Pilegrimsreisen gjennom Kashmirs bevoktede fjell
Hundretusener av hinduer trosser frykt for terror og vandrer gjennom Kashmirs fjell mot den hellige Amarnath-grotten. For 31 år siden gikk norske Hans Christian Ostrø inn i de samme fjellene. Han kom aldri tilbake.
Publisert
Hver dag klokken tre om morgenen står hundrevis av menn og kvinner under gatelyktene og venter på at de siste portene skal åpnes. Så legger de ut på en lang vandring inn i fjellene.
De samles i Pahalgam, en turistby i den indisk-administrerte delen av Kashmir og utgangspunkt for en av verdens mest bevoktede religiøse pilegrimsferder.
Hvert år reiser hundretusener av hinduistiske pilegrimer fra andre deler av India til Amarnath-grotten, en helligdom i Himalaya, rundt 3880 meter over havet. Her tilbes en isstalagmitt – en naturlig isformasjon dannet av vann som drypper og fryser – som en manifestasjon av Shiva, en av hinduismens viktigste guder.
Pilegrimene har allerede registrert seg og vært gjennom flere sikkerhetskontroller dagen før. Nå venter de ved den siste kontrollposten, som er bemannet av hæren, før de slipper ut på stien. Ponniførere beveger seg gjennom folkemengden, roper ut priser og pruter om betalingen for turen videre.
Når portene åpnes, setter pilegrimene seg i bevegelse.
Til å begynne med stiger stien gradvis gjennom furuskogen. Høyere oppe blir trærne færre, luften kaldere og landskapet åpnere. Deltakerne beveger seg i lange rekker i den bratte steinskråningen. Noen går med vandrestaver, andre humper av gårde på ponniryggen.
Eldre pilegrimer og andre som ikke klarer stigningen på egen hånd, blir fraktet i dandier – en slags bærestol i tre festet mellom to lange bambusstenger – båret på skuldrene til menn som stødig tar seg fram langs den ujevne stien. Religiøse sanger strømmer fra høyttalere langs ruten. I de smale hårnålssvingene roper ponniførerne til fotgjengerne at de må flytte seg når dyrene presser seg forbi, og folk trykker seg inntil fjellveggen.
Et blodig angrep
I år kom pilegrimene mens minnene om vold fortsatt er ferske.
I april i fjor angrep væpnede menn turister på Baisaran, en eng i nærheten av Pahalgam som bare kan nås til fots eller på hesteryggen. Stedet omtales ofte som «mini-Sveits» i turistbrosjyrer. 26 mennesker ble drept, nesten alle var hinduistiske besøkende fra andre deler av India.
Angrepet førte til en militær opptrapping mellom India og Pakistan, før de to atommaktene ble enige om våpenhvile.
Likevel fortsetter pilegrimene å komme.
Blant dem er Sumitra Sharma (62), som har reist fra Odisha på Indias østkyst. Hun har drømt om pilegrimsreisen i årevis. Angrepet året før skremte henne ikke fra å reise.
Kledd i gult sitter hun på ryggen av en ponni.
– Jeg kom for å be om at datteren min skal få en sønn. Hun har vært gift i sju år nå. Og ingenting i verden kunne ha hindret meg i å komme, uansett hvordan situasjonen var, sier hun.
Det er ikke første gang volden i Pahalgam har fått internasjonal oppmerksomhet. For 31 år siden var de samme fjellene bakteppet for en tragedie med en tydelig norsk forbindelse.
Drapet i fjellene
I juli 1995 var nordmannen Hans Christian Ostrø (27) på fottur med en gruppe utenlandske turister i fjellene ovenfor Pahalgam. Da dukket væpnede menn opp fra skogen.
Ostrø og fem andre turister – fra Storbritannia, USA og Tyskland – ble tatt som gisler av en gruppe som kalte seg Al-Faran, på det tidspunktet ukjent for indiske myndigheter. Gruppen ble senere antatt å være en avlegger av en Pakistan-basert militant organisasjon som kjempet mot indisk styre i Kashmir.
