Vannkraft og bistand, nok en gang
NORCONSULTs Erik Helland Hansen stiller en del spørsmål til meg i Bistandsaktuelt 5/2004. Hovedpoenget mitt var at 96 prosent av Norges energibistand gikk til vannkraft. Hvorfor? Norge tjener stort på salg av vannkraftkompetanse og- utstyr.
Min kritikk var rettet mot utviklingsministeren, men hun har gjemt seg og vil ikke debattere og forsvare sin egen politikk. I stedet kommer NORCONSULT på banen.
Det forbauser meg at et firma som lever av å planlegge for å legge fosser i rør i utviklingsland, ikke har satt seg mer inn i dokumentene i saken jeg har tatt opp.
Jeg minner om at saken er Timor Leste (TL) (Øst-Timor red.anm.).
NORCONSULT ETTERLYSER kilde for mine tall. Jeg er overrasket. Er ikke Helland Hansen kjent med NVEs og ADBs (Asian Development Bank) rapporter om vannkraftutbyggingene på TL? Hvorfor skulle NORCONSULT ellers engasjere seg i debatten? Kjenner de ikke saken? Forsvarer de levebrødet sitt - på prinsipielt: grunnlag?
Tallene jeg ga for vannkraftpris er hentet fra ADBs Mid Term Report om utbyggingene på TL. Datert 25.4.2003, side 31:
«USD 2000/kW prosjektkostnader». ADB opererer i rapporten med 50 prosent tillegg for «overføringer». Dette betyr totalt USD 3000.
NORCONSULTs bruk av USD 800/kW for Bhutan er selvfølgelig ikke anvendelig. Bhutan er som kjent et helt annet land.
Helland Hansen etterlyser også dokumentasjon på prisoverskridelser i damprosjekter.
Jeg trodde alle som arbeidet med damplanlegging var kjent med «The World Commission on Dams» som fant at «i gjennomsnitt overskrides store damprosjekter med 56 prosent. De er høyrisikoinvesteringer».
NORCONSULT ER neppe ukjent med en annen utfordring fra Norge. Damfiksing for milliarder. 30 år gamle dammer må rehabiliteres på grunn av kjemiske reaksjoner i betongen.
Eller som erfaringen tilsier: «De virkelige kostnadene til en dam kommer aldri fram i årsregnskapet.»
Men det er det kanskje ikke så mange som bryr seg om - i Norge.
Vi skal jo bli «best» på bistand - en prosent av bruttonasjonalproduktet er målet. Det målet opptar utviklingsministeren, men hvor pengene tar veien - og at mange av dem tar veien tilbake til Norge, bekymrer henne visst ikke?
Hadde hun vært bekymret hadde hun kanskje endret norsk energibistand slik at andre kilder enn vannkraft ble utnyttet. Det gagner faktisk ofte utviklingslandene.
Eller hun kunne i det minste deltatt i debatten. Det vil hun ikke så da bør vi andre kanskje også sette sluttstrek.
Harald N. Røstvik er sivilarkitekt.
Mer om denne debatten finner du i Bistandsaktuelt nr. 10/2003, 2/2004, 3/2004 og 5/2004.
