– Vi står helt alene

Etter måneder uten regn i det nordlige Afghanistan, har tørken blitt ekstrem. Avlingen til Abdul Naeem er død, og dyrene hans sliter med å finne vann. To av sønnene i familien ble sendt ut av landsbyen for å finn jobb, og de måtte selge hundrevis av sauer. Men regnet uteble, og ingen hjelp kom. Etter fem måneder uten en dråpe regn, ble håpet byttet ut med fortvilelse.

En sen ettermiddag i august sitter den 60 år gamle bonden med langt hvitt skjegg og blå turban inne i et lite leirhus i Andkhoy-distriktet, rundt 130 kilometer nord for provinshovedstaden i Faryab. En liten vifte surrer i hjørnet og utenfor steker sola.

– Dette er hele fjorårets avling, sier han og peker mot en stor hvit sekk med korn som står stablet i en nisje i veggen.

Sist vinter sådde han rundt tusen kilo frø. Da våren kom, klarte han så vidt å høste halvparten – sju sekker, 392 kilo. Nok til å bake brød i omtrent seks måneder.

– Vi var de eneste som fikk så mye, sier Naeem, og fortsetter: 

– De fleste lot avlingene tørke inn, og dyrene spise resten.

Tørke, styrtregn og flom

Fire år etter Talibans maktovertakelse i 2021 – etter at den afghanske regjeringen falt og de USA-ledede styrkene trakk seg ut – opplever Afghanistan en slags fred for første gang på over 40 år. Men i de støvbrune ørkenene og de flomherjede dalene merker folk lite til det.

Til tross for at landet knapt opplever krigshandlinger nå, står befolkningen midt i en annen krise: klimakrisen. Etter flere tiår med konflikt, svakt statsapparat og manglende beredskap, er Afghanistan nå både et av verdens mest klimautsatte land – og samtidig dårligst forberedt på å møte konsekvensene. For landets om lag 40 millioner innbyggere, hvor rundt 80 prosent er avhengige av jordbruk, har vannmangel og økende matusikkerhet kommet på toppen av en allerede alvorlig økonomisk krise. FN beskriver situasjonen som en av verdens verste humanitære kriser. Hvert år tar tørke, styrtregn og flom utallige liv og ødelegger livsgrunnlaget til hundretusener.

På gårdsplassen beveger Naeem seg sakte mellom hauger av soltørket murstein og en tynn, svart slange som slynger seg fra naboens brønn til den lille bomullsåkeren. Utenfor murene ligger landsbyen Elech Kemengir – over hundre leirhus med runde tak som stiger opp fra det okergule landskapet. Landsbyen er en av de siste før grensen til Turkmenistan, som ligger 35 kilometer lenger nord.

Fordrevet fra hjemmene sine

Tidligere samlet innbyggerne regnvann i små basseng, og bekker fra fjellene sørget for liv. I dag er det bare seks brønner igjen, og alle med salt vann. I sin egen hage har Naeem gravd en liten brønn for å samle vann som føres gjennom slanger ut til avlingene.

– Dette vannet kan i det minste brukes til trær og planter. I andre områder kan du ikke engang drikke det, sier han.

I over tre tiår dyrket bonden 30 hektar jord i et området som var kjent for sitt fruktbare jordsmonn. Hvete, sesam, bygg og meloner vokste her. Nå ligger jorda brakk, ifølge Naeem. Elven Kemeagir, som ga landsbyen navn og liv, er tørket helt inn.

Naeem går gjennom hagen og stopper foran flere blå vannfat som står oppstilt bak huset. Hver uke henter han og sønnen drikkevann med en liten rickshaw fra et forsyningspunkt i Andkhoy, nesten fem kilometer unna.

Ifølge FN er over 75 prosent av landområdene i nord, vest og sør rammet av ørkenspredning. Afghanistan opplever nå sin fjerde tørke på fem år. Samtidig har kraftig regn gjentatte ganger utløst ødeleggende flom – som den i Baghlan-provinsen i fjor, der hundrevis mistet livet og titusenvis av hjem ble ødelagt. Ifølge FNs migrasjonsorganisasjon (IOM) er nær tre millioner mennesker fordrevet av klima- og naturkatastrofer de siste fire årene. Det tilsvarer over halvparten av Norges befolkning.