Kashmir var da midt i et væpnet opprør. Regionen, som både India og Pakistan har gjort krav på siden delingen av Britisk India i 1947, var blitt en av verdens mest militariserte.
En av amerikanerne klarte å rømme etter noen dager. De fire andre gislene ble aldri funnet og ble senere antatt omkommet av indiske myndigheter.
Ostrøs skjebne ble kjent først – på brutalt vis.
Etter fem uker som gissel ble Ostrø funnet drept og halshugd nær Pahalgam.
Drapet på Ostrø fikk stor internasjonal oppmerksomhet og ble et brutalt bilde på konflikten i Kashmir – en region som lenge hadde blitt markedsført overfor utenlandske turister som «paradiset på jord».
For mange nordmenn er Ostrø fortsatt en av de mest personlige forbindelsene til Kashmir-konflikten. 31 år senere har mye forandret seg i fjellene.
Årets Amarnath Yatra – som pilegrimsreisen kalles – gjennomføres under strengere sikkerhetstiltak enn noen gang.
Tung bevoktning
I år åpnet yatraen 3. juli og varte i 57 dager, en av de lengre utgavene i nyere tid. Myndighetene opplyste at mer enn 480 000 pilegrimer nådde helligdommen i løpet av sesongen.
Amarnath Yatra er en av det indiske subkontinentets eldste pilegrimsreiser. I år er den også svært tungt bevoktet. Godt over 100 000 sikkerhetsfolk – soldater, paramilitært politi og etterretningsoffiserer – er utplassert langs ruten og ved baseleirene i Pahalgam og Baltal.
Under oppstigningen roper de troende «Bam Bam Bole» – en hyllest til Shiva – og oppmuntrer hverandre gjennom de bratteste partiene. Noen eldre pilegrimer fortsetter til fots til tross for høyden fordi de har avlagt løfte om å nå helligdommen på denne måten. For dem er anstrengelsen en del av selve pilegrimsreisen.
– Den virkelige pilegrimsreisen ligger i smerten, i følelsen, sier Hari Mahajan (68), som har reist hit fra Rajasthan.
– Den finner du ikke på en hest eller i en dandi.
Sikkerhetssystemet som overvåker dem, har fått navnet Project Hawk Eye.
Pilegrimer, arbeidere og ponnier blir registrert og får QR-koder. Snikskyttere sitter mellom steinene, så godt kamuflert at de nesten forsvinner inn i fjellsiden. Droner flyr over området. Hundrevis av høyoppløselige kameraer, noen utstyrt med ansiktsgjenkjenning, overvåker ruten fra stolper og fjellvegger.
Konflikten i Kashmir har aldri forsvunnet helt. India og Pakistan strides fortsatt om regionen. De siste årene har indiske myndigheter trukket fram den økende turismen som et tegn på at situasjonen er normalisert. Men angrepet på Baisaran viste at turister fortsatt kan bli mål.
Amod Nagpuri, en høytstående polititjenestemann i regionen, forteller at myndighetene har et stort ansvar for å gjøre reisen så trygg som mulig.
– I tillegg til hundrevis av trente sikkerhetsfolk har vi tatt i bruk et elektronisk og digitalt sikkerhetssystem uten sidestykke for å sikre at de troende kan gjennomføre sine aktiviteter i et så trygt miljø som mulig, uten frykt, sier han.
Mot Amarnath-grotten
Pilegrimsreisen til Amarnath går langs to ruter. Den tradisjonelle ruten fra Pahalgam er rundt 48 kilometer lang og tar flere dager. Den begynner i furuskogen, krysser alpine enger og ender i et goldt steinlandskap. Den andre ruten, fra Baltal, er kortere, men brattere.
