Meninger:
Utviklingsministerens sparekniv kan lage farlige hull i klimabistanden
Åsmund Aukrust erkjenner at hardere prioriteringer vil etterlate hull i bistanden. Da er spørsmålet hvilke hull verden har råd til at vi skaper.
Avdelingsleder for klima og natur i WWF Verdens naturfond
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Rådgiver i Tankesmien Agenda
Vendepunkt-debatten ruller videre. Utviklingsminister Åsmund Aukrust har etterlyst kutt, med metaforer som isfjell og sparekniver.
I retur har han fått kritikk, både for sitt sparefokus og mulige konsekvenser av varslede kutt.
Denne uken svarte han på denne kritikken i Panorama nyheter. Han anerkjenner at kutt er komplisert, og presiserer at han særlig er på jakt etter å kutte i fordyrende mellomledd.
Det er nyttige avklaringer. Samtidig er utviklingsministeren ærlig på at mer prioritering vil gi hull i bistanden. Da er det kanskje ikke til å unngå at deler av debatten som kommer i retur, er hvilke hull det er viktig å unngå.
Klima i blindsonen til Vendepunkt
Debatten om bistandskutt har så langt hatt noen blindsoner. En av dem er et så stort tema som klimakrisen.
Dette har så langt vært lite diskutert eller prioritert, til tross for at klimabistand utgjør en vesentlig del av bistandsbudsjettet, hele 24 prosent av totalen i 2025. Det krever derfor grundig debatt framfor raske knivstikk.
Handling for klimatilpasning og reduserte klimagassutslipp er helt nødvendig for å lykkes i utviklingspolitikken. Klimaendringene rammer de fattigste landene først, som har minst penger til å håndtere problemene som følger, selv om det er de rikeste landene som har ansvaret for mesteparten av utslippene.
Temperaturøkningen utfordrer matproduksjon, helse og sikkerhet. Klimaendringer påvirker også utbrudd av smittsomme sykdommer og virus, og antibiotikaresistens.
I dag bruker vi bistandspengene, altså potten satt av til å redusere ulikhet og fattigdom, på lønnsomme investeringer for oss selv i Norge.
Potensial for opprydding og effektivisering
I dag er klimabistanden en nokså uryddig pott på bistandsbudsjettet med stort potensial for effektivisering og klargjøring. Pengene bidrar til viktige tiltak som å bevare regnskog, å bidra til klimatilpasning i fattige land eller energiutbygginger i land med høy investeringsrisiko.
Alt dette er viktig, men det kunne vært tydeligere skiller mellom de ulike formålene. For det første bør vi skille tydeligere mellom klimabistand og klimainvesteringer.
I dag bruker vi bistandspengene, altså potten satt av til å redusere ulikhet og fattigdom, på lønnsomme investeringer for oss selv i Norge. Bistandsbudsjettet finansierer nemlig tapsavsetningen til det svært lønnsomme Klimainvesteringsfondet, og går dermed på bekostning av reell bistand. Dette er penger vi bør fortsette å investere, men det blir feil å telle det som en del av bistanden vår.
Innsats for å kutte klimagassutslipp og drive klimatilpasning bør fortsatt satses på i norsk utviklingspolitikk, men med litt opprydding og et tydeligere skille mellom bistand og investeringer.
Klimabistand gir derimot dem som rammes hardest av klimaendringene en stemme og mulighet til å være en del av løsningen. Beskyttelse mot og tilpasing til klimaendringer svarer på et eksistensielt problem som også er nødvendig for å bekjempe fattigdom.
Klimabistand og -investeringer er altså begge viktige pilarer i norsk utviklingspolitikk, men de må skilles tydeligere.
Det trengs også en klargjøring av hva som er de viktigste målene for norsk utviklingspolitikk, og hvordan man når de ulike målene best mulig. Men det er viktig at ikke det fører til at klima faller ut som prioritering.
Ikke avskriv mellominntektslandene
I Panorama-podkasten Verdensproblemer sa utviklingsministeren i juni at han vil satse mindre på mellominntektsland.
Det skaper usikkerhet rundt klimabistanden, som i dag i stor grad går til mellominntektsland som Brasil og Indonesia. Disse landene får mye av norske klimapenger fordi det er der behovene og mulighetene for endring er størst.
I stedet for å skape forenklede fortellinger om «ja»- og «nei»-land i bistanden, bør vi heller spørre oss om hva som er de ulike målene, og hvor ulike typer innsats vil ha mest effekt.
Må skille mellom bistand og investeringer
Arbeiderpartiet har gått til valg på å opprettholde én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Samtidig som det er gode grunner til å effektivisere norsk bistand og se på hvordan den kan bli bedre, når mange land rundt oss kutter og behovene blir større, er Norge i en spesiell særstilling til å kunne forbli en stødig og solidarisk giver.
Det er viktig at regjeringens «Prosjekt Vendepunkt» ikke skjærer med sparekniven for syns skyld, men at vi faktisk får muligheten til å snakke grundig gjennom hvordan ulik tematikk kan effektiviseres og forbedres.
Innsats for å kutte klimagassutslipp og drive klimatilpasning bør fortsatt satses på i norsk utviklingspolitikk, men med litt opprydding og et tydeligere skille mellom bistand og investeringer.
Norges oljeformue har tross alt økt på bekostning av krig og klimaendringer i verden. Da bør vi gjøre vårt ytterste for å gi tilbake og sørge for at pengene brukes på en måte som gjør størst mulig forskjell for en tryggere framtid.