Få ressurser

– I motsetning til mange andre utviklingsland, er Afghanistan ekstra utsatt for klimaendringer – på grunn av både topografien og den svake infrastrukturen, sier Rohullah Amin. 

Han direktør for klimaseksjonen i den nasjonale miljøvernetaten (NEPA), og tar imot Panorama på kontoret sitt ved siden av Darulaman-palasset i Kabul, rundt 60 mil sørvest for gården til Naeem.

Amin, en kort mann med kalott og nystrøket drakt, begynte i NEPA som landbruksekspert i 2012 og har ledet klimaavdelingen siden 2020.

– I et pessimistisk scenario kan temperaturen i landet stige med opptil tre grader innen 2050, forteller han.

Samtidig har nedbørsmønstrene for vinter og vår allerede endret seg dramatisk de siste 60 årene. I 2020 anslo ministeriet at Afghanistan trenger rundt 20 milliarder dollar fram til 2030 for å beskytte seg mot klimaendringene. Men landet står nesten uten ressurser til å håndtere tørke og flom.

Taliban-regimet har fortsatt ikke fått internasjonal anerkjennelse – hovedsakelig på grunn av grove brudd på kvinners rettigheter og menneskerettigheter generelt. De har ingen plass i FN, og bortsett fra Russland, er det få land som har formelle forbindelser med myndighetene. Dermed har afghanske institusjoner som NEPA mistet kontakten med FNs klimasekretariat. Afghanistan deltar ikke lenger på klimatoppmøtene (COP) og har ikke tilgang til fond som Grønt Klimafond og Loss and Damage-fondet, som gir støtte til de landene som rammes hardest.

Sharia og klimaforskning

Samtidig er internasjonal bistand blitt kraftig redusert. Norge, som hadde en lang militær og sivil tilstedeværelse i Faryab-provinsen fra 2006 til 2014, har ifølge Norad kuttet den humanitære støtten med over 80 prosent siden 2023, til 129 millioner kroner i 2025. Den totale FN-appellen for Afghanistan ble i 2024 bare halvveis finansiert. Situasjonen forverret seg ytterligere da USAID stanset sine programmer tidligere i år.

– Bare de siste fire årene har vi måttet utsette over 32 prosjekter, sier Amin.

Men i motsetning til under sitt første styre på 1990-tallet, da Taliban blant annet forbød værvarsling, har klimaendringer nå blitt et hovedtema for dagens de facto-myndigheter.

Ifølge Afghanistan-ekspert Shanthie D’Souza, grunnlegger av Mantraya Institute for Strategic Studies i Goa, har Taliban innsett at de må håndtere klima og naturkatastrofer for å beholde makten.

– De forstår at for å bli sittende og oppnå legitimitet må de skape arbeidsplasser, og hjelpe folk gjennom katastrofer som tørke og flom, sier hun.

NEPA har utarbeidet en nasjonal tiårsplan med retningslinjer for hvordan alle departementer skal iverksette klimapolitikk. De har også arrangert konferanser med imamer rundt om i landet for å diskutere hvordan islamsk lov (sharia) kan forenes med moderne klimaforskning – for å øke bevisstheten blant befolkningen.

Utestengt fra COP30

Samtidig har Taliban-regjeringen det siste året jobbet hardt for å få delta på klimatoppmøtet COP30 i Brasil, uten hell.

– Hvert land får mulighet til å fortelle om sin sårbarhet og sine behov der. Hvis vi ikke deltar, mister vi muligheten til å mobilisere midler, sier Amin.

Ifølge D’Souza vil fortsatt utestengelse av Afghanistan bare forverre både klima- og humanitærkrisen.

Hun peker på at selv om FN og EU har støttet flere landbruksprosjekter de siste årene, er kapasiteten til afghanske institusjoner fortsatt svak, delvis på grunn av mislykket bistandspolitikk de siste to tiårene.

– Det mangler en klar forståelse for folks behov. Bistandsmodellen har ikke vært innrettet mot å gjøre Afghanistan selvforsynt, men har  i stedet skapt avhengighet, sier hun.

