Drikkevannsforsyning har blitt våpen i Iran-krigen

I helgen gjennomførte Iran flere angrep mot avsaltingsanlegg for sjøvann i Kuwait.

Det var et svar på at USA fredag angrep et avsaltingsanlegg i Jask som forsynte mellom 20 og 30 landsbyer i Irans Hormozgan-provins med drikkevann.

Kuwait er et av flere knusktørre land rundt Persiabukta som er helt avhengig av å avsalte sjøvann for å forsyne innbyggerne med drikkevann.

Også i Bahrain ble avsaltingsanlegg angrepet tidlig i krigen, og det samme ble avsaltingsanlegg i De forente arabiske emirater. Det skjedde etter at USA noen dager før hadde angrepet et tilsvarende anlegg på Qeshm-øya i Iran.

– Det er nå USA som har skapt presedens, ikke Iran, understreket Irans utenriksminister Abbas Araghchi på X etter det angrepet.

Helt avhengige

– Økonomien i golfstatene er avhengig av olje og gass, men befolkningen er helt avhengig av avsaltet sjøvann, konstaterer Center for Strategic and International Studies (CSIS).

Det finnes ikke en eneste elv med kontinuerlig vannføring på Den arabiske halvøy, og bare Jemen og Oman har noen få små naturlige innsjøer. De er ofte fylt med brakkvann, påpeker den amerikanske tankesmia.

99 prosent av drikkevannet i Qatar er avsaltet sjøvann. over 90 prosent i Bahrain, 90 prosent i Kuwait, 86 prosent i Oman, 70 prosent i Saudi-Arabia og 42 prosent i Emiratene, ifølge CSIS.

Avhengigheten av avsaltingsanlegg gjør disse landene strategisk sårbare, konstaterer tankesmia.

Byer som Doha, Dubai, Manama og Kuwait by kunne ikke ha eksistert uten slike anlegg, og Qatar og Bahrain bruker over halvparten av sitt avsaltede sjøvann til datasentre og annen industri.

Enkle mål

Avsaltingsanleggene er enkle militære mål ettersom de fleste av dem ligger langs kysten av Persiabukta, under 350 kilometer fra Iran.

At det er store og åpne anlegg gjør dem svært utsatt for raketter og droner.

Dersom sensitive deler av slike anlegg, som høytrykkspumper og membranbygg, blir truffet, stanser hele produksjonen opp og reparasjoner kan ta uker.

Avsaltingsanlegg er også svært energikrevende, og de fleste er derfor integrert i kraftverk. Angrep mot energinettet resulterer derfor også ofte i produksjonsstans.

Brudd på folkeretten

Angrep mot sivil infrastruktur som drikkevannsforsyning er et klart brudd på artikkel 54 i Genève-konvensjonenes tilleggsprotokoll fra 1977.

Den forbyr ødeleggelse av «gjenstander som er uunnværlige for sivilbefolkningens overlevelse, som ... drikkevannsinstallasjoner og -forsyninger».

Slike angrep kan derfor utgjøre en krigsforbrytelse.

Donald Trump har likevel truet med å ødelegge drikkevannsanlegg i Iran.

– Jeg kunne innen en time ta ut ting – kraftverk som produserer elektrisitet, som produserer vann – de har avsalting overalt. Vi kunne gjøre ting som ville være så ille at de bokstavelig talt aldri kunne bygge seg opp igjen som nasjon, sa han til Fox News i midten av mars.

Eksistensiell kamp

Som Irans utenriksminister Abbas Araghchi påpekte etter angrepet mot avsaltingsanlegget på Qeshm-øya 7. mars, var det USA og ikke Iran som først angrep drikkevannsanlegg. Det gjør det uansett ulovlig å angripe slike anlegg.

Det iranske regimet ser imidlertid krigen som en eksistensiell kamp for sin overlevelse, og de vet at de ikke kan beseire USA og Israel militært, påpeker CSIS.

Derfor ser de på stenging av Hormuzstredet som sitt fremste våpen, og angrep mot USAs allierte i regionen som en god nummer to.

– Målet er ikke militær seier, men strategisk innflytelse i en politisk utmattelseskrig der de tror at USA vil gi etter først, konstaterer tankesmia.

Ved å stenge Hormuzstredet kveler de det globale energi- og gjødselmarkedet. Ved å angripe energi- drikkevannsforsyningen til andre land i regionen håper de at disse skal øke presset på Trump, påpeker CSIS.

Dramatiske følger

– I Golfen er ikke avsaltingsanlegg bare infrastruktur, det er livlinjen for millioner av mennesker, påpeker den omanske professoren Abdullah Baabood.

– Ved å angripe dem risikerer man å gjøre en militær konfrontasjon til en direkte trussel mot sivilbefolkningens overlevelse, sa han til The New York Times tidligere i år.

Økonomen Manal Shehabi, som er tilknyttet Oxford-universitet, frykter også at følgene av slike angrep kan bli dramatiske.

– Dersom drikkevannsanleggene settes ut av spill, kan de utløse en humanitær krise som kan frarøve 73 millioner mennesker tilgangen til vann, advarer hun.

– Vannmangel kan føre til underernæring, dehydrering, sammenbrudd i sanitærsystemer, spredning av vannbårne sykdommer, matmangel og tap av menneskeliv, påpeker Shehabi i en rapport skrevet for Arab Center for Research and Policy Studies (ACRPS).

Eventuelle oljeutslipp som følge av angrep mot tankskip eller terminaler i Persiabukta, kan også gjøre det svært vanskelig for slike anlegg å rense sjøvann, noe Kuwait opplevde under Golfkrigen i 1991, påpeker hun.

CIA advarte

Alt i 1983, under krigen mellom Iran og Irak, advarte CIA i en nå avgradert analyse om at Golfstatenes avhengighet av avsaltingsanlegg gjorde dem svært sårbare.

Den amerikanske etterretningsorganisasjonen kritiserte landenes manglende forståelse for risikoen og etterlyste beredskap i tilfelle slike anlegg ble satt ut av spill.

– Det øker risikoen for et katastrofalt utfall, het det i CIA-analysen.

– Den pågående konflikten viser med tydelighet at avhengigheten av disse anleggene har blitt enda større, og at sårbarhetene fortsatt er der, slår CSIS fast.