En kinesisk by – i hjertet av Zambia

LUSAKA/SHANGHAI (b-a): Kina har kjøpt et område på 41 kvadratkilometer i Chambishi i Zambias gruvedistrikt Copperbelt, samt en filial på fem kvadratkilometer ved hovedstaden Lusaka. Det blir Kinas første økonomiske frisone i utlandet. Bak mutontotrær med løvkroner som fjærskyer stikker et hvitt skilt opp av den røde afrikanske jorda. «Zccz Zambia-China Economic & Trade Cooperation Zone» står det på skiltet. 

Da vi besøkte stedet i mars, var skiltet det eneste synlige sporet av det som skal bli en hel kinesisk by. 

– Dette prosjektet handler i bunn og grunn om at Kina kjøper jord og tilgang til naturressurser og starter fabrikker. Det kommer til å bli «zhungguo feidi», kinesiske eksklaver, sier Ruan Linjun, arkitekt og prosjektleder for en stor del av soneutviklingen. 

Under intervjuet på hans kontor i Shanghai forteller han at det på kinesisk side finnes en uro for at sonen skal framstilles som kolonisering. Kina framhever ofte at landet aldri har kolonisert Afrika.

Ruan forteller at hans team hele tiden spør seg hva afrikanerne kan tenkes å ville ha.

– Zambierne selv har ikke kommet med noen ideer eller visjoner for sonen. Det eneste de sier er at vi skal komme i gang raskere, sier Ruan.

Etter kinesisk modell

Kinas eget økonomiske mirakel begynte i 1978 med fire økonomiske soner. Den mest kjente, Shenzhen, vokste på 30 år fra å være en fiskerlandsby til å bli fastlandets kanskje rikeste by, med 10 millioner innbyggere og glitrende skyskrapere ved bredden av Sørkinahavet. 

Som mye annet ble sonene lansert under det epokegjørende kinesisk-afrikanske toppmøtet i Beijing i 2006. 

Der, i Folkets store sal, lovte president Hu Jintao lederne for 48 afrikanske stater at Kina skulle skape tre til fem økonomiske soner i Afrika før neste Focac-møte i november 2009. Hver av dem skal drives av et kinesisk statlig selskap. Sonene skal bli «knutepunkter for Afrikas økonomisk framgang, en avgjørende del av Kinas store plan for Afrika og for alle utviklingsland», skriver forskeren Martyn Davies i boka «China into Africa». 

På det samme møtet snakket Hu om «en ny type kinesisk-afrikansk strategisk partnerskap karakterisert av politisk likeverd og gjensidig inntektsgivende samarbeid». Han lovte til og med å doble bistanden innen 2010. Kina vil gi Afrika det 50 år med vestlig bistand har mislykkes med: Industrialisering, vekst og arbeidsplasser.

Ved veien tvers overfor skiltet i Chambishi står John Schtanda, en arbeidsløs 16-åring med bar overkropp og tomt blikk. Han bor sammen med gjengen sin i en provisorisk leir skjult i et maisfelt ved veien. 

På spørsmål om hva han steller med svarer han «changanya», et lokalt uttrykk som betyr at han gjør hva som helst for penger: Han stjeler, tar småjobber, hva som helst. Han har ingen anelse om hva sonen er for noe, men om den blir virkelighet skal John kunne bytte sin miserable tilværelse mot en jobb som industriarbeider.

Cnmc, metallgiganten som skal drive sonen, sier at den vil skape minst 6000 zambiske arbeidsplasser og ytterligere 2000 i filialen ved Lusaka. Den første fasen på 12 kvadratkilometer skal ifølge planene stå klar innen tre år.

Basis for Kinas byer

Det finnes allerede en kinesisk gruve, et smelteverk og andre metallselskap i Chambishi, alle med Cnmc som moderselskap. Zambia er Kinas største leverandør av kobber og verdens nest største produsent av kobolt. Uten kobber hadde det vært umulig å bygge nye kinesiske byer – og uten kobolt hadde ikke kinesisk industri kunnet eksportere ipoder og mobiltelefoner til resten av verden. 

