Nekter å dekke konflikten på avstand

En varm septembernatt i Hongkong, 2019: Hodet til en demonstrant braker inn i nesa til dokumentarist og journalist Anders Hammer. 

Sammenstøtet etterlater seg en liten skjevhet i neseryggen på Hammer, som fortsatt er der når Panorama møter ham under et lindetre i Botanisk hage hjemme i Oslo i sommer – flere bøker, prisutdelinger og én Oscar-nominasjon senere. 

Hagen ligger et steinkast fra leiligheten hans og er et fristed mellom reisene som opptar det meste av året hans.

I vår kom han med boka «I front – kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina».

Få måneder senere er han ferdig med sitt neste prosjekt, en dokumentarfilm hvor han blant annet har fulgt en kvinne i Ukraina over fire år og dokumentert opplevelser og prosesser hun har gått igjennom. Han kombinerer Norgesferie med å klippe neste film.

Sommerkledde Oslo-folk rundt kafébord i sola er mentalt så langt som overhodet mulig fra stedene han vanligvis jobber: Utbombede nabolag i Øst-Ukraina, Taliban-styrte Afghanistan – og altså de mest voldsomme demonstrasjonene i Hongkongs historie. Og alle de andre konfliktområdene han har gjort til sine midlertidige hjem siden sin første tur til Afghanistan i 2006.

Fellestrekket mellom menneskene han følger er ofte at de mobiliserer, med stor personlig risiko, mot en autoritær overmakt. Noen ganger fordi det føles uunngåelig.

– Enten det å ta til gatene og protestere i Kabul og Hongkong, gripe våpen eller jobbe med å organisere hjelpearbeid i Ukraina, så engasjerer de seg på måter som vil legge føringer for resten av livet deres. De drives av et ønske om å hjelpe andre og kjempe for noen verdier som de tror på, sier Hammer.

– Jeg tror jeg trekkes mot mennesker som tror på noe. 

Vær som vann

Allerede for 16 år siden kalte Åsne Seierstad ham en «sjelden fugl» i norsk medievirkelighet.

Den lavmælte journalisten har i to tiår reist alene til stedene det brenner. Han har utviklet sin egen metode og finansieringsmodell for å komme tettest mulig på – som noen ganger har betydd at han har vært centimeter fra døden.

Neseknusingen i Hongkong nevnes i en bisetning i Anders Hammers nye bok, som en bemerkning om hvor bra det gikk med ham i forhold til andre journalister som mistet øyne av gummikuler. Å sette seg selv i fokus er ikke del av Anders Hammer sitt journalistiske prosjekt.

Demonstrantene i Hongkong protesterte mot Beijings kvelning av demokratiet. I møte med voldelig politi var strategien deres inspirert av den hongkongske Kung fu-filmstjernen Bruce Lee: Vær som vann – formløs og flytende.

Og Anders Hammer lot seg føre med i strømmen, som han pleide å gjøre i sånne situasjoner, med alt av kamerautstyr festet på kroppen. I mange uker bokstavelig talt fotfulgte han noen av ungdommene, i en katt-og-mus-lek med politiet som ble mer og mer brutal.

Ukene i Hongkong resulterte i dokumentarfilmen «Do not split», som ble Oscar-nominert i 2021. Nominasjonen førte til at Kina sensurerte Oscar-sendingen – et bevis på at filmen hadde en effekt, mente Hammer fornøyd.

– En av grunnene til at det gikk bra med filmen, var at jeg greide å stå i ro og filme i dramatiske situasjoner og ikke skjelve så mye, forteller han.

Filmen vant juryens spesialpris under American Film Institutes dokumentarfilmfestival i 2020. De beskrev historiefortellingen som eksplosiv og mente Hammer hadde lyktes i å fange et banebrytende historisk øyeblikk på film.

Han ble spurt hva slags utstyr han hadde for å holde kameraet i ro i gatekampene. Svaret ble enkelt og greit: En stabil hånd. 