Det som en gang var en beskjeden pilegrimsreise, har utviklet seg til en enorm årlig folkeforflytning.
Etter hvert som solen stiger, virvler støvet opp fra tusenvis av føtter og hover. Pilegrimene dekker ansiktet med tøystykker eller masker. Ponniførerne, som tilbringer uke etter uke på stien hver sesong, ser knapt ut til å bry seg.
Rundt pilegrimsreisen er det bygget opp en omfattende midlertidig infrastruktur med sanitetsleirer, kommunikasjonssystemer, forsterkede deler av stien, tilfluktssteder og markeder som dukker opp hver sommer.
I år er helikoptertrafikken innstilt og korridoren erklært flyforbudssone. Pilegrimene må derfor ta seg fram til fots, på ponni eller i dandier.
– De er gjestene våre
Amarnath Yatra er en hinduistisk pilegrimsreise gjennom en region der flertallet av befolkningen er muslimer.
I sommermånedene oppstår en egen økonomi langs ruten. For mange kasjmirere som arbeider her, handler pilegrimsreisen mindre om religion enn om arbeid: De leier ut ponnier, bærer dandier, selger mat, frakter forsyninger og rengjører leirene.
Babar Ahmad Malik (26) kommer fra Kupwara i Nord-Kashmir og tar med ponnien sin hit hver eneste sesong. Han tjener rundt 1500–2 000 rupier om dagen, omtrent 15–20 dollar.
Arbeidet er hardt, og inntekten avhenger av at dyret holder seg friskt gjennom de få ukene da Malik har sin beste mulighet til å tjene penger. En skade kan koste ham hele sesongen.
Men for Malik handler arbeidet også om en tradisjon for kasjmirsk gjestfrihet.
– De er gjestene våre, og det er vårt ansvar å ta vare på dem, sier han.
Kifayat Hussain (32) jobber som bonde det meste av året. Under yatraen kan han tjene mellom 3000 og 4000 rupier om dagen, omtrent 30–40 dollar – betydelig mer enn han tjener på jordbruk.
– Målet vårt er å tjene nok til at vi kan bruke resten av året på annet arbeid, selv om det ikke betaler særlig godt, sier han.
Hussain er stolt av rollen kasjmirske muslimer spiller i å gjøre yatraen mulig, men reagerer på det han mener er forsøk fra religiøst polariserende politiske krefter i India på å skape splittelse mellom trosgruppene.
– Da angrepet skjedde i fjor, var det en av våre kasjmirske brødre, en muslimsk ponnifører, som ble skutt mens han forsøkte å redde turistene. Det viser hvor mye vi bryr oss om dem som kommer hit utenfra som våre gjester.
Flere lokale kasjmirere hjalp til med å evakuere skadde og få turister i sikkerhet etter angrepet.
Likevel opplever Hussain at kasjmirere blir mistenkeliggjort.
Ubehaget har blitt sterkere siden 2019, da Delhi fjerne Kashmirs særskilte konstitusjonelle status.
Da Kashmir mistet særstatusen
I flere tiår hadde Jammu og Kashmir hatt en særlig status og en viss grad av selvstyre gjennom artikkel 370 i Indias grunnlov. Blant annet var det begrensninger på muligheten for personer utenfra til å kjøpe land og bosette seg permanent i regionen.
I august 2019 opphevet statsminister Narendra Modis hindunasjonalistiske regjering særstatusen og delte den tidligere delstaten i to føderalt administrerte territorier: Jammu og Kashmir, og Ladakh.
Delingen ble fulgt av omfattende sikkerhetstiltak, kommunikasjonsstans og pågripelser av politiske ledere i regionen. New Delhi beskrev endringen som en fullføring av Kashmirs integrering i den indiske unionen og som et skritt mot utvikling, investeringer og like rettigheter.
