Kenya ler av bistandsbransjen

Fra et kontor i Nairobi arbeider en multinasjonal gjeng av selvgode og håpløst inkompetente medarbeidere i ikke-statlige organisasjoner, med en ambisiøs plan om å redde Afrika. De omgir seg med trendy buzzwords og uforståelige bistands-fraser. Men det blir raskt klart at idealistene ikke utretter noe som helst, og de er svært langt fra å kunne redde det afrikanske kontinentet.

Slik er plottet i Kenyas første mockumentary - eller liksomdokumentar - «The Samaritans», Samaritanene. Serien har satt seg fore å latterliggjøre de mange internasjonale frivillige organisasjonene som holder til i Kenyas hovedstad Nairobi.

Rundt 4.000 internasjonale ikke-statlige organisasjoner, NGOer, har i dag kontorer i Nairobi. De mange kenyanerne som arbeider for organisasjonene har begynt å fortelle komiske historier om sine internasjonale arbeidsplasser.

Virkeligheten er merkverdig

Manusforfatter Hussein Kurji og den nye komiseriens instruktør Salim Keshavjee hadde selv hørt mange besynderlige historier om NGOene før de en dag bestemte seg for å skrive ned historiene og gjøre dem til handlingen i en komiserie.

Serien starter med at landdirektøren for NGOen i serien har fått sparken, etter at det er kommet fram at han har skutt et neshorn. Hussein Kurji har funnet historien i den virkelige NGO-verdenen: Den amerikanske dyrevernorganisasjonen One More Generation fikk i fjor sterk kritikk for å sende vinneren av en veldedighetsauksjon til Namibia for å skyte et truet neshorn.

– NGOene er et eksempel på at virkeligheten kan være mer merkverdig enn fiksjonen. Det har vi oppdaget underveis, sier Hussein Kurji.

– Vi kjenner en Scott

De satiriske NGO-historiene blir fortalt gjennom den fiktive organisasjonen Aid for Aid, nødhjelp for nødhjelp, med en stab av sterkt karikerte NGO-medarbeidere.

Hos Aid for Aid møter vi den selvtilfredse amerikanske landdirektøren Scott, som til tross for begrenset internasjonal erfaring taler nyfrelst om å redde kontinentet Afrika. Vi møter også en konstant oppstemt økonomidirektør, inderen Malik, som ikke har den fjerneste forståelse for tall. Og så er det den kenyanske visedirektøren Martha, som skiller seg ut fra sine kolleger ved faktisk å vite noe om nødhjelp.

Allerede før komiserien hadde premiere fikk seriens trailer NGO-ansatte verden over til å le av sine karikerte kolleger i Nairobi.

– En person som arbeider for en NGO i Afghanistan, skrev til oss og sa: «Vi har riktig nok ikke en Scott hos oss, men NGOen som har kontor ved siden av oss, de har en Scott,» forteller Hussein Kurji.

Foreløpig er det kun laget to fulle episoder, men Kirji og hans kollegaer håper at sosiale medier kan bidra til å skaffe penger til flere episoder.

Studenter skal lære av satiren

Landkoordinator Paul Mbole i Kirkens Nødhjelps Kenya-avdeling, som stort sett bare har kenyanske ansatte, kan imidlertid ikke kjenne igjen bildet serien tegner av NGOene.

– Serien har elementer av sannhet. Men jeg blir bekymret når de dårlige eksemplene framstilles som hverdagshendelser. Det er ikke en rettferdig presentasjon av NGOene, sier Paul Mbole, som selv er kenyaner.

Men Hussein Kurji og Salim Keshavjee ønsker å fortelle om NGOenes skyggesider for bidra til å endre måten noen av de internasjonale NGO-ansatte arbeider på. Noe tyder på at de kan lykkes. I det siste har de to kenyanske satirikerne fått henvendelser fra professorer i utviklingsstudier ved anerkjente universiteter som Oxford, Princeton og Harvard. De spør alle om de kan få bruke den kenyanske komiserien til å vise studentene hvordan bistandsarbeid ikke skal drives.

– Mange studenter har en glamorøs idé om å reise til Afrika og redde kontinentet. Professorene mener denne serien kan hjelpe studentene til å fokusere. De er nødt til at ha en mer realistisk idé om hvordan det er å reise ut, sier Salim Keshavjee.