Kinas voksende appetitt på råvarer har bidratt til Afrikas solide vekst de siste årene. I 2008 vokste Zambias økonomi med spenstige seks prosent. Under finanskrisen seilte Kina opp som en reddende engel. Zambia er ett av landene som ble hardest rammet av finanskrisen. Kobberprisene falt med 60 prosent. 

Det ene multinasjonale gruveselskapet etter det andre la sin virksomhet i møllpose. Det var ødeleggende for Zambia, der det bare er 400.000 formelle arbeidsplasser på 12 millioner mennesker. Underernæringen blant småbarn økte med 15-20 prosent, ifølge World Food Program. 

Nedleggingstruet

I januar la kobbergruven i Luanshya ned driften og levebrødet for 90 prosent av byens innbyggere var truet. Men i mai tok Kina over den nedleggingstruede gruven. I en avtale med fagforeningen i gruven ble de 1500 fristilte arbeiderne ansatt på nytt.

I september rapporterte Det internasjonale pengefondet IMF at Zambias økonomi så ut til å ha kommet seg opp av krisen. Mye på grunn av at kobberprisene hadde hentet seg inn igjen, ikke minst på grunn av glupsk kinesisk etterspørsel.

Men det finnes allikevel en utbredt uro for hele prosjektet. Zambia er blitt et testområde for alt som kan gå feil for Kina i Afrika. Først ble kineserne hyllet som frelsere da de tok over gruven i Chambishi i 1998, etter privatiseringen av den vanskjøttede statlige gruveindustrien. Kina hadde allerede mye velvilje etter byggingen av Tanzam-jernbanen til Tanzania på 1970-tallet og flere tiår med hjelp fra kinesiske legeteam. Men nå ser lokalbefolkningen kineserne som «unikt brutale og utnyttende, med altfor nært forhold til den zambiske staten», ifølge en uavhengig studie fra kobberindustrien.

En zambier i en lederposisjon i et kinesisk selskap i sonen forteller anonymt om bekymringen:

– Hva blir igjen til zambierne etter at kineserne har ødelagt miljøet og tatt våre naturressurser, spør kilden og forteller at zambiske politikere som besøker sonen virker uinteresserte i alt unntatt egne bestikkelser.

Shenzhen i Kina kan være en suksesshistorie, men det er også et symbol på utbytting av verste sort, der arbeiderne slaver tolv timer om dagen uten fritid og der fagforeninger er forbudt. Den kinesiske industrimodellen har også gjort at landet har verdens høyeste utslipp av klimagasser.

Men i Kinas soner er det i det minste kineserne selv som sitter i ledelsen. Utenlandske investorer ble helt fra starten tvunget til å samarbeide med kinesiske selskaper og overføre teknologi til Kina. Afrikanerne lar derimot kineserne styre sonene totalt uten krav. Selskapene i sonen har til og med skattefritak.

Justina Mulumbas sønn Thomas var et av ofrene i Zambias verste industriulykke. 46 arbeidere døde da en kinesisk sprengstofffabrikk eksploderte. Det er tre år siden ulykken, men Justina har verken glemt eller tilgitt. Hun hater kinesere, sier hun.

– De sendte inn arbeidere uten opplæring. De utnyttet dem som slaver, og de hørte ikke på advarsler om at det var farlig.

– Eksplosjonen hørtes over hele Chambishi. Det finnes ingenting igjen av Thomas som vi kan gravlegges, sier hun og begynner å gråte.

Justina har dannet pårørendegrupper som med hjelp fra den katolske kirken prøver å få saken for retten. Nå har hun hatt besøk av så mange utenlandske journalister at naboene begynner å mistenke henne for å være heks.

– Hvorfor tror du at du har fått så mye oppmerksomhet?

