Meninger:
Når alt er likestilling, kan alt avfeies som sløsing
Nesten alt kan kalles likestillingsprosjekter i norsk bistand. Da blir det umulig å vite hva som faktisk virker.
Seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI)
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Debatten om norsk bistand er blitt hardere. Krav om kutt, effektivitet og «kunnskapsbaserte» tiltak blir underbygget med stadig flere historier om sløsing.
Enkeltsaker får definere helheten. Samtidig fastholder utviklingsministeren at likestilling er en hovedprioritet, ikke minst gjennom prosjekt Vendepunkt, som lover mer effekt og tydeligere resultater av bistand.
Men denne debatten bærer preg av et grunnleggende problem: Vi vet ikke egentlig hva vi snakker om når vi snakker om likestillingsbistand.
Hva er egentlig likestillingsbistand?
Når likestilling som hoved- og delmål slås sammen i statistikken, får vi et oppblåst bilde av hva likestillingsbistand er – og hva den oppnår.
Utviklingsministeren har høstet kritikk for å holde likestillingsfanen høyt i taler, men å nedprioritere det i praksis. Og om vi går tallene nærmere etter i sømmene, kan det se ut til at kritikerne har rett.
En betydelig andel av norsk bistand klassifiseres som likestillingsrelatert. Ifølge Norads årsrapport gikk rundt 53 prosent av norske bistandsmidler i 2025 til likestilling. Dette utgjør rundt 18,6 milliarder, ifølge Norads egen statistikk. Men bare rundt 2,2 milliarder gikk til prosjekter og tiltak med likestilling som hovedmål. Dette tilsvarer cirka en stortingsgarasje.
Resten registreres som «likestilling som delmål». Dette er ikke en teknisk detalj. Det er et definisjonsspørsmål som får politiske konsekvenser.
For kategorien «delmål» er i praksis en sekkepost: Den rommer alt fra ambisiøse programmer som forsøker å endre maktstrukturer som diskriminerer kvinner, til prosjekter der kvinner ganske enkelt er definert som målgruppe.
Når disse slås sammen i statistikken, får vi et oppblåst bilde av hva likestillingsbistand er – og hva den faktisk oppnår.
Allerede i 2015 dokumenterte CMI at likestillingsmarkøren var svakt koblet til analyser, resultater og finansieringsbeslutninger.
Rapporten slår fast at likestilling som tverrgående hensyn ikke fungerer i praksis. Når likestilling kan «krysses av» uten en maktanalyse eller tydelig kobling til hva som faktisk endres i kvinners posisjon eller rettigheter, undergraver det både troverdighet og effekt.
Om likestillingsprosjekter skal gi valuta for pengene, må prosjekt Vendepunkt rette oppmerksomheten innover og sikre nok ressurser til likestilling – til analyse, oppfølging og prioritering.
Når nesten alt kan bli likestilling
Dette blir særlig tydelig når vi ser på hvilke tiltak som faktisk klassifiseres som tiltak for å fremme likestilling. Ta satsingen på rene matlagingsløsninger, som fremheves i Norads årsrapport. Tiltakene kan gi viktige gevinster: mindre helseskadelig røyk, frigjøring av tid og redusert avskoging. Men dette er primært helse- og miljøtiltak, ikke likestillingstiltak.
Spørsmålet er derfor hva vi egentlig mener når vi kaller dette for likestilling. Å gi kvinner en bedre og renere ovn for å lage mat, endrer ikke det grunnleggende forholdet at det er kvinner som fortsatt forventes å gjøre ubetalt arbeid i hjemmet.
Norad stopper ikke der. De antyder i samme rapport at slike ovner også kan redusere risikoen for seksualisert vold. Dette er basert på en antakelse om at det er kvinnearbeid å hente ved og at turen for å hente denne veden innebærer risiko for seksuell vold i enkelte land. Dette er en intuitivt tiltalende sammenheng. Men den bygger på en forenklet forståelse av voldens årsaker, og på en misvisende forestilling om at volden først og fremst skjer utenfor hjemmet.
Når tekniske løsninger presenteres som svar på dypt sosiale og politiske problemer, skaper det en form for symbolpolitikk: tiltakene er enkle å telle og rapportere, men de endrer i liten grad kvinners faktiske situasjon. Forskningen gir heller ikke i særlig grad støtte til at disse tiltakene reduserer seksualisert vold, og kaller antakelsen en «myte».
Et system uten kapasitet til å levere likestilling
Nå er Riksrevisjonen i gang med en ny evaluering av norsk bistand til likestilling. Hvis de gjennomgår alle prosjekter på nytt og markerer dem på nytt basert på robuste maktanalyser, vil vi få et mer realistisk bilde av hvor mye av norsk bistand som faktisk går til likestilling.
Men nettopp her ligger også problemet: Systemet er i for liten grad rigget for slike analyser. Når likestilling kobles til tekniske løsninger og brede utviklingstiltak uten tydelig maktforståelse, får vi et kunnskapsgrunnlag som fremstår mer robust enn det er – og en politikk som lover mer enn den kan levere.
Norge har riktignok lansert en ambisiøs handlingsplan – A Just World is an Equal World (2023–2030). Den er rettighetsbasert, adresserer patriarkalske strukturer og vektlegger kvinners kollektive mobilisering. Strategien forutsetter nettopp en forståelse av hvordan makt fungerer i ulike kontekster. Likevel er det begrenset kapasitet til å gjøre slike analyser og enda mindre til å la dem styre prioriteringer. Det er ikke tilstrekkelige ressurser til å analysere resultater og følge opp tiltak på en systematisk måte.
Til tross for slagord om at «fakta har makta», brukes ikke forskningen systematisk i styringen av likestillingsbistanden. Jeg har selv bidratt til kunnskapsoppsummeringer for Utenriksdepartementet, der effekten av kokeovner på seksualisert vold problematiseres uten at dette får tydelige konsekvenser for praksis.
Om vi skal sikre at likestillingsprosjekter, gir valuta for pengene, må prosjekt Vendepunkt også rette oppmerksomheten innover og sikre nok ressurser internt til likestilling – til analyse, oppfølging og prioritering i bistandssystemet, slik bistandsetaten Sida gjør i Sverige.
Dette tar oss tilbake til utgangspunktet: Debatten om sløsing. Det er sløsing å finansiere tiltak som ikke er forankret i grundige analyser av makt og politiske realiteter. Når likestilling blir en merkelapp som kan festes på alt fra kokeovner til brede utviklingsprogrammer, mister begrepet både presisjon og retning.
Når slike tiltak ikke virker, er det fristende å konkludere med at likestillingsbistand i seg selv ikke fungerer. En mer presis konklusjon er at tiltak som ikke tar makt på alvor, ikke har forutsetning for å virke.
Det største problemet er derfor ikke enkeltprosjekter som mislykkes, men at vi mangler en felles forståelse av hva likestillingsbistand faktisk er, og hva den skal oppnå.
