Bistanden glemmer politikken

Norge og andre givere har langt på vei vært blinde for de politiske konsekvensene av utviklingstiltak, viste blant annet landevalueringa av Zambia i 2007. Også gjennomgangen av antikorrupsjonsprosjektet fortalte at norske bistandsmyndigheter hadde tenkt for lite på politiske forhold. Og i fiskeribistanden har de undervurdert den politiske risikoen i flere tilfeller, sa en tredje evalueringsrapport.

- Det betyr ikke nødvendigvis at ambassadepersonellet ikke har kunnskap om de politiske forholdene, men det ser ut til at denne kunnskapen ikke blir brukt, sa evalueringsdirektør Asbjørn Eidhammer da Norad la frem sin årsrapport for evaluering.

Noe positivt.

 Rapporten tar for seg fellestrekk ved norsk bistand, slik den blir beskrevet i ulike evalueringsrapporter de siste par årene. Det positive er at man de siste par årene har gode eksempel på at langsiktig samarbeid mellom faginstitusjoner i Norge og utviklingsland har vært vellykket. Bistand til fiskerisektoren i Vietnam, Mosambik og Tanzania har bidratt til institusjonsbygging. Tidligere evalueringer av bistand til oljeutvinning og vannkraftutbygging viser det samme. Innen HIV/Aids-bistand, der Norge ikke kan sies å ha noen historiske fortrinn, har samarbeidet lykkes svært godt.

Mest dystert.

Likevel gir lærdommene som er trukket frem i årsmeldingen, et noe dystert bilde av situasjonen i norsk bistand. For i tillegg til at aktørene glemmer de politiske fallgruvene, skorter det også på kapasiteten til følge opp bistanden.

- Det er manglende samsvar mellom de store pengesummene og oppfølgingen av disse, påpekte Eidhammer.

Norge er gode til å sette i gang bistand, men svake til å følge opp bistanden og sikre at den gir resultater, var en av konklusjonene i landevalueringen av Zambia.

Vanskelig å måle.

Eidhammer pekte på at mangelen på oppfølging også kan føre til at det er vanskelig å si om bistanden faktisk når frem til de fattige.

"Vi har vanskelig for å dokumentere den positive effekten for folk flest av det norske bistandsengasjementet," konkluderer rapporten.

Evalueringsdirektøren pekte på fokuset på nasjonsbygging, som en av grunnene til at det er vanskelig å måle om man lykkes.

- Det tar lang tid å bygge opp institusjoner, før de er i stand til å vise resultater. I mellomtiden går mye av bistanden til faglig støtte, sa Eidhammer.

- De fattigste statene har så lite ressurser at de bruker de meste av pengene på å bygge en stat, fremfor å bedre hverdagen for de fattige. Dette kan forsvares hvis satsingen viser at det innen 10 til 15 år virkelig virker, fortsatte evalueringsdirektøren.

Han viste til bistand til den positive utviklingen i utdanningssektoren i land som Nepal og Malawi.

- Men ofte skjer det politiske endringer som undergraver arbeidet.

- Til syvende og sist er det bare på en måte du kan måle resultatene av bistand, det er hos mannen i gata og kvinnen i landsbyen, konkluderte Eidhammer.