– Det var jo dramatiske situasjoner. Men det var ikke som krigen mot IS i Syria og Irak.

Tett på historien

Med stødig kamera i øyehøyde med menneskene som befinner seg i et kanskje historisk øyeblikk. Lange dager og ofte netter sammen med kildene. Metoden hadde han utviklet og forbedret over mange år mens han filmet i Syria, Irak og Afghanistan.

Den krever ikke bare fravær av skjelving, men tillit hos alt fra Taliban-soldater til mennesker som setter livene sine i fare for frihet.

– Noen ganger treffer jeg folk i kanskje en av de mest dramatiske opplevelsene de har hatt i sitt liv. De kan ha overlevd et angrep, eller de er i en by hvor det er russiske soldater på andre siden av byen. Så det er ofte superintense førstemøter, forteller han.

Senere møter han dem gjerne igjen – og igjen og igjen. Det er en nærhet som krever at han har en viss kjemi med kildene, mer enn i kjapp nyhetsjournalistikk, tror Hammer. 

– Jeg kan ikke jobbe med mennesker som misliker meg sterkt, når jeg skal være så tett på dem, sove sammen med dem og følge dem i dagevis. Det blir kjempetett til tider. Så det må være en kjemi der, helt uavhengig av hva de driver med. Det er en positiv opplevelse å få den tilliten hos et annet menneske.

Det at mennesker slipper ham inn på livet, skjerper ham, og gir en større forpliktelse overfor dem, mener Hammer.

– Jeg trenger ikke å være enig i hva de står for eller hva de gjør, men jeg skal behandle dem redelig og etisk forsvarlig. Det ansvarliggjør meg og gjør at jeg må tenke grundigere gjennom hva jeg holder på med. Det er noe av det jeg liker med denne måten å jobbe på.

Det betyr også at han må ha tid til bomturer. Takket være samarbeidet med amerikanske Field of Vision har Hammer hatt økonomien til å jobbe med prosjekter over tid.

Nord-Irland

Hammers første opplevelse av konflikt var som 12-åring, da han og familien reiste til Nord-Irland på ferie. Landet var i borgerkrig, med terrorangrep og tung tilstedeværelse av militærpoliti. I Belfast var det unge britiske soldater, IRA-soldater og protestantiske paramilitære grupper i gatene. Over hodene duret overvåkingshelikoptre.

Der ble han kjent med en familie med fire barn på hans alder. Før de skulle gå ut ble de brifet om hva de skulle gjøre hvis det skjedde et bombeangrep eller det kom varsel om angrep, husker han.

Moren i familien han ble kjent med jobbet fulltid som frivillig i de mest belastede delene av Belfast, og faren var også engasjert i konflikten som lege. Moren tok med guttene rundt, og Anders fikk se en virkelighet langt unna det fredelige småbruket i Høyjord i Vestfold der han hadde vokst opp før familien flyttet til Tønsberg. Belfast lå langt nede på sosioøkonomiske målinger.

– Det var ungdomskriminalitet, rus og alle mulige sosiale problemer som var på et helt annet nivå enn det jeg hadde sett noe annet sted til da.

Belfast-familien ble en slags reservefamilie, og utover 90-tallet – samtidig som konflikten fortsatte – dro han tilbake hver sommer eller jul.

I tillegg til en sniktitt inn i en annen verden, fikk han sjansen til å dra på konserter med band han bare kunne drømme om å se hjemme i Norge: Spiritualized, Ash, REM, Oasis. Det var, for å bruke et ord Anders Hammer bruker ofte, ålreit. 

– Det var bare veldig hyggelig å være der. De var fine folk. Vi hadde jo ferie, så vi drev stort sett bare og rota rundt. Men det var helt klart mitt første møte med ekte konflikt. 