– Fordi kineserne oppfører seg ille her. De er i ferd med å ta Zambia. De vil bare ha profitt og bryr seg ikke om afrikanere.

Skuddskadet

I 2006 ble seks arbeidere skuddskadet da en protest mot den kinesiske ledelsen utartet seg. Ennå er ingen arrestert. Tvert om klager innbyggerne i Chambisi over at sikkerhetspolitiet trakasserer dem etter at de har protestert mot selskapet. (Politiet tok inn undertegnede journalist til avhør etter mistanke om «spionasje» under vårt besøk i sonen.)

Zambia er et demokrati med ytringsfrihet. Men i sonen oppfører politiet seg slik de bruker å gjøre i Kina. Det er frykt for at kinesisk udemokratisk tankegang vil spre seg med de kinesiske sonene.

Kinas ambassadør Li Qiangmin avviser at Kina har bestukket eller forsøkt å påvirke zambisk politi, men sier samtidig:

– Bestikkelser er en del av afrikansk kultur. Når politiet kommer, må man gi dem penger.

Verstinger

Organisasjoner som Transparency International anklager kinesiske og indiske selskaper for å være verst når det gjelder korrupsjon i utviklingsland.

Harmen er så stor at Kinas president Hu Jintao i 2007 måtte avlyse et besøk i Chambishi av frykt for uroligheter. Forholdene er enda verre i Katanga-provinsen i Kongo, som ligger bare noen mil unna og deler de samme rike kobberårene. Flere rapporter peker ut kinesiske selskaper for å ha utnyttet barnearbeidere i livsfarlige miljøer. Siden, når kobberprisene falt, har de stukket av uten å betale skatt eller sluttvederlag. Barnearbeid og slavearbeid forekommer også i Kina.

Fang Yongbin, en kinesisk bedriftsleder som i flere år har drevet en fabrikk i nabolandet Zimbabwe, mener problemet er at kinesiske bedriftsledere ikke tilpasser seg afrikanske lover og regler.

– De ser ned på afrikanerne og er her bare for å tjene raske penger. I Kina kan man sende folk til fabrikken og ikke la dem reise hjem på en måned. Er noen late er det bare å gi dem sparken, og blir det streik bestikker man politiet for å slå ned protestene. Det kommer til å ta lang tid før de begynner å tilpasse seg afrikanske forhold, sier Fang Yongbin.

Men snakker vi med fagforeningen i Cnmc’s gruve, Nfc, blir bildet lysere. En representant for fagforeningen sier at lønn og arbeidsforhold ikke lenger skiller seg fra konkurrentene. Gjennomsnittslønnen er 240 dollar (det er likevel mindre enn «matkurven», den offisielle beregningen av hva som trengs for å fø en gjennomsnittsfamilie på seks personer).

Etter den store ulykken og mange illegale streiker innså kineserne til slutt at de måtte forbedre forholdet til afrikanerne og tillot fagforeninger. Det krevde sju års kamp. 

– Takket være fagforeningen har vi på tre år klart å øke lønningene med 100 prosent. Vi har også redusert andelen midlertidig ansatte til mindre enn fem prosent, sier fagforeningsrepresentanten.

Uten retningslinjer

Kulturforskjellene er store. I Kina er man vant til at fagforeningen er en del av ledelsen.

– Men når man sier til dem hva som står i den kollektive avtalen, så forstår de. Problemet er at regjeringen ikke gir kineserne noen retningslinjer fordi de er desperate etter å lokke til seg investeringer.

