Hva er et utviklingsland? Hva med Norge?
MENIGER: Bidrar norsk offentlig diskurs indirekte til å opprettholde en ulikhet mellom land? Gjør den oss blind for egne utfordringer og negativ effekt på kloden?
Måten vi snakker om verden og hvilken retning vi beveger oss i har betydning for hvordan vi forholder oss til samfunnet og hvilke tiltak vi mener er nødvendige. Et svært sentralt begrep er ’utvikling‘. Utvikling regnes gjerne som samfunnsendringer skal ha en positiv effekt på sosiale og økonomiske forhold. Til tross for at bærekraftsmålene skal være førende for all politikk, og gjelder alle land, sitter både bransjen selv og politikerne fast i en gammel forståelse.
Får frysninger
Under onsdagens ’bærekraftskonferanse‘ arrangert av regjeringa, tok konferansier Eirik Bergesen i bruk betegnelsene ’u-land og i-land‘, forkortelsene for utviklingsland og industriland. Jeg er selv gammel nok til at dette var uttrykk jeg lærte på barneskolen, men får likevel frysninger nedover ryggen når jeg hører ordet ’u-land‘. Dette ordet burde vært lagt igjen på skolebenken sammen med pokémonkortene og tamagotchiene fra tidlig 2000-tallet. Implisitt sier nemlig disse betegnelsene at noen land, da i hovedsak høyinntektsland i Vesten, allerede er ’ferdig utviklet‘, mens lavinntektsland i Sør skal følge en slags naturlig evolusjon og nærme seg samfunnsstrukturene vi lever i.
Samtidig vet vi at alle land har et godt stykke igjen for å skape bærekraftige og rettferdige samfunn. Hvis vi er enige om at dette er målet, bør utvikling være veien mot en verden der alle lever gode liv i samsvar med planetens tåleevne og menneskerettighetene. Dersom bærekraftsmålene skal brukes som målestokk, vet vi at Norge ikke oppfyller disse.
Forenklinger
Ulikhetene vokser, mange har uverdige boforhold og naturens tilstand er langt fra sunn. Videre påvirker vi miljø, arbeids- og menneskerettigheter negativt i andre land gjennom et skyhøyt klimagassutslipp, eksport av petroleum og import av varer og handelsavtaler som opprettholder barnearbeid, farlige arbeidsforhold og utnyttelse av både menneskelige og miljømessige ressurser.
Ved å dele land i grovt sett to kategorier, forenkler vi verden og omfanget av utfordringer vi står overfor. Dette kan igjen gjøre at vi, ubevisst, gullmaler vårt eget samfunn. Våre negative implikasjoner på verden skjules, mens andre løsninger eller metoder fort avvises med å være gammeldagse. Den gamle forståelsen av utvikling er også tett knyttet til bruttonasjonalprodukt, BNP. Problemet er at BNP kun måler produksjon, og totalt ignorerer miljøhensyn og sier heller ingenting om oppfølging av menneskerettigheter eller fordeling av verdiene i samfunnet. Når høyest mulig BNP er målet premieres forbruk og utnyttelse av naturressurser, framfor bærekraft og velferd.
Helhetlig tilnærming
Skal vi oppnå bærekraftsmålene, må vi ha en helhetlig tilnærming til dem. Vi må innse at ingen land i dag lever i harmoni med samtlige mål eller fører en politikk som andre bare kan kopiere og med det skape idealsamfunnet. Derimot har land ulike utfordringer. Det handler også om respekt og solidaritet mellom mennesker og land. Ved å lage en form for hierarki mister vi samtidig muligheten til å lære andre løsninger og ha en kritisk tilnærming til egen utvikling. Dette avhenger vi av for å kunne føre en helhetlig og samstemt politikk, både innenlands og utenlands.
Dersom noen likevel vil bruke betegnelsen utviklingsland, eller enda verre, u-land, må vi hvert fall innrømme at Norge er nettopp et utviklingsland. For som vi også lærte på barneskolen; skulle alle levd som nordmenn hadde vi trengt 3,6 jordkloder. Hvilket vi vet er fysisk umulig. Om ikke dagens urettferdighet skal bestå, har Norge en lang utvikling foran seg.
