Slik avskaffet Kina fattigdommen

Knut Thonstad Knut Thonstad Knut Thonstad Samfunnsøkonom og seniorrådgiver i Norads seksjon for utdanning og forskning

Seniorrådgiver i Norads seksjon for utdanning og forskning. Har tidligere vært ambassaderåd innen utviklingsfeltet i Beijing

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Da Kina startet økonomireformene i 1978, var det et av verdens fattigste land. 

Etter Verdensbankens nye grense på 3 dollar om dagen (kjøpekraftkorrigert) var 97 prosent av befolkningen ekstremfattige i 1981, 83 prosent i 1990. 

Kina har siden avskaffet ekstremfattigdommen. Det var frem til nylig hovedgrunnen til nedgangen i global fattigdom.

Kinas utviklingsstrategi har hatt mye til felles med andre land i Øst- og Sørøst-Asia. I motsetning til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens politikk for løst regulerte kredittmarkeder, har Øst-Asia satset på høy sparing og styrt kreditt for å flytte arbeidskraft fra landbruk til industri og tjenesteyting. 

Nedgang i barnetall og færre barn per yrkesaktiv har også fremmet sparing, vekst i utdanningsnivået og kvinnelig autonomi og yrkesdeltagelse.

Gradvis reformprosess

Gjeldsproblemene og Verdensbankens og IMFs sjokkterapi i Afrika og Latin-Amerika på 1980- og 90-tallet bidro til tapte tiår. Kina gjennomførte derimot en gradvis reformprosess. 

Japan og de fire tigrene Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong hadde på 1960- og 1970-tallet økonomisk vekst på rundt 10 prosent årlig. Fastlands-Kinas planøkonomi ga imidlertid lite arbeidsplasser og forbruksvarer, og landet ble akterutseilt.

Dette var bakgrunnen for gradvise reformer fra 1978 under ledelse av Deng Xiaoping, som han beskrev som «Crossing the river by feeling the stones».

De siste store reformene kom rundt år 2000. Statsbedriftene slapp ansvaret for velferdsytelser og solgte boligene til ansatte. I dag er det vanlig å eie egen bolig.

Mange statsbedrifter ble børsnotert og fikk private minoritetsaksjonærer. Det kom private banker.

I 2001 ble Kina medlem av Verdens handelsorganisasjon. Eksporten økte fra 20 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2001 til nesten 36 prosent i 2006.

Utviklingsstrategi

I fattige land arbeider en stor del av befolkningen i landbruket, der arbeidsproduktiviteten er mye lavere enn i industri og tjenesteyting. Landene kan få rask økonomisk vekst ved å flytte arbeidskraft fra landbruk til mer produktive sektorer og satse på teknologisk oppgradering.

I utviklede land er overflyttingen gjennomført. Det er små produktivtetsforskjeller mellom sektorer. De fleste økonomer mener at den økonomiske politikken bør være næringsnøytral, ikke favorisere enkelte sektorer.

Verdensbanken har ment at næringsnøytralitet også bør gjelde i utviklingsland, som bør tilpasse seg eksisterende komparative fortrinn. Kritikere mener at dette bidrar til fortsatt råvareavhengighet. 

Med få unntak er det de utviklingslandene som har lykkes med industrialisering, som har tatt innpå eller tatt igjen de rike landene. Mange andre utviklingsland blir hengende stadig lenger etter.

Verdensbanken er også skeptisk til å hjelpe enkeltsektorer med billig kreditt. Banken har rett i at dette har fungert dårlig mange steder, men flere land i Asia har vist at gjort på rett måtte kan resultatene bli gode.

Regimet som overtok i Sør-Korea i 1961, sørget for lave lånerenter til eksportindustrien de neste tiårene. Den samfunnsmessige avkastningen av maskininvesteringer var på over 30 prosent, målt ved vekst i BNP, selv om investorene fikk mye lavere avkastning.

Den høye samfunnsmessige lønnsomheten skyldtes en kombinasjon av overflyttingsgevinster og teknologisk opphenting som ga høyere lønninger og økte skatteinntekter.

