– Jeg tror vi trenger en mission mer enn noen gang

– Det er ikke noen big deal. Det er ikke noe synd på meg.

Heidi Sandvand Hegertun, generalsekretær i Misjonsalliansen, sitter i trappa i gangen i familieboligen på Kjelsås, blant fotballsko, fotballer og fotballsokker.

– Men når jeg tenker tilbake, lurer jeg på hvorfor jeg ikke fikk panikk.

Hun forteller om det som skulle bli et tøft første halvår av 2026. Den 13. januar fikk hun plutselige, sterke smerter i det venstre øyet. Hele øyet ble rødt og havnet kraftig opp, og hornhinna fikk raskt en gråaktig farge. Synet forsvant. Hun ble hasteinnlagt på sykehus.

– Underveis sa de at jeg mest sannsynlig ville miste synet. Men akkurat da føltes det liksom ikke så viktig. Jeg var mest opptatt av å komme gjennom det og bli kvitt smertene.

Det som skulle vise seg å være en alvorlig hornhinnebetennelse – den vanligste årsaken til blindhet på verdensbasis – resulterte i flere uker på sykehus og forsøk på å redde øyet.

Øyet måtte dryppes hver halvtime hele døgnet. 

En grunntone

En rift i hornhinnen hadde gjort det mulig for bakterier å samle seg under kontaktlinsa, og arret etter skaden ble varig. Synet stod ikke til å redde, og Heidi Sandvand Hegertun er i dag blind på det ene øyet, med unntak av noen uklare nyanser.

Mangel på dybdesyn kan gjøre det vanskelig å tenne et lys, eller å løpe like fort som vanlig over røtter på stier i marka.

Ellers er hun tilbake i en hektisk hverdag. Med en større klarhet om hva som er viktig.

Mens hun lå der, uten mulighet til å fylle tiden med noe av det den vanligvis fylles med – familie og tre barn, lederjobb, trening, lesing – fikk hun god tid, veldig god tid, til å tenke.

– Hvis man vet at noe blir bedre, kan man stå i mye. Det å forsone seg med at det faktisk ikke blir bedre, har vært den tyngste reisen, når man er vant til at man kan påvirke livet sitt i ganske stor grad.

– Men jeg har kjent mest på takknemlighet, for at når det først skjer, så skjer det i Norge. Om dette hadde skjedd i et fattig land, hadde jeg mistet hele øyet. Med fare for å si en klisjé, jeg har fått en stor ydmykhet for at livet er ekstremt skjørt og sårbart.

På spørsmål fra Panorama beskriver Heidi Hegertun sin kristne tro som en grunntone i livet som noen ganger klinger klarere, andre ganger er mer i bakgrunnen.

Sykehusinnleggelsen og våren og sommeren som fulgte, var et eksempel på det første.

– I sårbare øyeblikk i livet kan jeg ofte kjenne på en trygghet, fordi jeg tror at noen bærer meg gjennom det.

Ikke bare et godhetsregime

Det Heidi Hegertun fant ut var viktig, var å være med familien, lese bøker, skru av sosiale medier. Og redde nestekjærlighetens rykte der ute. 

Den samme grunntonen som hjalp henne på sykehuset spiller i bakgrunnen i jobben hennes som den første kvinnelige generalsekretæren i Misjonsalliansen, en 125 år gammel organisasjon som sprang ut av at én mann – Ludvig Eriksen fra Vikersund – dro alene til Kina for å misjonere.

– Veldig mye av min kristne tro har kretset rundt hvordan Jesus var mot de fattige, sier Hegertun. 

Jesus snakket med de fattige der de var – litt som det bistandsfolk i dag kaller lokalt ledet utvikling.

Men Hegertun påpeker at han stod ikke bare for et godhetsregime.

– Han stod for å stå opp mot urettferdighet, rikdom og selvforherligelse. For meg er det drivkraften som jeg finner i troen.

– Hva hadde Jesus ment om Vendepunkt-debatten, tror du?

– Jeg tror Jesus ville vært for bistand, for å si det sånn. Men jeg tror han hadde sagt: Nå må dere slutte å sitte i Norge og tro at dere har alle svarene. 

Misjonsalliansen jobber med lokale organisasjoner og kirker i ni land i Sør-Amerika, Afrika og Asia for å beskytte barn mot fattigdom. Tro er fortsatt en motivasjon, men handlingene skal tale for seg. Lytte, ikke fortelle, understreker generalsekretæren.