Et kinesisk selskap i sonen lar oss faktisk få komme på intervju. Det heter Sinometals og er et samarbeid mellom blant andre Cnmc og China Hainan Construction. Utstyret og arbeidsforholdene ser bedre ut enn i mange fabrikker jeg har besøkt i Kina. Samtlige afrikanske arbeidere har verneutstyr. De eneste som bryter sikkerhetsreglene er de kinesiske arbeidslederne, som går mellom syrebassengene kledd i kinesiske stråhatter og tynne bomullsskjorter

China House ligger 30 kilometer unna. Anlegget ligger bak murer og ståldører. To store schæferhunder vokter gårdsplassen. Her bor de som skal bygge Zambias nye by. Det er ingen svarte å se. På samme måte som annen kinesisk virksomhet i Afrika har sonen fått kritikk for å være ekstremt lukket. Kritikken kommer fra internasjonale organisasjoner som IMF, og fra journalister og forskere. Det er til og med uklart hvor mange soner Kina har tenkt å bygge. Åtte-ti skal være på gang bare i Afrika, og dessuten nevnes prosjekter i Asia og Sør-Amerika. Kinas handelsdepartement vil ikke stille opp til intervju.

Når jeg spør Wang Xin, sjef for ZCCZs planleggings– og investeringsavdeling, om de har forsøkt å informere befolkningen i Chambishi, ser han genuint forbauset ut. Hvorfor skulle de gjøre det?

– De bor i sonen. Tror du ikke de vil vite hva som hender dem?

– Vi rekker det ikke. Vi arbeider så mye hver dag, og på kveldene er vi hjemme i China House. Vi omgås ikke med zambiere, sier han og ler på den måten kinesere pleier å gjøre når de føler seg ubekvemme.

Vil være åpen for andre

I Kina er det nok å ha gode kontakter med den lokale partilederen. Lokalbefolkningen trenger man ikke bry seg om. Wang forteller at sonen kommer til å være åpen også for ikke-kinesiske selskap. De vil fokusere på ferdigvareproduksjon for eksport til Vesten og Kina. I Lusaka-sonen skal lettindustri produsere tv-apparater og mobiltelefoner for eksport.

For Zambia høres det for godt ut til å være sant. De har i årevis forsøkt å diversifisere landets økonomi fra den tradisjonelle afrikanske rollen som råvare– og plantasjeøkonomi.

Mens han følger oss ut sier Wang, på samme måte som samtlige andre kinesere som ble intervjuet, at artikkelen må være positiv for Kina.

– Sjefen har allerede kritisert meg for at jeg stilte opp til dette intervjuet. Om noe av det jeg har sagt framstår som negativt, kommer jeg til å få sparken, sier han med en nervøs latter.

Beijing sier ofte at de i motsetning til vestlige land ikke blander seg inn i afrikanernes politikk. Men i Zambia truet Kina med å bryte med landet og kutte ut investeringene dersom ikke «riktig» kandidat vant valget i 2006. Kinas prinsipp om ikke-innblanding betyr snarere at de blander seg i andre spørsmål enn Vesten. 

Politisk system, demokrati og menneskerettigheter spiller ingen rolle. Derimot må afrikanerne følge Beijings linje i spørsmålene om Taiwan og Tibet. Gjennom samarbeidet med Afrika har Beijing kunnet blokkere FN-kritikk mot egne brudd på menneskerettighetene og beskytte allierte som Burma, Sudan og Zimbabwe. De har til og med klart å redusere antallet afrikanske stater som anerkjenner Taiwan til fire.

Anti-Kina-retorikk

Med en retorikk som kan minne om 1800-tallets anti-semittisme var Michael Satas parti Patriotisk Front nær ved å vinne presidentvalget både i 2006 og 2008.

– Javisst, Taiwan betalte valgkampen min. Hvorfor ikke? Kina betalte jo for motparten, sier Sata og fnyser. Det store ansiktet hans kommer nærmere – før han utbryter:

– Kineserne er kommet for å kolonisere Afrika. Det er fordi de ikke får plass i Kina lenger.

I opptøyene etter valgnederlaget i 2006 angrep Sata-tilhengere kinesiske butikker på det store markedet i Lusaka.

