Vil rense skittent vann

Det tar noen minutter å venne seg til den sterke stanken fra kanalen Tham Luong, et kvarters kjøring fra sentrum av Ho Chi Minh City (HCMC). Det kan ikke lenger kalles vann, det som nå renner sakte nedstrøms. Det er tjukt, svart og illeluktende. Og på vei ned mot Saigon-elven. På bredden driver Lac The Thanh den to år gamle familiebedriften.
- Vi mottar plasttønner fra bedrifter, vasker og reparerer dem, før de selges videre igjen. Før fatene kommer hit har det vært olje eller kjemikalier i dem, sier Lac The Thanh.
De fire ansatte vasker og reparerer 30 tønner hver dag. Vaskevannet renner rett ut i kanalen like ved. Familien med flere små barn bor på samme område.
- Har du fått noen restriksjoner i forhold til miljøet fra myndighetene?
- Nei, ingen, sier Lac The Thanh.

Tenker ikke miljø. Men denne bedriften er ikke den eneste miljøsynderen. Et par meter lenger opp renner det ildrødt vann ut av et rør og rett inn i kanalen. Det kommer fra en fargefabrikk. Daglig står det historier i avisene om utslipp fra fabrikker og bedrifter. Myndighetene i byen har lenge vært klar over problemene, og innbyggerne i HCMC rangerer utslippene fra industrien og luftforurensingen som de to største problemene i byen.
- Dessverre er det fortsatt slik at de fleste ikke tenker på miljøet. Det er mange som fortsatt ikke vet om loven, og mange har mer enn nok med å tjene til livets opphold, og ikke tid til å lese loven. Og selv om vi har en lov, så er den fortsatt ikke trådt i kraft, sier underdirektør Nguyen van Hien i Miljøforbedringsprosjektet i HCMC.

Store utslipp. NORAD gir støtte til to komponenter i storbyens miljøprosjekt, nemlig en plan for håndtering av farlig industriavfall og forbedring av lufta. De to komponentene har en total kostnadsramme på 14,4 millioner norske kroner. I 1998 vedtok nasjonalforsamlingen i Vietnam en nasjonal strategi om farlig avfall fra industri. Den Asiatiske Utviklingsbank (ADB) gjorde en undersøkelse på midten av 1990-tallet, som konkluderte med at det var ingen eller liten oppmerksomhet omkring industri- og annet farlig avfall. De mente at store mengder allerede ble sluppet ut i elver og grunnvann, noe som etter hvert ville forårsake store helseproblemer. ADB mente at den økonomiske veksten i området bare ville øke problemet. Det var flere årsaker til pessimismen:

• Mange statseide bedrifter med gammelt eller manglende utstyr.
• Mange små bedrifter.
• Dårlig økonomi blant bedriftene slik at de ikke klarer å betale høye avfallsgebyrer.
• Manglende lovgivning.
• Få ressurser til regulering og kontroll.

I 1998 ble det anslått at omtrent 60 prosent av alt farlig industriavfall i Vietnam, kom fra HCMC og de omkringliggende provinsene - som er det mest industrialiserte området i landet. Den totale mengden av farlig avfall ble i 2000 beregnet til 320.000 tonn. I dag antar bymyndighetene at det finnes 30.000-40.000 industribedrifter i HCMC, hvorav 70 prosent er statseide. I årene framover ventes det en 15 prosent årlig vekst i industrietableringer.

Ødelegge. - Målet vårt er å finne ut hvilke tekniske løsninger som vil passe her i landet. I dag er det i praksis ingen håndtering av farlig avfall. Noen få bedrifter oppbevarer det på eget industriområde, men det meste går ut i avløp, som så igjen går ut i elver og grunnvann, sier prosjektleder Kåre Helge Kristensen, som til daglig er forskningsleder ved SINTEF.
Det er satt av ett år på å lage en rammeplan for behandling av farlig avfall i HCMC. Den skal inneholde planer for innsamling, transport og endelig ødeleggelse. De skal også se på huller i lovgivningen, og fremme forslag om tiltak, prosedyrer og regler som skal sørge for at lovgivningen overholdes og at industrien overholder utslippskvotene.

