Jobber flyttes fra Kina til Afrika

I 2011 etablerte den kinesiske skoprodusenten Huajian sin første fabrikk i Etiopia. Etter seks måneder hadde Etiopia doblet sin eksport av sko. Etter to år hadde den kinesiskeide virksomheten vokst enormt, og omfattet 3500 ansatte.

Investeringen kom etter invitasjon fra den nå avdøde statsminister Meles Zenawi. Leder for etableringen var Huajians tidligere visepresident Helen Hai, og det er Hai som forteller suksesshistorien.

Hai driver nå sin egen konsulentvirksomhet, og er i dag rådgiver for flere afrikanske regjeringer som ønsker å trekke til seg kinesiske investeringer. På kinesisk side er interessen stor.

- Hemmeligheten til de asiatiske tigrene var at de skapte millioner av jobber ved å koble seg på globale produksjonskjeder, sier Hai til Bistandsaktuelt, og mener at Afrika nå kan stå i ferd med å gjøre det samme.

Skifter karakter

Hai er ikke i tvil om Kinas investeringer i Afrika holder på å skifte karakter. Nå er det jobbintensive virksomheter som teller. Det kan bety videreføring av kraftig økonomisk vekst for en rekke afrikanske land.

Ifølge offisielle kinesiske tall utgjorde investeringer i produksjon av varer kun 15 prosent av akkumulerte investeringer i Afrika ved utgangen av 2011. Petroleum og gruvedrift sto for mer enn 30 prosent.

I Afrika gir olje, gass og mineraler penger i statskassa, men lite sysselsetting. Økte investeringer i vareproduksjon vil derimot gi langt større sysselsettingseffekt og føre til at den økonomiske veksten kommer langt flere afrikanere til gode.

Økende lønninger

Kinas lønninger er nå så høye at arbeidsintensiv produksjon flyttes ut. Mye av virksomheten har gått til andre asiatiske land som Vietnam og Kambodsja. På litt lengre sikt er imidlertid ikke arbeidskraftreservene ubegrenset i disse landene heller.

- Veksten i lønningene i Vietnam er nå høyere enn i Kina, sier Hai.

Fra et norsk synspunkt er ikke Vietnam med 90 millioner innbyggere og Kambodsja med 15 millioner spesielt tynt befolket.

- Disse landene er for små, er likevel Hais konklusjon.

Afrika kan bli løsningen.

Enkle regnestykker

Hai gir enkle regnestykker: En arbeider koster ti ganger mindre i Etiopia enn Kina. Produktiviteten er noe lavere, men Hai viser at dette langt nær dekker forskjellen i månedslønn. Produktiviteten kan dessuten heves ved å gi bedre opplæring til arbeiderne.

- Det er en myte at Afrika har lav kostnad, men også lav effektivitet. Dette er kun et kun et spørsmål om opplæring, sier hun.

Svakt utbygd infrastruktur i Afrika er et problem for bedriftene, og gir større utgifter til å kontrollere varestrømmer, transport og lager. Ifølge Hai kan kostnadene på dette områder være hele fire ganger større enn i Kina. Siden disse kostnadene er en begrenset del av totalkostnadene, blir sluttsummen likevel positiv.

Mindre toll

På pluss-sida kommer også at eksport fra afrikanske land møter mindre toll i vestlige land enn eksport fra Kina. Pris betyr mer dessuten enn før. Finanskrisa betyr at store kjedebutikker i Europa vrir tilbudet mer i retning rimeligere produkter.

- Store firmaer som Hennes og Mauritz og IKEA er nå desperate etter å plassere ordrer på produksjon i Afrika, sier Hai.

Hun ser hele utviklingen i et langt historisk perspektiv, og mener det er naturlig at arbeidsplasser i industri nå flyttes fra Kina til Afrika, på samme måte som fabrikkene en gang ble flyttet fra Europa og USA til Japan og Sør-Korea og deretter endte opp i Kina.

Hun peker på at Kina utviklet sin egen modell for økonomisk vekst som var annerledes fra den såkalte Washington-konsensusen som rådde grunnen i andre deler av verden på 1980- og 1990-tallet.

I dag vil afrikanske ledere lære om den kinesiske modellen, der staten har spilt en mye større rolle.

Gir råd

Som konsulent har Hai direkte adgang på høyeste regjeringsnivå til flere afrikanske land gjennom sitt selskap China Africa Consulting Ltd. Hun sier at målet er å finne det enkelte lands konkurransefortrinn.

Hai understreker at Afrika består av 54 ulike land som kan finne ulike nisjer i verdensøkonomien.

Hun vil ikke peke bestemte sektorer der hun tror at veksten vil komme, selv om sko og klær er åpenbare potensielle vekstbransjer.

Ifølge Hai er det ikke bare er den aller mest arbeidsintensive produksjon som flyttes til Afrika. Deler av tekstilindustrien som etableres i afrikanske er også relativt kapitalintensiv, med andre ord at den krever tunge investeringer i maskiner og utstyr.

- Gjennombrudd

Hai var et av trekkplastrene på årets Norwegian-African Business Summit i Oslo nylig. Der deltok også professor Paul Collier, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved britiske University of Oxford.

Collier er overbevist om at Hai har rett i at industriproduksjon for det globale markedet vil prege Afrika i åra framover. Han mener kontinentet nå står ved et vannskille.

- Vi er nå omtrent akkurat på det punktet at Afrika vil bryte gjennom og finne en plass i global vareproduksjon, sa Collier til Bistandsaktuelt.

Collier mener signalene fra utenriksminister Børge Brende om å vektlegge tilrettelegging for næringslivet i utviklingspolitikken er gode toner. Professoren mener samtidig at Norge kan bidra med målrettede statlige garantier for å redusere risiko for aktører som vil investere i Afrika.

- Tiggerskålas tid er forbi, og framtida er å hente inn investeringer til Afrika ved å redusere risiko, mener Collier.

Optimist

Ikke mindre optimistisk var nigerianske Sani Dangote, som også deltok på konferansen i Oslo. Han er visepresident i Dangote Group, Nigerias største private selskap med virksomhet innenfor en lang rekke områder.

Dangote vil heller se næringssamarbeid enn samarbeid mellom stater, og er ikke i tvil om Afrikas potensial.

- Vi vil se en vekst om verden ikke har sett maken til, sa han til Bistandsaktuelt, og mener Afrikas vekst en gang i framtida kan sette selv Kinas vekst i skyggen.

Dangote peker på utenlandske investeringer så langt bare har forsynt seg med kirsebæra – de aller mest lokkende investeringene i olje og gass og gruvedrift. Potensialt er imidlertid svært stort innen andre sektorer, ikke minst i jordbruk.