Norsk bistand trenger et sterkt sivilsamfunn – også i Norge

Erik Lunde Erik Lunde

Generalsekretær i Strømmestiftelsen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Norad har lagt frem forslag til endringer i den delen av norsk bistand som gis gjennom sivilsamfunnet. Overskriftene er tematisk og geografisk konsentrasjon, mer konkurranse om bistandskronene og mer lokalt ledet utvikling.

Den nye modellen vil potensielt kunne få store konsekvenser for norske bistands- og solidaritetsorganisasjoner. Sannsynligvis vil Norad samarbeide med færre norske organisasjoner i fremtiden, samtidig som de fleste norske aktører vil få redusert omfanget av avtalene sine.

Den tematiske og geografiske konsentrasjonen vil også kunne svekke bredden i norsk sivilsamfunn.

Norads forslag er for viktige til å skli gjennom uten en større debatt. Vi må unngå en omlegging som svekker norske organisasjoners rolle og den folkelige oppslutningen om bistanden.

Norsk utviklingspolitikk trenger et sterkt sivilsamfunn – også i Norge. Ikke bare fordi de norske bistandsorganisasjonene er effektive og transparente kanaler for bistand, men fordi de er umistelige kunnskapsmiljøer og robuste bindeledd til lokalsamfunn, partnere og myndigheter i mottakerlandene.

Bistands- og solidaritetsorganisasjonene mobiliserer solidaritet mellom folk i Norge og mennesker i det globale sør. De bidrar til kunnskap og debatt om globale spørsmål – og bygger tillit til norsk bistand gjennom sin kontakt med medlemmer, givere og strategiske partnere i akademia, forskningsmiljøer og næringsliv.

Den brede oppslutningen om norsk bistand har ikke kommet av seg selv. En viktig årsak er at norsk bistand er forbundet med arbeidet til organisasjoner med utspring i brede folkebevegelser: arbeiderbevegelsen, idretten, kirke og misjon, kvinnesaksrørsla, bevegelsen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og mange andre miljøer har bidratt til å gjøre internasjonal solidaritet til noe som angår folk her hjemme.

Sivilsamfunnet er mangfoldig. Alle organisasjonene har sitt eget særpreg. De har utviklet et arbeid med utgangspunkt i sine verdier og kompetanse, og partnerskap bygget over tiår. Denne bredden er uvurderlig for økosystemet i norsk bistand – og ønsket om geografisk og tematisk konsentrasjon må ikke føre til at denne bredden ødelegges.

Norad legger opp til at sivilsamfunnsstøtten tydeligere innrettes mot demokratisk utvikling. Dersom det legges opp til en snever tolkning, kan dette føre til at hovedmålet til de fleste norske bistandsorganisasjoner, nemlig fattigdomsbekjempelse, skyves til side. De fleste av oss vil mene at man ikke kan skape demokratisk utvikling uten å utrydde den ekstreme fattigdommen. Likevel er skjebnen til bistandsorganisasjonenes programmer innen likestilling, utdanning, økonomisk selvstendighet, helse, matsikkerhet og tilgang til vann og hygiene høyst usikker med Norads nye tematiske mål.

Sivilsamfunnsstøttens mål må ikke bli så smalt at det utelukker programmer for det folk flest forbinder med bistand: å redde liv, bekjempe fattigdom og skape sosial (herunder demokratisk) utvikling.

Et smalt demokratifokus vil gjøre måloppnåelse for norsk bistand vanskeligere, og potensielt også svekke oppslutningen om norsk bistand.

Norad foreslår en stor omlegging av samarbeidet med sivilsamfunnet i en tid der mange bistandsorganisasjoner allerede opplever stor usikkerhet. Mange organisasjoner har brukt store ressurser på å tilpasse seg en ny virkelighet på bakken, samtidig som giverlandskapet er i stor endring.

Flere norske organisasjoner har måttet nedbemanne for å tilpasse seg. Timingen for mer usikkerhet og svekkelse av norske organisasjoner er ikke den aller beste.

Det er bred enighet om gradvis å øke støtten til sør-baserte sivilsamfunnsaktører. Det er ikke like åpenbart – særlig i den situasjonen vi nå befinner oss i – at den norske sivilsamfunnsstøtten bør legges åpen for amerikanske, svenske, tyske, franske og nederlandske organisasjoner. Da vil en større del av norsk bistand kanaliseres gjennom store, utenlandske aktører som ikke har den samme kontakten med norske grasrotmiljøer. Det gjør forbindelseslinjene mellom folkelig engasjement og norsk bistand svakere. Samtidig blir utviklingspolitikken mindre transparent. Det er oppskriften på å svekke oppslutningen om og legitimiteten til norsk bistand.

Når midlene fordeles i noen få, store og åpne utlysninger, vil antakelig de største og mest ressurssterke utenlandske organisasjonene tjene på det. Det er aktører som kan bruke midler på å få eksterne konsulenter til å skrive søknadene sine, slik at de passer til de norske kriteriene. Men det er langt fra sikkert at disse organisasjonene er best på å sikre lokalt ledet utvikling og være brobyggere mellom folks engasjement i Norge og behovene i sør.

Vi trenger et vendepunkt i norsk og internasjonal bistand. Men sivilsamfunnet må ikke kastes ut med vendepunkt-badevannet.

Vi styrker ikke legitimiteten til norsk bistand ved å svekke sivilsamfunnet i Norge. Tvert imot trenger norsk bistand et enda bedre samspill mellom lokale partnere i sør og organisasjoner med dyp folkelig forankring her hjemme.