Brenne i ovn. I Norge forbrenner man organisk avfall i sementovner, mens syrer, baser og tungmetall deponeres på Langøya utenfor Holmestrand. Et forbrenningsanlegg kan koste fra 600 millioner kroner og opp til to milliarder.
- Det er en stor utfordring å finne et system som er såpass rimelig at bedriftene vil betale for det, hvis ikke vil de bare fortsette å tømme alt ut i elva, sier Kristensen.
Han mener at sementovner kan brenne avfallet like godt som en moderne forbrenningsovn, dessuten er de langt billigere. Men synspunktet er kontroversielt, og møter motstand fra miljøorganisasjoner, som mener dette er en gammeldags teknologi.
- Grønne frivillige organisasjoner protesterer mot alt som ikke er 100 prosent miljøvennlig. Men jeg synes det er viktigere å gjøre noe som er 99 prosent, enn ikke å gjøre noe i det hele tatt, sier Kristensen.

Store bøter. Men ikke for det. Myndighetene gir allerede i dag kraftige bøter for utslipp, og i 2000 var den høyeste boten på 12.000 dollar (cirka 100.000 norske kroner, red.anm.). Både Kristensen og assisterende prosjektleder Eirik Wormedal mener at vietnamesiske myndigheter har satt seg høye ambisjoner.
- Det man har brukt 30 år i Norge på, ønsker man å bruke 10 måneder på her. Vi ønsker også å forenkle den nasjonale strategien og å redusere ambisjonsnivået, sier Kristensen.

Liten kompetanse. I dag eksisterer det ikke behandlingsanlegg i Vietnam, og ti utenlandske investorer har sagt seg villig til å spytte inn penger.
Den billigste kom med et tilbud om 40 amerikanske dollar per tonn, noe som er altfor dyrt her. Problemet er også at man har for lite kompetanse om hvordan man skal bruke slike høyteknologiske anlegg, sier Kristensen.
Noe er gjort allerede. De store industriparkene som er bygd opp i ulike områder har egne standarder, og der blir avfallshåndteringen allerede regulert med blant annet renseanlegg. Og bymyndighetene planlegger å flytte all industri fra boligområdene og inn på slike industriområder. Byens myndigheter har store vyer for en ren by. I dag går alt av husholdningsavfall og kloakk ut i en kanalene, men innen 2020 skal alle kanalene være renset.
- Miljøprosjektet er ambisiøst, men jeg tror det er realistisk. Vi kan ikke bare gjøre forbedringer, men er nødt til å gjøre mye mer. Derfor vil vi også lansere en stor kampanje for å få folk til å forstå og vite hvordan man kan holde miljøet rent, sier underdirektør Nguyen van Hien.

Farlig avfall. Målet er å forberede et system for innsamling og kontroll av farlig og giftig avfall i Ho Chi Minh City for å redusere miljøødeleggelser og sykdommer som kan oppstå hvis det farlige og giftige avfallet blir blandet med ikke-giftig avfall, jord, vann og luft.
Den Asiatiske Utviklingsbank har gitt lån til et overordnet miljøprosjekt i byen, der de to NORAD-støttede komponentene om farlig avfall og luftforurensing inngår.
De NORAD-støttede komponentene har et budsjett på totalt 14,4 millioner norske kroner. Av dette bidrar vietnamesiske myndigheter med drøye 900.000 kroner.
NORAD støtter to komponenter i et stort miljøforbedringsprosjekt i byen, altså farlig avfall og luftkvalitetsmålinger. Ho Chi Minh City Environmental Improvement Project mottok et lån fra ADB på 70 milllioner amerikanske dollar i 1999. Totale kostnader for prosjektet er estimert til 100 millioner US dollar.