Samtidig har Taliban-myndighetene satt i gang enkelte store infrastrukturprosjekter, som Qosh-Tepa-kanalen, et 285 kilometer langt vannprosjekt som skal lede vann fra elven Amu-Darya langs grensen til Usbekistan og Turkmenistan. Hvis prosjektet fullføres, kan det gjøre opptil en halv million hektar tørt land dyrkbart – og hjelpe bønder som Abdul Naeem.

Men prosjektet skaper også uro. Naboland frykter at vannavledningen vil forverre vannmangelen i Sentral-Asia, og eksperter stiller spørsmål ved både byggemetoder og gjennomføringsevne. Hvor raskt vannet faktisk kan nå landsbyer som Naeems, er uklart. Det kreves et nettverk av sidekanaler, et sammenhengende vannforvaltningssystem og moderne irrigasjonsteknologi, som landet foreløpig mangler.

Vanningssystem via app

Rundt 60 kilometer vest for Abdul Naeems gård, i provinshovedstaden Sheberghan i Jowzjan-provinsen, står tre 18-åringer i skolegården. Rostam, Sahil og Olughbek er studenter ved Afghan Turk-Marif School. I sanden foran dem har de laget små jordkanaler, plassert miniatyrtrær med sensorer og koblet til røde og blå ledninger. Tynne slanger leder væske fra en gul flaske, styrt fra en bærbar PC.

– Grunnvannet synker hele tiden. Vi måtte finne en løsning. Det var sånn vi kom på denne ideen, sier Rostam.

Modellen deres heter «Smart system for presis vanning og gjødsling i hager». Den måler jordfuktighet og næringsinnhold med små sensorer, og beregner automatisk hvor mye vann og næring plantene trenger.

– Hver sensor sitter ved rota til en plante og gir data om fuktighet, bladhelse og hvordan planten har det, forklarer en av dem.

I området bruker bønder nå ofte solcelledrevne vannpumper og store rør for å hente vann fra dypet. Resultatet er stort svinn og fallende grunnvannsnivåer.

– Før fant vi vann på 40 meters dyp. Nå er det tørt ned til 80–90 meter, forteller Rostam.

De mener systemet deres kan redusere vannforbruket drastisk. En app styrer tilførselen av vann og næring direkte til plantenes røtter.

De tre guttene har jobbet med prosjektet hver dag etter skoletid i fire måneder. Først tegnet de alt for hånd, deretter brukte de YouTube og kunstig intelligens underveis.

– Vi skrev til KI at vi var i Afghanistan og ikke kunne få tak i alt utstyret. Da fikk vi enkle og realistiske instruksjoner, forteller Sahil.

Håper på internasjonalt samarbeid

Foreløpig er modellen ikke brukt i praksis, men for bønder som Abdul Naeem kunne den vært en livline.

– Hvis du bare bruker ti prosent av vannet du pleier i stedet for hundrevis av liter, ville det hjulpet både klimaet og jorda, sier Naeem.

Like før solnedgang samme dag, går Abdul Naeem fra gårdsplassen og ut på jordene sine. Den harde, lysebrune jorda bader i gyllent kveldslys. I det fjerne høres muezzinens kall til bønn.

– Normalt ville alt dette vært grønt nå, klart til å sås, sier han der han går langs en liten jordvoll.

Han legger til at jorda egentlig har alt som trengs for å gi en god avling. Men det har ikke regnet på rundt fem måneder.

Tidligere når det var vanskelige tider, kunne han sende sønnene til byen for å jobbe. Nå er det ikke lenger mulig. Etter Talibans maktovertakelse og den økonomiske krisen som fulgte, finnes det nesten ingen jobber og ingen hjelp fra myndighetene, sier han.

Han tror den internasjonale bistanden har minket fordi Taliban ikke tillater jenter og kvinner å gå på skole. Men samtidig håper han at Taliban og verdenssamfunnet kan finne en måte å samarbeide mer på.

I utkanten av jordet stopper han og ser tilbake mot landsbyen. Bak ham, noen hundre meter unna, ligger restene av den gamle skolen – ødelagt i kampene de siste månedene før krigen tok slutt. Ved siden av ruinen står et lite, forfallent vanntårn.

– Alt dette ble bygget av FN, ikke av staten. FN hjalp oss den gangen. Nå står vi alene, sier Naeem.