– Upolitisk bistand er absurd

Det er en svært fornøyd Erik Solheim som møter Bistandsaktuelt til budsjettintervju samme dag som budsjettforslaget er lagt fram. Han har akkurat blitt rammet av et historisk milliondryss av oljepenger, og unnlater så visst ikke å nevne at Aftenposten få timer i forveien har utropt ham til «Årets budsjettvinner».
- Hva slags merke har du satt på dette budsjettet, Erik Solheim?
- Først og fremst er det en klar og tydelig satsing på klima, biologisk mangfold og energi, og det skjer innenfor rammen av et budsjett som øker på de aller fleste poster sammenlignet med fjoråret. Så det er generelt mer penger til fattigdomsbekjempelse. Dernest viderefører vi satsingen som vi påbegynte i fjor med et tydelig fokus på kvinnespørsmål, freds- og demokratiarbeid, humanitær bistand og godt styresett og korrupsjonsbekjempelse. Du kan si at budsjettet med dette også innebærer en ytterligere politisering av bistanden.

Stolt av politisering. - Dine forgjengere understreket gjerne den brede oppslutningen om bistanden i Norge og var redde for å møte kritikk for politisering? Du har tatt det motsatte utgangspunkt?
- Jeg gjør det med stolthet. Selve tanken om at bistanden er upolitisk er jo absurd. Hvis en rik onkel fra Saudi-Arabia skulle ønske å bruke én milliard kroner i Norge, så gjør han det vel ikke uten å ha en tanke om å påvirke noe? La oss si at han med pengene sine aktivt ønsker å hindre kvinnefrigjøring, så er det vel ikke ukontroversielt? Tilsvarende er det jo også med våre bistandspenger og våre bistandsmålsettinger i andre land. Hvis vi aktivt går inn i et program for å støtte kvinneorganisasjoner eller i et arbeid for å støtte homofiles rettigheter, så er ikke det upolitisk. Tilsvarende er det også med en rekke andre tiltak vi støtter. Alle spørsmål om krig og fred er politikk, akkurat som støtte til miljø- og energitiltak også er det.
Bolivianere tryglet. - Venstres utenrikspolitiske talskvinne, Anne Margrethe Larsen, har kritisert deg for å partipolitisere bistanden gjennom din støtte til venstreorienterte regjeringer i Sør-Amerika?
- Det er jo naivt å tro at bistanden til Afrika er upolitisk, mens bistanden til Latin-Amerika er det. En slik kritikk som Venstre kommer med her går jo nesten over i stereotypier: Tanken om at Afrika er snille, men Latin-Amerika skal man holde seg langt unna. Faktum er at vi er blitt ønsket hjertelig velkommen også av høyreopposisjonen i disse landene. I Bolivia tryglet de oss jo nærmest om å komme inn!
- Det kritikerne heller ikke har fått med seg er at venstrevinden i Latin-Amerika også er en demokratisk vind. Nye sosiale grupper har nå for første gang fått reell innflytelse. Det er snakk om kvinner, urfolk, arbeider- og fagbevegelse. Å kritisere støtte til slike omveltninger i land som Brasil, Bolivia og Chile ville være å forholde seg passiv til viktige politiske begivenheter. Det var som om USA skulle nekte å støtte Norge i etterkrigstida fordi at Einar Gerhardsen var sosialist!

Stormannsgalskap. - Hvordan vil folk i utviklingslandene merke dette norske bistandsbudsjettet?
- Jeg lar meg ikke lure av det spørsmålet. For alle som jobber med bistand tror jeg det er klokt å ikke bli smittet av stormannsgalskap. Enten vi nå er i India eller Bolivia er den norske bistandens innflytelse på hverdagen til det enkelte menneske ytterst beskjeden. Men bistanden er en del av Norges politiske påvirkning av verden. Gjennom den kan vi håpe å bidra til å påvirke en kursdreining i retning av litt mer miljøvern, litt redusert fattigdom og en litt fredeligere verden. Og på en del områder går det jo i riktig retning. Det er unikt mange færre kriger i dag enn det har vært tidligere, og aldri har så mange fattige blitt løftet ut av fattigdom. Selv om det også går for sakte, gjøres det også innenfor skole og helse betydelige framskritt. Det er det viktig å vise til også for de som jobber med dette til daglig. Jeg tror ikke i lengden man vil få folk med seg dersom man bare står for et forjævligseringsbudskap.

Klima-satsing i Afrika. - Norge har tidligere blitt kritisert, blant annet av OECDs utviklingskomité, for å spre sin bistand på altfor mange land og temaer. Samtidig ser vi at Sverige nå kutter i sin bistandsportefølje, særlig i antallet land, for å oppnå bedre resultater. Er det et mål også for Norge?
- Vi har startet med å konsentrere oss om noen få temaer der Norge har særlige forutsetninger for å være en god bistandsgiver og dialogpartner. Og vi vil holde fast på en langsiktighet i forholdet til en del land. Satsingen på klima og miljø vil for eksempel ha tyngdepunkt i de landene der vi tradisjonelt har hatt et bilateralt bistandssamarbeid, som Tanzania, Mosambik, Zambia og Uganda, og til dels Malawi. Jeg tror det er en riktigere vei å gå enn å fokusere for mye på antallet land vi er inne i. I dag yter vi bistand til rundt 110 land. Skulle vi redusere til for eksempel 70-80 land, så ville vel det bare si at vi skulle kutte ut støtte via organisasjonene - i land der kanskje norske misjonsorganisasjoner har lange tradisjoner eller der Norsk Folkehjelp har et spesielt godt samarbeid med en fagbevegelse. Jeg tror ikke egentlig at det å skjære over slike kontaktlinjer vil gi noen positiv gevinst.