Fred foran rettferdighet!

Beboerne samles under mangotreet for å snakke om de nye utfordringene etter året i flyktningleiren Alokolum, en mil utenfor Gulu. Siden våpenhvilen i 2006 har nesten alle de 1,8 millioner flyktningene i Nord-Uganda flyttet hjem. Men sårene etter krigen er dype.

- Min mors hytte ble brent, min far ble drept, min bror ble mishandlet og to av mine barn ble kidnappet. Heldigvis har de kommet tilbake, sier landsbysjef Norbart Odorra og legger til: - Alle er er rammet personlig av krigen og ti personer er fremdeles savnet.

Samtidig understreker han at landsbyfolket er villig til å ta imot LRA-rebeller som vender hjem - til tross for to tiår med krig, plyndringer, vold og kidnappinger. Akkurat som de har tatt i mot de barna som har lykkes med å flykte fra rebellene.

Å få LRA sin myteomspunnende leder, Joseph Kony, foran den Internasjonale straffedomstolen (ICC) tror de ikke vil føre til fred. Regjeringens amnestilover gjelder fremdeles og de frykter at de andre LRA-rebellene ikke vil tro på regjeringens løfte om straffefrihet om Kony stilles for retten i Haag.

- Sendes Kony til Haag, vil det fremdeles være rebeller som ikke våger å komme tilbake og de kommer fortsatt til å skape problemer. Det er bedre å løse dette med tradisjonelle metoder, sier landsbysjefen.

- Og hvorfor skal man bare sende Kony til Haag? Vi vet at til og med det militære begikk overgrepp, legger byens sikkerhetsansvarlig, William Otti, til.

- Kanskje er det slik at Kony vegrer seg for å underksive på fredsavtalen fordi han ikke stoler på regjeringen, undrer Jane Auma seg. Hun sier at det er vanskelig å vite hva Kony tenker, men hun understreker at om han bestemmer seg for å ruste opp sine tropper og komme tilbake, ja, da vil flyktningene nok en gang være veldig sårbare.

I andre landsbyer rundt Gulu funderer folk på akkurat det samme. Ben Okello i Lagwiy er en av de som mener at alle de voksne rebellene burde stilles for en domstol.

- Men ikke barna. Det som har skjedd er ikke deres feil. De voksne, derimot, må ta ansvar for sine handlinger, sier han.

Noen ønsker mystiske Kony død, andre ønsker ham fengslet på livstid. Det viktigste synes å være at han forsvinner!

Når ICC i oktober 2005 fortalte at Kony og fire av hans høyest rangerte kommandanter var etterlyst for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, advarte de lokale lederne i nord om at tidspunktet var feil. De fryktet at de pågående forhandlingene om fred ville bli ødelagt. I dag, snart fire år senere, har de fullstendig mistet troen på ICC.

- Når etterlysningen kom var de de som trodde at det internasjonale samfunnet endelig hadde begynt å bry seg. Men det viste seg at det var de militære som skulle pågripe Kony og folk følte seg sviktet. De forstod at de ikke ville lykkes med å fange Kony, sier Geoffrey Okello, programansvarlig på Gulu District NGO Forum.

For menneskene i nord går fred foran rettferdighet. Så lenge LRA og Kony raider i nordøstre Kongo-Kinshasa, hvor basen nå er, er freden høyst usikker. Den eneste forskjellen fra tidligere er at det nå er kongolesere og ikke ugandere som drepes.

Folk ønsker at den framforhandlede fredsavtalen skal prøves i en nyopprettet spesialinstans ved landets høyeste domstol. Dette kan dog bare skje om ICC mener at domstolen har internasjonal standard, upartiskhet, vitnebeskyttelse og respekt for den påtaltes rettigheter kan garanteres. Først da kan ICC slippe taket.

Fredsavtalen har per i dag aldri blitt skrevet under og forhandlingene er lagt helt på is.

- Kony utnytter ICC og sier at det er på grunn av etterlysningen og påtalen at han nekter å skrive under. I virkeligheten har han mange flere årsaker til å nekte å skrive under. Blant annet synes han at han ikke selv får tilstrekkelig mye ut av en fredsavtale, sier Geoffrey Okello.

Han påpeker at folket i nord-Uganda fremdeles ikke forstår hva ICC står for eller hvordan domstolen arbeider. Det kan være årsaken til at de foretrekker tradisjonelle rettsoppgjør.

- Det er vanskelig å si om folk virkelig foretrekker tradisjonelle rettsoppgjør i stedet for ICC. Hva som er sikkert er at de vet hvordan tradisjonelle oppgjør fungerer og at det  faktisk fungerer, sier Okello.

Det tradisjonelle rettsystemet handler ikke så mye om å fastslå hvem som er skyldig i hva. Målet er heller å gjenopprette relasjoner, kompensere for overgrep som er begått og i møtegå bitterheten hos ofrene. Flere hundretalls barnesoldater som har flyktet fra LRA har allerede gått gjennom ulike ritualer for før de er blitt ønsket velkommen tilbake til landsbyene. I en av seremoniene tramper de over ett egg foran soldatene. Egget smboliserer det uskyldige. Gjenno å å gå over det renses barnet for de opplevelsene de har hatt i krigen.

- Forsoning er individuellt. Iblant fungerer det, noen ganger ikke. Barna som er blitt kidnappet har alle sine karakterer og i enkelte tilfeller blir det problemmer. Andre ganger går det uten problemer. Jeg er sikker på at om majoriteten av LRA-medlemmene ville blitt øsnket velkommen om de valgte å komme hjem, sier Okello.

I blant er det de tradisjonelle seremoniene som er avgjørende for om offer og overgriper klarer å gå videre. Noen ganger spiller religion inn. Ofte er det en kombinasjon. Det er opp til hver enkelt hva som fungerer for dem. Det sier både tradisjonelle og religiøse ledere.

- Vi jobber tett sammen med religiøse ledere. Men en stor utfordring for oss er at regjeringen ikke alltid setter forsoning øverst på sin agenda, sier James Nyeko. Han er en del av de religiøse ledernes sammenslutning for fred (ARLPI).

I utviklingsplanen som regjeringen har lagt fram snakkes det mer om infrastruktr enn forsoning. - Men uten sannhet og forsoning kommer ikke gjenoppbyggingen til å fungere, påpeker en annen.

De mener at det er viktig at det ikke blir en konkurranse mellom ulike organisasjoner når det gjelder hvilke forsoningsmekanismer som fungerer.

- Vi må ha et bredt perspektiv og arbeide med mange ulike tilnærmingsmetoder samtidig, sier Wade Snowdown.

Budskapet til ARLPI har hele tiden vært at fred kun kan vinnes jgennom dialog, amnesti og fornsoning - ikke gjennom militære virkemidler.Sannhet er et annet nøkkelpord, men fremdeles finnes det ikke et offisielt forum for hvor offer og overgriper kan starte en dialog eller fortelle isn historie.

James Nyeko løfter en advarende finger: - Sannheten er aldri allsidig eller enkel. For hvem kan garantere at det faktisk er sannheten som fortelles?

 - Utfordringen er hvilken sannhet og hvems sannhet vi vil høre! Jeg tror eksempelvis det vil være vanskelig å få de militære til å delta i en sannhetskommisjon på en slik måte som det skjedde i Sør-Afrika etter apartheid. Hovedspørsmålet gjenstår fremdeles. Er vi redde for sannheten?