Flest fattige i middels rike land

Den store endringen i det globale fattigdomsbildet skyldes ikke at de fattige har flyttet på seg, men en endring i landenes status på inntektsstigen. Mange land som Verdensbanken tidligere klassifiserte som lavinntektsland har i løpet av de tjue siste årene blitt rikere og endret status til mellominntektsland.

Dette gjelder blant annet Kina og India, som i kraft av størrelsen på sine befolkninger gjør sitt til at antall fattige som lever i mellominntektsland har økt kraftig. Men det er slett ikke bare de to asiatiske gigantene som har endret status. Siden 2000 har hele 27 lavinntektsland tatt steget over i kategorien mellominntektsland. Selv uten at Kina og India tas med i regnestykket, er antallet fattige mennesker som lever i mellominntektsland dermed tredoblet siden 1990.

Internasjonal oppsikt
Det endrede fattigdomslandskapet diskuteres i en fersk rapport som har vakt oppsikt internasjonalt. Global Poverty and the New Bottom Billion er skrevet av den anerkjente forskeren og forfatteren Andy Sumner som jobber ved Institute of Development Studies i England. Sumner går i rapporten grundig gjennom ulike måter å beregne antall fattige på og viser hvor de bor.

Han er kritisk til deler av forskeren Paul Colliers kjente bok «The Bottom Billion». Collier argumenterte i boka for at verdenssamfunnet burde fokusere på å skape utvikling i rundt 60 sårbare og fattige land fordi det er der de fattigste bor og fordi disse landene er fanget i en fattigdomsfelle. Ifølge er Sumner er det i dag kun en fjerdedel av de aller fattigste som bor i lavinntektsland og kun 12 prosent som bor i sårbare stater som også er lavinntektsland.

Nye tall
Mens Sumners analyser benytter tall fra 2008, baserte Collier seg på tall fra 2000. Ifølge Sumner bor om lag 960 millioner av verdens rundt 1,3 milliarder svært fattige mennesker ikke i de fattige og sårbare statene Collier skrev om i «The Bottom Billion». De bor i mellominntektsland som Pakistan, Nigeria, Indonesia -- og selvfølgelig -- Kina og India. Disse landene har hatt økonomisk vekst de siste tiårene, men mange av innbyggerne har ikke fått ta del i veksten. Et viktig poeng i rapporten er at de fattige som lever i disse landene ofte er like fanget i fattigdom som de som lever i fattige land preget av konflikt.

«Se for deg en lavkastekvinne i en av Indias fattigste stater – er ikke hun like fanget i fattigdom som en som bor i Colliers sårbare lavinntektsland? « spør Andy Sumner.

Krever nytenkning

Ifølge den engelske forskeren kan det nye bildet bety at «fattigdom i økende grad er i ferd med å endre seg fra å være et spørsmål om fordeling mellom land til å bli et spørsmål om fordeling intern i land». Han mener dette gjør at vi må tenke nytt både om utvikling og om hvordan bistand bør innrettes.

Sumner anbefaler at det bør bli skarpere fokus på rettigheter og fordeling. Han mener imidlertid ikke at bistand til de aller fattigste og mest sårbare landene bør stanses. – Det er ikke slik at det ikke er viktig å hjelpe sårbare stater, men spørsmålet er om ikke man har fokusert for mye på slike land, sa Sumner i et intervju med Voice of America nylig.
Politisert bistand

I rapporten argumenteres det for at giverland mer aktivt bør styrke krefter som bidrar til sosiale, økonomiske og politiske endringer i land med mange fattige. Det kan for eksempel være støtte til uavhengige medier, til det sivile samfunnet og til sosiale bevegelser. Utfordringen er selvfølgelig at dette «reiser etiske spørsmål om hvor politisk bistand bør og kan være», skriver Sumner.

Han foreslår også at man skal legge økt vekt på multilateralt samarbeid. Blant annet bør det opprettes et internasjonalt fond som kan stå for direkte pengeoverføringer til fattige uavhengig av hvilke land de bor i, såkalt «kontant-bistand». Tanken er at land som Kina og India, som i dag gir omfattende bistand til flere land, også skal være med å bidra til dette fondet.