Sata slutter seg til koret av afrikanske fagforeninger og politikere som klager over at Kina dumper sin overproduksjon av billig skrot på kontinentet og undergraver deres skjøre industri. Til og med Zambias største tekstilfabrikk, Mulungushi Textiles, er blitt tvunget til å legge ned – til tross for at den i sin tid ble bygget av Kina som et bevis på vennskap mellom de to landene.

Kuvending

Men faktum er at fra 2004 til 2006 hadde Afrika, på grunn av høye oljepriser, et handelsoverskudd overfor Kina på to milliarder dollar. Kinas handelsdepartement regner med at handelen er årsak til 20 prosent av Afrikas økonomiske vekst. Eksemplet Sør-Afrika illustrerer problemet med å skylde på Kina i en globalisert verden. Sør-Afrika klarte å få Kina til å redusere sin tekstileksport til landet. Men i stedet fyltes tomrommet av produkter fra Bangladesh og Vietnam. For afrikansk industri er byråkrati og elendig infrastruktur et langt større problem enn Kina.

Da det ble tillyst et ekstraordinært presidentvalg Zambia i 2006 ventet mange at Sata igjen ville rase mot den gule fare. I stedet tok han en kuvending og sa plutselig at Kina er bra. Ryktene ville ha det til at Kina hadde brakt Sata til taushet med 2 millioner dollar, men årsaken kan like gjerne være at Taiwan hadde fått en ny regjering som ikke lenger var interessert i å finansiere valgkampen.

Zambias første president Kenneth Kaunda innledet Zambias kjærlighetsforhold til Kina. Han og Tanzanias Julius Nyerere presset på for å få Kina inn i FN. Kina på sin side bygde den 1860 kilometer lange Tanzam-jernbanen som forente kobberbeltet med havnen i Tanzania og dermed brøt rasiststaten Rhodesias blokade. 

– Mao var en stor mann. Han mobiliserte et enormt land og jaget bort de utenlandske marionettene, sier den i dag 85 år gamle Kaunda. De mange millioner dødsofre for Maos kampanjer kaller Kaunda nødvendige offer for utviklingen. Han elsker fortsatt Kina uten reservasjoner. 

Tanzam-jernbanen er i dag så vanskjøttet at gruveselskapene ikke lenger tør bruke den. Den gikk aldri med overskudd. Men Zambia skylder fortsatt Kina 500 millioner dollar, som Kaunda lånte til prosjektet. 

«Denne sørgelige historien er verdt å tenke på i dag når Kina igjen opererer stort i Afrika», skriver Arthur Walderon i boka «China in Africa». Det internasjonale pengefondet (IMF) advarer mot risikoen for at den pågående flodbølgen av kinesiske lån kan begrave Afrika under et nytt gjeldsberg. 

Kraft til fabrikker

Lånene støtter også korrupte diktatorer og undergraver tradisjonelle giveres forsøk på reformer. I Zambia er Kinas Exim-bank med på å finansiere vannkraftprosjekter til en total verdi av over 2 milliarder dollar. Demningene skal bygges av kinesiske selskaper, i tråd med politikken om at lånene skal tjene kinesisk industri så mye som mulig. 

Det kommer de til å gjøre også etter at ingeniørene fra Sino Hydros har reist hjem. Elektrisiteten fra kraftverkene skal først og fremst forsyne gruveindustrien og ikke minst fabrikkene i Kinas sone, til tross for at 60 prosent av innbyggerne i byene og nesten hele befolkningen på landsbygda mangler tilgang til elektrisitet.

– Problemet er at de afrikanske lederne er dårlige til å forhandle med Kina. Kina har en plan for Afrika. Men Afrika har ingen plan for hva vi vil med Kina, sier Hannah Edinger ved Stellenbosh-senteret i Sør-Afrika, det eneste forskningsinstituttet som bare studerer Kinas nærvær på kontinentet.