Til Kabul med returbillett

Han ville skrive, skjønte han tidlig. Allerede i tenårene begynte han å skrive kultursaker for tidsskriftet Kult i Vestfold. Så begynte han å studere journalistikk og jobbe med en miljøserie i NRK, og så i Dagsavisen. 

– Da jeg begynte å jobbe i Dagsavisen, begynte jeg ganske tidlig å reise på egen hånd. Jeg dro til Colombia, Venezuela, Marokko, Eritrea, Egypt, Israel, Vestbredden, forteller han.

Utgiftene til reisene dekket han selv. Å skrive om verden fra Norge var ikke noe for ham.

– Det jeg så for meg journalistikk skulle være, var å reise ut og møte folk. Så da gjorde jeg det. Jeg syns det er et problem å dekke konflikt på avstand, jeg får det ikke til. De konfliktene som jeg ikke får tilgang til, de jobber jeg ikke med.

Han tok en master i Peace and Conflict Studies ved UiO, og temaet for masteroppgaven var private aktører i krig. Han ville dra til Afghanistan med en løs plan om å skrive en bok om det. Spiren til ideen om nærrapportering i Afghanistan hadde han fått i 2006 på en kort tur til landet for Dagsavisen.

Nå var året 2007. Taliban hadde vokst seg sterkere, og Norge hadde blitt mer direkte involvert i krigen. Norske soldater havnet oftere og oftere i kamp i Faryab i Nordvest-Afghanistan, provinsen de hadde ansvar for på vegne av Nato.

– Det føltes veldig viktig og meningsfullt for meg å være på plass og prøve å nøste opp i hva som egentlig skjedde i Afghanistan, sier han.

Så akkurat da konflikten eskalerte, kjøpte Anders Hammer en billett til Kabul. Planen var å bo der i fire måneder – returbillett var også kjøpt. Men det skulle vise seg å bli starten på et varig, intenst og nært forhold til et land han ikke skulle greie å slippe med det første.

Et annet Afghanistan

Han hadde vært med på tur til Afghanistan i regi av Forsvaret, men forlot følget allerede den første dagen for å gå rundt og intervjue folk på gata.

Å bevege seg rundt i gatene på egen hånd var for farlig, ble det sagt. Men, som Hammer senere skrev i boka Drømmekrigen: «Tolken Khalid og jeg hadde ingen problemer der vi krysset Kabul og stadig ble tilbudt te».

Norske soldater hadde vært i Afghanistan i sju år, men ingen hadde intervjuet mennesker i Ghormach-distriktet der norske soldater hadde kjempet. Til Anders Hammer tegnet de 60 menneskene han intervjuet et helt annet bilde enn det som ble formidlet av Forsvaret. 

De fortalte om sivile tap, og den konstante frykten ved å leve i en krigssone – i kryssilden mellom opprørere og utenlandske soldater. Intervjuene var del av Brennpunkt-programmet i 2008 som bidro til å endre den offentlige samtalen om Norge i Afghanistan.

«Han har markert seg som en journalist med stor uavhengighet og integritet. Og når vi etter hvert har fått en mer nyansert dekning av krigen, skyldes det ikke minst hans innsats», sto det i juryens begrunnelse da Hammer mottok Fritt Ord-prisen i 2011. 

Kamp for normalitet

15. august i år er det fem år siden Taliban gjenerobret makten i landet etter det som var Norges lengste krigsinnsats etter andre verdenskrig. Både Vestens forsøk på demokratisering og norsk bistand var katastrofalt mislykket.

19. august deltar Hammer på en visning av hans Emmy-nominerte dokumentar «The Takeover» fra 2024, i samtale med blant andre den afghanske poeten og aktivisten Eman Ghazniwal.

– Det føles personlig å planlegge det arrangementet. Jeg kjenner mange som fortsatt er der, og mange som har flyktet på ulike tidspunkt, sier Hammer.

Noe av det som sitter mest igjen etter alle årene i Afghanistan, er rausheten og driven til menneskene han møter. Alle samtalene han har hatt over en kopp te på kvelden, eller alle han snakket med på reisene rundt i landet – som han beskriver som vanvittig vakkert.