Høye egenkapitalkrav for kjøp av boliger, med 70 prosent i Sør-Korea og 60 prosent i Taiwan på 1970-tallet, økte sparing og økonomisk vekst. Kina har inntil nylig hatt 30 prosent på første bolig, 60 prosent på andre bolig og 50 prosent på næringseiendom. Dette er redusert til 15, 25 og 30 prosent i forbindelse med krisen i eiendomsmarkedet. Husholdningene sparer fortsatt over 30 prosent av inntekten, mye til lave renter, og finansierer dermed billige lån til staten og næringslivet.

Taiwan og Korea og senere Kina har ikke tilpasset seg eksisterende komparative fortrinn, men har aktivt kopiert mer avanserte land. Kinas ledende utviklingsøkonom, Justin Lin, mener at utviklingsland bør kopiere land som likner en selv, men med BNP per innbygger to til tre ganger høyere. Myndighetene må bidra med målrettet infrastruktur, utdanning og økonomisk puff.

Det er lettere å etterligne enn å innovere, men Kina satser i dag på å bli ledende på områder som materialforskning, kvantedatabehandling og fornybar energi. Over 40 prosent av nye uteksaminerte har studert STEM-fag (Science, Technology, Engineering and Mathematics).

I 2015 hadde USA nesten tre ganger flere artikler i naturvitenskapelige og helsevitenskapelige topptidsskrifter enn Kina. I 2025 hadde Kina 35 prosent flere enn USA. 

I 2015 hadde Kina ett universitet på topp ti-listen over naturvitenskapelige universiteter. I 2025 var ni kinesiske, Harvard eneste vestlige.

Befolkning og matvaresikkerhet

Da barnedødeligheten begynte å falle raskt samtidig som kvinner fikk mange barn, satte de fire tigrene på 1960-tallet i gang familiepanleggingsprogrammer, støttet av USA.

Andre asiatiske land fulgte etter. President Lyndon B. Johnson uttalte ved FNs tyveårsjubileum i 1965: «La oss handle utfra det faktum at mindre enn fem dollar investert i befolkningskontroll er verdt 100 dollar investert i økonomisk vekst.»

Støtte til familieplanlegging er effektiv utviklingspolitikk. 

Med færre og bedre ernærte barn økte kvaliteten og lengden på utdanning. Med lavere forsørgelsesbyrde kunne familier spare mer. 

Sammen med fremming av sparing har dette langt på vei løst utfordringene med finansiering av utvikling, i skarp kontrast til det en ser i Afrika.

Kina hadde i 1970 22 prosent av verdens befolkning, men bare 9 prosent av verdens dyrkbare mark – mindre enn India, USA og Russland – og kvinner fikk i snitt seks barn. 

I 1971 begynte en kampanje for høyere giftemålsalder enn den lovbestemte – 20 år for menn og 18 for kvinner. Den ble kalt Senere (ekteskap), lengre (avstand mellom svangerskap), færre (barn).

Familieplanlegging i Asia var gjennomgående basert på frivillighet, men særlig India og Kina var unntak. Da ettbarnspolitikken i Kina ble innført i 1979, var tallet allerede under tre barn per kvinne. Nå gjaldt ett barn i byene, to på landsbygda, og tre for minoriteter. De første årene ble det rapportert om sen-aborter og tvangssterilisering, senere om økonomisk straff ved regelbrudd. 

Politikken ble avskaffet i 2015/2016, men fødselstallene har fortsatt nedover. Som i andre øst-asiatiske land har kvinner fått god utdanning og yrkeskarriere, mens permisjoner og barnepass er lite utbygd.

Fattigdomsreduksjon

Da reformene startet i 1978, hadde Kina bedre folkehelse og leseferdigheter enn inntektsnivået skulle tilsi. Nedgang i barnetall bidro også positivt til den videre utviklingen.