Mange kasjmirere, særlig i den muslimskdominerte Kashmir-dalen, opplevde det annerledes – som et tap av den siste resten av selvstyret regionen hadde hatt innenfor India.
Endringer i reglene for bosted og eierskap til land har også skapt frykt for langsiktige demografiske endringer. Den indiske regjeringen avviser at dette er hensikten, og framstiller politikken som et virkemiddel for likhet og integrering.
Uenigheten har også en historie knyttet til selve pilegrimsreisen.
I 2008 besluttet delstatsregjeringen å overføre skogsarealer til Shri Amarnathji Shrine Board for å bygge fasiliteter for pilegrimer. Beslutningen utløste omfattende protester i Kashmir-dalen. Mange fryktet at overføringen kunne åpne for mer permanent utbygging og bosetting utenfra.
Protestene som fulgte, førte ifølge lokale kilder til at mer enn 60 unge kasjmirere mistet livet før myndighetene trakk tilbake overføringen. Deretter fulgte en økonomisk blokade av dalen fra hindunasjonalistiske grupper.
Hendelsen viste hvor lett pilegrimsreisen også kunne bli en del av den større konflikten om land, identitet og politisk kontroll.
Samtidig er mange kasjmirske muslimer positive til yatraen, og mange familier har vært økonomisk avhengige av pilegrimsreisen i generasjoner.
For noen handler skepsisen derfor ikke om selve pilegrimsreisen, men om den politiske betydningen den har fått – og om at det økende antallet pilegrimer blir brukt som et tegn på at Kashmir-konflikten er løst.
Isen smelter
Fjellet har sin egen måte å registrere belastningen på.
Islingamen inne i grotten – stalagmitten som pilegrimene går i flere dager for å se, og som tilbes som Shiva selv – beholder vanligvis formen i flere uker inn i sesongen. I år var den borte på mindre enn én uke.
På den sjette dagen av den 57 dager lange yatraen var formasjonen krympet til lite mer enn en hvit flekk mot den mørke fjellveggen.
Isformasjonen pilegrimene går 48 kilometer for å se, var nesten borte allerede før de fleste nådde fram.
Lokale miljøvernere mener den tidlige smeltingen må ses i sammenheng med en større miljøkrise i Himalaya. Isbreene i regionen trekker seg tilbake i takt med stigende temperaturer, samtidig som det store antallet pilegrimer legger press på det sårbare høyfjellsmiljøet.
Miljøverneren Nadeem Qadri fra Kashmir mener den tidlige smeltingen er et tydelig tegn på klimaendringene.
– Den eneste måten å hindre at stalagmitten smelter så tidlig, er å sette grenser for pilegrimsreisen ut fra hva miljøet tåler, i stedet for å utvide den i takt med etterspørselen.
Langs vandreruten er endringene synlige. Flere steder passerer pilegrimene store masser av snø og is, stripet av støv og mørke av stein og løsmasser fra skråningene ovenfor. Under isen renner smeltevannsbekker gjennom pilegrimssesongen, noen steder så kraftige at de kan høres fra stien.
Tre tiår senere
Tidlig på ettermiddagen begynner sikkerhetsstyrkene å be de troende vende tilbake mot baseleiren. Stien tømmes sakte. Pilegrimene strammer reimene på ryggsekkene, trekker sjalene tettere rundt skuldrene og begynner den lange nedstigningen mot Pahalgam.
Over dem svever en drone over den stadig tynnere rekken av mennesker, helt til de siste pilegrimene forsvinner bak fjellryggen.
Ostrø gikk inn i disse fjellene i en helt annen tid. Det fantes ingen droner, ansiktsgjenkjenning eller QR-koder som kunne følge ham og de andre turgåerne på vei inn.
Han kom aldri ut igjen.
Fire av mennene som ble bortført sammen med ham, ble aldri funnet. Hva som skjedde med dem, er fortsatt ikke fullt ut avklart.
Det samme gjelder Kashmirs politiske framtid.