Et fornedrende faktum 45 år etter selvstendigheten er at zambierne ennå ikke klarer å bygge sitt eget regjeringspalass. Det 16 etasjer høye huset ble oppført i 2007 av et kinesisk firma, med kinesiske arbeidere. 

Der inne kan gruveminister Maxwell Mwale hver dag beundre en stor veggdekorasjon i edeltre med kinesisk kalligrafi, en gave fra Kina. Han gjør det klart at han ser Kina som Zambias framtid:

– Mens alle andre skjærer ned, øker kineserne sine investeringer. De er venner i allslags vær.

Beholder én til to prosent

Mwale ser den nye sonen som en mulighet for Zambia til å få ferdigvareindustri. Men kritikere mener Zambia i sin iver etter å lokke til seg utenlandske investeringer har gått glipp av de siste årenes boom i råvarepriser. Fra 2001 til 2008 ble kobberprisene seksdoblet. Men bare en til to prosent av eksportverdien havnet i Zambia. Da regner man heller ikke med biproduksjon av kobolt og eventuelt gull, noe gruveselskapene mistenkes for å hemmeligholde.

Botswana beholder til sammenligning 60 prosent av eksportverdien (på sine viktigste naturressurser, red.anm.), i Norge tar staten 70 prosent og i Chile 50 prosent, sier Olav Lundstøl ved Norges ambassade i Lusaka. 

Da vi møttes i mars var han rådgiver i gruvespørsmål for den zambiske regjeringen.

– Zambias fattigdom beror i stor grad på at de har mislykkes i å beskatte sine naturressurser. De har ekstremt stort rom for å øke statens andel, men i stedet har de lovet skattefritak. Om de hadde beskattet gruvenæringen hadde ikke Norge trengt å gi så mye bistand til Zambia. Derfor inngår det nå i Norges bistand å gi råd til land som Zambia om hvordan de skal kunne beholde en større del verdien fra sine naturressurser, for de tilsvarer enorme verdier, sier Lundstøl.

Skattefritak

Men i ZCCZ-sonen har utlendingene igjen fått løfte om skattefritak og tollfrihet.

– Vi vil ikke ha noen restriksjoner. Ingenting som skremmer vekk investeringer, sier Mwale. Han sier samtidig at den kinesiske modellen med å ofre miljøet og arbeidernes rettigheter ikke er akseptabel i Zambia.

– Problemet er at folk er redde for forandring. De skremmes av kinesernes flid. Men jeg beundrer deres arbeidsmoral. Bare se på denne vakre bygningen. Den hadde ikke eksistert uten Kina, sier Mwale.

Ambassadør Li Quingmin sier de har lært av de anti-kinesiske stemningsbølgene de siste årene.

– Ærlig talt: Vi hadde problemer i begynnelsen og det ble gjort feil. Nå oppfordrer vi kinesiske selskap til ikke bare å tenke penger og å omgås mer med zambiere, sier Li.

Det er et svar på den utbredte kritikken av at kineserne isolerer seg fra lokalbefolkningen og behandler dem med kulde.

Slettet gjeld

Under president Hu Jintaos besøk i 2007 annonserte han sletting av gjeld på 350 millioner dollar og nye lån til en verdi av 800 millioner dollar. I tradisjonell kinesisk stil lovte Kina også å bygge ett nytt fotballstadion.

– Vårt budskap er at Kina ikke er her for å tjene penger. Vi er her for å bidra til Afrikas økonomiske utvikling. Det beste for å bekjempe fattigdom er å fokusere på økonomisk utvikling, sier Li. 

Som representant for det landet som har klart å løfte flest mennesker ut av fattigdom, over en halv milliard, snakker han med berettiget selvsikkerhet.

– Kritikken skyldes at europeerne er nervøse over at vi er på deres hjemmebane. De liker ikke at Kina kommer hit med teknologi og kapital og gjør det bedre, sier Li.

Fem kroner dagen

Selskapene i sonen har gitt til sammen 1 million dollar til veldedighetsprosjekter i Chambishi.