Ulik andel ekstremfattige mellom land skyldes i hovedsak forskjeller i inntektsnivå. Selv om fattigdommen i Kina falt raskt som følge av økonomisk vekst, økte forskjellene mellom by og land. 

I 2000 var fortsatt halvparten av arbeidskraften sysselsatt i landbruket, og gårdsstørrelsen minket helt fram til 2003. Migrantarbeiderne fra landsbygda hadde en svak posisjon på grunn av begrenset tilgang på offentlige tjenester i byene.

Med valget av Xi Jinping som leder i 2012 ble det lagt økt vekt på nasjonal sikkerhet, miljøpolitikk og fattigdomsreduksjon. Myndighetene gjennomførte målrettede tiltak mot gjenværende ekstremfattigdom.

Er Kina unikt?

Andre øst-asiatiske land har satset mindre på investeringer fra utlandet enn Kina. Landets infrastruktur og store innenlandsmarked har blitt brukt som forhandlingskort for å få teknologitilgang ved vestlige etableringer, som ofte har skjedd som fellesforetak. 

I 2000 kom nær halvparten av Kinas eksport fra bedrifter helt eller delvis eid av utlendinger, resten mest fra statsbedrifter. Private kinesiske bedrifter sto for én prosent.

Økonomiene i Øst- og Sørøst-Asia har ulike styresett og grad av statlig styring, men mye felles i økonomisk utviklingspolitikk. De har prioritert industrialisering og industrieksport, blant annet ved å sørge for stabil strømforsyning. De har hatt store familieplanleggingsprogrammer og oppnådd reduksjon i fødselstall, høy sparing og raskt økende utdanningsnivå. 

Fattigdommen er avskaffet eller faller raskt. Økonomiene har lært av Japan og hverandre. Kina har rykket opp til å bli økonomisk og teknologisk leder på stadig flere områder.

Hvor går Kina?

I 2025 var grensen for å bli høyinntektsland 13,935 dollar i bruttonasjonalinntekt per innbygger i 2024. Kina hadde 13,660 dollar og blir trolig et høyinntektsland i år.

Veksttakten i økonomien er redusert etter 2010. De mest lønnsomme infrastrukturinvesteringene er gjennomført, de lavest hengende fruktene når det gjelder overflytting og teknologiopphenting er høstet. Lavere samfunnsmessig avkastning av investeringer, hensyn til nasjonal sikkerhet, samt aldring vil trolig innebære at forbrukets andel av BNP vil øke på bekostning av investeringer og eksport. Satsingen på fornybar energi vil trolig øke ytterligere etter krigen mot Iran.

Selv med aldrende befolkning, problemer i eiendomsmarkedet og overkapasitet i industrien vil økonomien kunne vokse med over 4 prosent årlig de nærmeste årene.

Forskjellen i utdanningsnivå mellom de som går av og de som kommer inn på arbeidsmarkedet, er stor. Den teknologiske framgangen skjer raskt.

Kina har foreløpig god tilgang på arbeidskraft. Drøyt 20 prosent av sysselsettingen er i landbruket, der mekaniseringen fortsetter, slik automatisering og robotisering gjør i industrien. Pensjonsalderen, 60 år for menn og 55 år for kvinner, skal øke.

Befolkningen har bruksrett til jorda, men staten har eiendomsretten. Dette har bidratt til at Kina raskt har kunnet bygge ut infrastruktur og industri uten slik motstand som i Vesten.

Veksten som følge av overflytting fra landbruket har mest skjedd i privat sektor. I 2025 hadde private kinesiske selskapers andel av eksporten økt til 64 prosent. Kina er nå verdens største bilprodusent og -eksportør.

Merkenavnene vi kjenner i Vesten er selskaper som har vunnet den harde konkurransen internt i Kina og utnytter sin størrelse til å masseprodusere for eksport.

Landets suksess som industriland og eksportør setter Vesten under press. Både utviklingsland og utviklede land kan lære av å studere landet og oppnådde resultater.

Jeg vil takke Hans Peter Melby for gode kommentarer til kronikken.