Mission

Organisasjonen mener samtidig at religiøse institusjoner er en inngang til å forstå folks problemer.

90 prosent av mennesker i afrikanske land sier at de tror på en gud. Flertallet av afrikanere går heller til kirken eller moskeen med problemene sine enn til lokale myndigheter. 

Det kan man ikke ignorere, mener Hegertun.

– Religiøse institusjoner har ofte stor tillit, og med det følger det et ansvar. De er viktige aktører med tanke på å skape utvikling i et samfunn, sier Hegertun.

Det Misjonsalliansen gjør, skal måles på faglig grunnlag på lik linje med andre typer bistandsorganisasjoner, understreker Hegertun. 

– Historisk finnes det nok eksempler der misjon har blandet sammen frelse og tilgang til tjenester. Men slik jeg kjenner Misjonsalliansen, så har det først og fremst vært en veldig tydelig og genuint ønske om å hjelpe fattige.

– Vi hadde nok ikke valgt navnet Misjonsalliansen i dag. Misjon er et ladet begrep, det står seg bedre på engelsk, en mission tror jeg mange kjenner seg igjen i at vi trenger, kanskje mer enn noen gang.

– Mangfold av meninger

Bistand står, som vi vet, under mer press enn noen gang. Nestekjærlighet er heller ikke det mest brukte politiske kortet i tiden vi lever i.

Samtidig har evangelikale krefter i verdens største bistandsland USA tvunget igjennom politikk som rammer jenter og kvinners kropper i utviklingsland direkte.

Mindre prevensjonsbruk, flere tenåringsgraviditeter, flere døde mødre og barn og flere personer som lever med hiv er blant konsekvensene av USAs utvidede «gag rule».

Hva skal en kristen bistandsorganisasjon gjøre?

Hegertun, som har jobbet i bistandssektoren i over 20 år, sier hun har sympati med den prosessen som Norsk Folkehjelp har vært igjennom, da de sa nei til 400 millioner kroner fra USA av prinsipielle grunner.

– Det må ha vært ekstremt krevende og vanskelig. Samtidig så tror jeg vi må være forberedt på at vi må ta flere runder i årene fremover, når land begynner å begrense størrelsen på sitt bistandsbudsjett.

– Hva mener Misjonsalliansens støttespillere om abortforbud i bistandsorganisasjoner?

– Det er et mangfold av meninger i abortdebatten i Norge, og det er det helt sikkert også i Misjonsalliansen. Og jeg tenker at vi skal respektere at det er ulike syn på det. I og med at vi ikke er et trossamfunn, tar vi ikke stilling til disse spørsmålene som sådan, sier Hegertun.

Holder det åpent

Flere kristne bistandsorganisasjoner, som Kirkens Nødhjelp og Caritas Norge, har avvist at de vil søke om amerikansk støtte på Trumps vilkår. Misjonsalliansen har nøyet seg med å si at de vil vurdere det dersom det blir aktuelt.

– Jeg er sterkt uenig i den retningen Trump går med å detaljstyre prinsipper som er viktige for oss, og pålegge organisasjonene å følge det i alt sitt arbeid. Men samtidig har jeg ikke behov for å kategorisk si at det ikke er aktuelt for oss å søke på noe, sier Hegertun.

– Jeg svarte generelt fordi vi ikke mottar støtte fra USA i dag. Jeg er først og fremst opptatt av å levere på de kravene vi har overfor Norad og andre givere som vi mottar penger fra. Og så mener jeg det er opp til hver enkelt organisasjon å vurdere om det er i tråd med deres prinsipper og identitet.

Samtidig er ikke krav og detaljstyring fra givere noe nytt, sier Hegertun.

– Det er heller ikke noe nytt at bistand er veldig ladet med verdier. Eller at vi jobber i land som forfekter helt andre verdier enn oss.

– Har du opplevd noen konflikt med egne verdier i land der Misjonsalliansen jobber?

Hegertun tenker seg lenge om.

– Til en viss grad i hvordan mødre er overfor barna sine. Fattigdom suger energi og overskudd ut av deg, da har ikke en mor alltid mer plass igjen til å ta seg av og se barna sine. Det betyr ikke at de mødrene ikke står opp hver dag og gjør alt de kan for å gi barna det beste utgangspunktet. Men å stå i fattigdom… Jeg tror ikke vi har sjanse til å forstå hvor ekstremt utmattende det er. 

Verdens egentlige tradwives

Det er også et mangfold av meninger i kristen-Norge om andre ting. For eksempel: Er en kvinne skikket til å være åndelig leder? Ja, var det åpenbare svaret fra Hegertun da hun kastet seg inn i den debatten.

