– Bistand forlenger kriger

– Regimet i Sudan har helt siden 1980-tallet benyttet svært utspekulerte metoder i sin omgang med bistandsorganisasjoner. Organisasjonene er blitt manipulert til å spille med på regimets side. Matvarehjelp er blitt brukt til å fø egne soldater og støttespillere, mens fravær av matvarehjelp er blitt brukt til å sulte ut fienden, sier Polman.

Mer penger til våpen

Den nederlandske journalisten mener at dette er årsaken til at regimet i lange perioder har klart å holde stand i byer innenfor opprørsområder. Dessuten mener hun at regimet har spart enorme beløp på at nødlidende er blitt gitt mat av det internasjonale samfunnet istedenfor av Sudan selv.
– I alle disse årene med internasjonal bistand til Sudan har regimet samtidig brukt milliarder på å kjøpe våpen til seg selv og sine medspillere, sier Polman.

Nøytralitet

I disse dager kommer hennes mye omtalte bok «War Games» på norsk under tittelen «Krisekaravanen», en beretning om skyggesidene ved internasjonal bistand i verdens konfliktområder. Det er også et grundig oppgjør med bistandsorganisasjoner som hevder at det er mulig å opptre som en nøytral instans i konfliktområder samtidig som de inngår avtaler med regjeringer, lokale krigsherrer og opprørsgrupper.

«Ikke vårt ansvar»

Flyktningleirer fungerer, ifølge Polman, ofte som rene pengemaskiner for lokale myndigheter eller opprørsgrupper. På samme tid kan de også utnyttes som rekrutteringssteder, bordeller og boligkvarter for soldater.
– Bistandsorganisasjoner ser som oftest gjennom fingrene med dette. Som følge av sin misforståtte nøytralitetstanke, tanken om at å hjelpe nødlidende mennesker uansett situasjon og uansett side i konflikten, unnlater de å si i fra om grunnleggende svakheter og urettferdigheter. De tenker bare: «Dette er ikke vårt ansvar, dette er opp til politi eller myndigheter å ordne opp i», fastslår Polman.
Hun mener at bistand i konfliktområder svært ofte blir misbrukt, og bidrar til å forlenge konflikter – og dermed også befolkningers lidelse.

Gissel-leirer

Polman har selv opplevd dette i ulike konfliktområder i flere land. – Jeg har vært i rene «gissel-leirer», fulle av redsel og frykt, der lokale maktmennesker har nektet mennesker å forlate leirene. For å skaffe seg tilgang til bistandspenger brukes en ren utpressingstaktikk. Ofrene er de lokale maktmenneskenes inntektskilde – og veien til rikdom.
Den nederlandske journalisten viser til hvordan ekstremistiske hutuledere fra Rwanda skapte sitt eget skrekkregime i de lokale flyktningleirene etter at de hadde foretatt en taktisk tilbaketrekning til Øst-Kongo i 1994-95. Med seg hadde de store verdier som var plyndret fra den rivaliserende folkegruppen tutsier.
– Hutulederne brukte leirene og nødhjelpen til å finansiere og gjenoppbygge sine militære styrker. Om dagen var det bistandsorganisasjonene som styrte leirene, om natten var det hutulederne, sier Polman.

Samme historie

Ifølge henne ser man de samme uhyggelige kjennetegnene ved leirer i dagens Darfur i Sudan, der opprørere har overtatt kontroll over flere leirer og bruker sivile som «agn» for å skaffe seg inntekter via bistand.
– I boken din hevder du at bistandsorganisasjoner sjelden eller aldri reagerer overfor stridende parter som misbruker bistand under konflikter. Mener du at de rett og slett skal stanse bistanden og dermed også overlate ofrene til seg selv?
– Ja, jeg mener at det oftere må bli konklusjonen. Selv om humanitær bistand stanses ett sted vil det alltid være behov et annet sted. Det pågår en masse kriger i verden. Per i dag pågår det rundt 60 ulike konflikter som involverer millioner av ofre. Det finnes alltid et valg, en mulighet til å finne et bedre alternativ, der bistand kan spare flere liv per dollar som blir gitt.

Maktanalyser

Polman mener at bistandsgivere og bistandsorganisasjoner oftere og grundigere må foreta analyser av humanitære situasjoner og hvordan de påvirker lokale maktforhold.
– Vi må hele tida foreta en veiing av positive og negative effekter av å fortsette å gi bistand. Vi må spørre oss: Hva er det mest grusomme? Å fortsette å holde et regime ved makten eller å stanse bistanden til nødlidende, sier hun.
Ifølge henne er problemet at bistandssystemet selv aldri foretar slike vurderinger – det overlater de til politikerne å avgjøre. 

Foreldreløse barn

Et annet grunnleggende problem ved det humanitære bistandssystemet er, ifølge Polman, mangelen på samarbeid og koordinering. Når nye konflikter eller katastrofer oppstår strømmer de internasjonale bistandsorganisasjonene til – forutsatt at medieinteressen samtidig er stor nok.
– Vi ser det igjen og igjen, senest etter jordskjelvet i Haiti. Bistanden er ekstremt langsom. Ennå har man ikke nådd halvparten av ofrene.
Hun viser til at også FN, som har en koordinerende rolle, er kritisk til Haiti-innsatsen. Det finnes om lag 900 organisasjoner på plass i landet. Alle organisasjoner kjører sitt eget løp, der egenprofilering og spektakulære formål er viktigere enn samarbeid og samordning.
– I Haiti har det vært et hysteri rundt foreldreløse barn. Alle har løpt etter dem, mens svært få ønsker å grave latriner – som det er et skrikende behov for, sier Polman.