– Arbeidsforholdene der er nå like bra, nei bedre, enn hos konkurrentene, hevder ambassadør Li.

Statlige selskaper som Cnmc er enkle for Beijing å kontrollere og holder høy standard til og med i Kina. Men den største delen av handelen med Kina skjer i regi av private og halvprivate selskaper. Og overalt hvor kinesiske entreprenører kommer i Afrika, blir de anklaget for å betale sultelønner og for å ødelegge miljøet. 

I Zambia har kinesiske bygningsfirmaer klart å ta over en stor del av markedet gjennom å levere raskt og betale svært lave lønninger. På bygget Golden Bridge, et luksushotell under bygging i hovedstaden Lusaka, tjener de ufaglærte arbeiderne fra 83 cent (tilsvarende fem kroner, red.anm.) om dagen for ti timers arbeid. Med Zambias høye priser rekker ei ukelønn til en hamburger. Det er under FNs fattigdomsgrense på én dollar dagen og langt under minimumslønnen på 90 dollar i måneden.

Sammen med det kinesiske kasinopalasset Great Wall Casino vil Golden Bridge gi et tilskudd til Lusakas magre fornøyelsestilbud og gi millioninntekter til eierne China Hainan Construction, samme selskap som er deleier i Sinometals.

Innen lørdag har maten tatt slutt. Jeg og gutten bare venter hele dagen på at Michelle skal komme hjem med ukelønna og litt mat, sier Sylvia. 

Vi besøker familiens lille hjem i det største slumområdet i Lusaka. Michelle Byalya, 26 år, er en av de best betalte arbeiderne på Golden Bridge. Han tjener om lag 31 dollar (om lag 180 kroner) i uka, inkludert bonus. Det gjør at Michelle, Sylvia og seks år gamle Patrick har råd til å spise maismel og litt grønnsaker, men ingenting annet. Michelle har råd til klær, men ikke sko. 

Michelle og Sylvia kom til Lusaka fra det nordlige Zambia på jakt etter jobb. Først forsøkte Michelle seg med småhandel. Gå langs veiene og selge kinesiskproduserte varer: skjorter og piratkopierte dvd’er. Det gikk dårlig. Problemet er at i Zambia må en kjenne folk og betale bestikkelser for å få jobb. Michelle hadde verken penger eller kontakter. De eneste som ansetter folk uten kontakter er kinesiske selskap. Så Michelle fikk jobb på Golden Bridge. Der lærte han å bli snekker.

Karaoke

Kritikerne kaller det et kappløp mot bunnen. Zambiske bygningsfirmaer som Reubex betaler fem ganger mer for ufaglært arbeidskraft, og deres snekkere tjener 360 dollar i måneden, nesten tre ganger mer enn Michelle. 

Liu Bo, sjefingeniør på Golden Bridge, forsvarer seg med at de betaler standardlønner og lærer arbeiderne et yrke.

Om kveldene ligger Sylvia på senga og lytter mens Michelle klager. Han klager og klager og klager, over sjefene, over lønna, over at de ikke har noen fagforening slik at alle bare går og klager for seg selv. Men Sylvia vet at han aldri vil våge å si noe til kineserne. Han er redd for at de ikke skal gi han en attest for at han er utdannet snekker. Michelle sier at han tross alt vil fortsette å arbeide for kineserne. Det er et dårlig alternativ. Men det er et alternativ.

Skumringen senker seg over slummen. Gatene som var fulle av støyende barn, fylliker og gateselgere tømmes. De kriminelle gjengene tar over. I morgengryet klokka seks går Michelle av gårde på sine plastsandaler, til byggingen av et av Lusakas nye landemerker, hovedstadens første kinesiske fornøyelsestempel med karaoke, der han er en av de best betalte arbeiderne. 

Ola Wong er svensk frilansjournalist. 

Artikkelen har tidligere stått på trykk i det svenske tidsskriftet Omvärlden.