– Det mener jeg er en selvfølge så stor som dagen er lys. Det var en debatt som trigget meg såpass mye at jeg hadde behov for å si fra. Det er en påminnelse om at vi er ikke i mål med likestillingen. Langt ifra på verdensbasis, men heller ikke her i Norge.

Når Panoramas fotograf tar bilder av Hegertun bak sin middels ryddige kjøkkenbenk, utbryter hun:

– Det må ikke bli helt tradwife, da.

En annen debatt Hegertun kastet seg inn i, var tradwife-debatten. Å snakke om å velge å være hjemme med barn og kjøkkenbenk er bare mulig for de få privilegerte, påpekte hun. Verdens egentlige tradwives er fanget i strukturer som kraftig begrenser deres muligheter til å velge, skrev hun i et innlegg i VG. 

– Vi trenger å vekkes

Kampen om bistandens eksistensgrunnlag står nå, mener Hegertun.

– Vi må tviholde på at bistand har en egenverdi fordi det er det rette, ikke fordi det gagner oss. Og vi kan ikke stole på at politikerne alene vil holde den fanen høyt. I Europa har vi sett at politikerne kutter, men reaksjonene uteblir. Det er bare et forvarsel på hva vi kan komme til å se i Norge. 

Heller enn abstrakte debatter om prioriteringer, må folk helst kjenne fattigdom og lidelse på kroppen for å skjønne hvorfor solidaritet har en egenverdi, tror hun.

Når vi møter Hegertun, har hun akkurat kommet tilbake fra en tur til Valderøy utenfor Ålesund, ett av kjerneområdene for støtte til Misjonsalliansen.

Hun blir inspirert av å møte damer som har samlet inn penger til organisasjonen i 50 år. Men kampen fremover står om de unges hjerter, som ikke nødvendigvis nås med kirkekaffe, kaker og sang.

– En ny undersøkelse fra Norsk Monitor omtalt av NRK viser at 32 prosent av unge nordmenn under 25 år nå tror på Gud. Det er en økning fra 22 prosent i 2024, og den høyeste andelen siden 2008. Hva tror du kan være grunnen til det?

– En viktig årsak er nok en opplevelse av at vi lever i en veldig urolig verden. Det er mye å bekymre seg over: Klima, krig, at land begynner å vende seg innover og har nok med seg selv. Da tror jeg man kan ønske å søke seg mot noe som er meningsbærende og som gir en form for trygghet og forankring.

– La unge reise ut. La dem prøve seg, og la dem jobbe frivillig, ha et oppdrag og være en del av noe. For å få et forhold til hva det betyr, må man erfare å se fattigdommen og tåle å stå i det ubehaget.

En særskilt lukt

Heidi Sandvand Hegertun hadde en trygg, «vanlig kristen» oppvekst i Vikersund – tilfeldigvis samme sted som misjonæren Ludvig Eriksen som dro til Kina. Derfra dro til Bangladesh som 14-åring for å besøke KFUM-KFUK sitt arbeid der. Hun sov nesten ikke på en uke.

– Det var et sjokk og en utrolig ubehagelig opplevelse å se fattigdommen så tett på.

Det første som slo henne, var lukten.

– Fattigdom har en helt sånn særskilt egen lukt som setter seg i deg. Den kan jeg fortsatt kjenne igjen også når jeg reiser.

Det andre var alle barna, sulte, skitne og nesten uten klær.

– Det er umulig å oppleve det uten å bli veldig preget av det. Frem til da hadde jeg levd veldig skjermet og trygt og godt. Jeg er glad for at jeg fikk sjokk. Jeg tror vi trenger å vekkes også i dag.

Senere jobbet hun som frivillig på barnehjem i Thailand og i Ecuador.

– Jeg hadde trygge og gode foreldre som lot meg reise ut tidlig. Reisene ut i verden har vært der hvor troen føltes mest levende, og også engasjementet.

– Ditt eldste barn er 14 nå. Ville du latt ham dra ut som du gjorde da du var 14?

– Absolutt! Det er ikke på Kjelsås man kjenner verden på kroppen.

Barna har allerede blitt med til bistandsprosjekter på blant annet Filippinene og Kambodsja, der Misjonsalliansen jobber for å gi barn tilgang til utdanning og en trygg oppvekst. 

– Det var også litt for å vise dem grunnen til at jeg for eksempel glemte forrige foreldremøte, hehe.