– På avstand, statistisk, var det i perioder vanvittig voldelig med mange selvmordsangrep. Men folk har et sterkt behov for å leve mest mulig normalt, som jeg har sett også i Ukraina og andre konflikter. Det er en kamp for normalitet oppi alt sammen.

– I den siste boka di skriver du at man kan være tett på mange voldelige situasjoner eller oppleve trusler uten at det setter seg – men plutselig kan en episode virke sterkere på deg og skape et traume. Har du opplevd det selv?

Som på alle personlige spørsmål, svarer han ved å sette seg selv i bakgrunnen:

– Jeg hadde venner i Afghanistan som jobbet som journalister, som hadde hatt det, og som plutselig dro. Noen av dem kom aldri tilbake. Da slo det virkelig inn at selv for oss som føler en tilknytning til Afghanistan, er det på alle måter annerledes enn å være født der og være afghaner.

Det som har preget ham mest, er å oppleve journalister og andre bli drept, ikke sine egne opplevelser, sier han.

– Jeg vet at det er en risiko å være på jobb i konfliktområder, og jeg har sett at det ikke går bra med alle som har den jobben. Hvis det kommer til et punkt hvor det er destruktivt, tenker jeg at man må stoppe. Da vil du ikke kunne gjøre en god jobb heller, fordi du skal ha å gjøre med mennesker. Du må kunne kommunisere godt med folk for å kunne jobbe som journalist.

– Føler du at du har ofret noe ved å leve som du gjør?

– Jeg tror jeg har gått ut i pluss. Det er et annerledes liv enn om jeg skulle vært i en fast jobb i Oslo eller Tønsberg. Men jeg tenker at jeg har vært heldig som har fått lov til å gjøre det jeg har lyst til å gjøre.

Kjærlighet i Kupjansk

En scene i «Do not split» viser demonstranter som tilsynelatende er hjelpeløse mot opprørspolitiet, bare bevæpnet med paraplyer mot tåregass. Men de bestemmer seg for å fortsette å marsjere over en bro mot et tungt bevæpnet politi, selv om de vet at de er sjanseløse.

Senere, da Hammer så på opptakene, med tåregass i lungene og blåmerker fra gummikuler på beina, slo symbolikken ham.

– Det er en sterk symbolsk handling. Det de gjorde var ofte ikke for å gjøre mest mulig skade på dem de kjempet imot. Det var for å markere sitt standpunkt tydelig, sier han.

Anders Hammers siste dokumentar om Ukraina slippes i høst. Den går dypere inn i noe som fascinerer ham etter mange år tett på menneskene som tilfeldigvis lever livene sine i krig. Det er hvordan krigen kan rive relasjoner i stykker, men også knytte mennesker sammen og avle en sterk solidaritet.

– Det er en solidaritet som vi ikke ser i dagliglivet her hjemme i Norge i noen særlig grad, sier Hammer.

I boka skildrer han forholdet mellom et ektepar i den ukrainske byen Kupjansk på grensa til Russland som er et eksempel på det siste.

I 2022, og så i 2024, besøker Hammer Elena (42) og mannen Sergey, og får servert kremkake og kaffe mens eksplosjoner drønner rundt dem fra både ukrainske og russiske styrker.

Da han besøker dem, biter de seg fortsatt fast i et av de farligste områdene i Ukraina. De finner mening i å hjelpe naboene som ikke kan hjelpe seg selv. Sergey har mistet jobben som psykolog, men komponerer musikk og bygger høyttalere. Krigen har endret alt, men den har også ført dem nærmere hverandre, sier de i boka.

– Jeg syntes det var et veldig rørende forhold dem imellom, alle måtene de hjalp hverandre på og støttet hverandre. Man ser at mennesker har mye godt i seg som vokser fram i ekstreme situasjoner, sier Anders Hammer.