen til å bevitne at salgskontrakten er inngått. Disse dokumentene regnes ikke som offisielle skjøter, men uttrykker et klart ønske om større rettsikkerhet, mener Benjaminsen.

Spekulantene vinner. Behovet for mer formelle rettigheter til jorda er størst i urbane strøk, og i enkelte rurale områder der jorda er verdifull på grunn av viktige råvarer som for eksempel kaffe, bomull og kakao. Når prisen på jord i et område øker og flere utenfra er interesserte i å skaffe seg jorda, kan de fattige uten formelle rettigheter bli sittende igjen med svarteper .
- I Mali møtte jeg spekulanter som kjente til byplanleggingsprosessene og til hvilke områder som skulle bygges nytt. De kjøpte opp billig jord fra fattige i disse områdene og fikk offisielle skjøter av byråkratene. Verdien på denne jorda økte opp mot hundre ganger når spekulantene solgte videre til boligbyggerne. Også byråkratene tjente godt på dette, sier Tor A. Benjaminsen.
Folk i Mali må betale opptil 20.000 kroner i bestikkelser for å få et offisielt skjøte. Det sier seg selv at få har råd til det.
- Når fattige er redde for å miste jorda - og opplever at nettopp det skjer og at andre tjener seg rike på den - er det tydelig et behov for å gjøre offisielle skjøter lettere tilgjengelige for folk. I slike tilfeller er en behovsdrevet formalisering en god idé.

Mange fallgruver. Men formaliseringsprosesser byr på mange utfordringer og kan slå feil. Et resultat kan være flere og mer alvorlige konflikter om jorda. Hvis det for første gang skal komme papirer på hvem som eier hva, gjelder det å posisjonere seg og få med seg mest mulig. Mange afrikanske landsbyer har dessuten såkalt overlappende bruk av jorda - for eksempel kan én ha rett til å dyrke jorda på et område, en annen rett til å høste frukt fra trærne samme sted, mens en tredje kan ha rett til beite. Med et slikt lag av uformelle rettigheter kan det fort bli bråk ved formalisering.
Et annet problem er at kvinner faller utenom når eiendom skal registreres - selv om de ofte dyrker jorda, ender ofte mennene opp som formelle eiere. En evaluering av eiendomsrettigheter i Kenya fra 80-tallet viser at bare 7 prosent av de registrerte eierne var kvinner. Et tredje problem oppstår i forhold til urfolksgrupper, som har kollektiv rett til jord, noe som byr på problemer hvis formaliseringen kun er fokusert på privat eiendomsrett.
Det er også vanskelig å skille formalisering og behovet for jordreformer:
- Uten en omfordeling av jord er risikoen stor for at et formaliseringsprogram fryser fast skjevheter i samfunnet. Jeg har flere ganger spurt de Soto hva han mener om dette, men får ikke noe klart svar. Det betyr vel egentlig at han ikke er opptatt av omfordelingsaspektet, sier Benjaminsen.
Han mener norske myndigheter må tenke nøye gjennom dette når de finansierer de Soto-prosjekter i Tanzania og Guatemala, ikke minst i Guatemala som har en enormt skjev fordeling av jord.

Stort og dyrt. Å registrere eiendom og forretningsvirksomhet er veldig dyrt. I forbindelse med det norskfinansierte de Soto-programmet i Tanzania har Noragric regnet ut hva det vil koste å registrere eiendommer i hele landet, og kommet fram til et grovt anslag på mellom to og tre milliarder amerikanske dollar. Vedlikehold av registrene er også krevende og et stort apparat må til for å holde dem oppdatert. I mange land selger og arver folk jord uten å rapportere til myndighetene, og det er ikke gjort i en håndvending å endre folks vaner.
- Etter ett tiår eller to risikerer man at registrene er utdatert, sier Benjaminsen.
Han stiller også spørsmålstegn ved hvor lurt det er å sette i gang en formaliseringsprosess i hele landet samtidig, slik de Soto ønsker, i stedet for å prøve det ut i mindre skala først.
- Jeg er tvilende til om Tanzania-prosjektet er en behovsdrevet prosess. Per i dag virker det mer som om noe dyttes på folk ovenfra. Men det vil vise seg etterhvert, sier Tor A. Benjaminsen.

Kronikk/debattinnlegg av Utviklingsfondets informasjonsleder Aksel
Nærstad om de Soto er lagt ut på www.bistandsaktuelt.no/forum.
Her finnes også eldre innlegg i de Soto-debatten.