Hjelpeorganisasjoner angripes i DR Kongo

Det er bare på korte veistrekninger at FN-organisasjoner beveger seg uten militæreskorte i provinsene Nord- og Sør-Kivu. Private hjelpeorganisasjonene gjør mesteparten av hjelpearbeidet ute på landsbygda. De oransje bilene til Flyktninghjelpen reiser uten militær beskyttelse.

Nylig ble åtte ansatte av Den internasjonale Røde Kors komiteen kidnappet av Mai-mai-geriljaen ved byen Fisi i Sør-Kivu-provinsen. Organisasjonen måtte også midlertidig trekke seg ut av en by lenger nord etter å ha kommet i konflikt med lokalbefolkningen. Mellom januar og midten av april var det 49 angrep på humanitære i Nord-Kiviprovinsen alene.

Hittil har norske Flyktninghjelpen sluppet unna.

- Sikkerhetssituasjonen er vanskelig. Vi har gode sikkerhetsrutiner og ved å levere gode program, ha en god dialog både med lokalbefolkningen og militære grupper har gjort at vi ikke har hatt alvorlige angrep, sier Ulrika Blom Mondlane, lederen for i Flyktninghjelpens arbeid i landet.

Uløste konflikter

Etter 15 år med borgerkrig er det fortsatt mistenksomhet og misnøye på landsbygda. Mange av de grunnleggende årsakene til konfliktene forblir uløst. Det er uklarheter om ulike etniske gruppers eiendomsrett til jord, mangel på jobber og mye bandittvirksomhet.

Politisk ble det store endringer i januar 2009 da Rwanda og DR Kongo innledet en fellesoffensiv mot den rwandiske hutudominerte opprørsbevegelsen FDRL som holder til skogene og høylandet helt øst i landet. To offensiver senere er opprørerne langt fra knust, men det er blitt mindre vold en del steder de seneste månedene. Flere tidligere opprørsgrupper har sluttet seg til regjeringshæren.

Leirer stengt

De store leirene for internt fordrevne utenfor Goma, der det for litt over ett år siden var rad på rad med lave hytter med plastpresenninger gitt av hjelpeorganisasjoner, er nå borte. Tusenvis av mennesker har reist hjem.

Likevel er det fortsatt 1,87 millioner internt fordrevne i DR Kongo. Av disse er det ifølge FNs nødhjelpskontor OCHA 112000 i Nord-Kivuprovinsen.

Rundt en del av de mindre byene i høylandet i det østlige Kongo er det fortsatt leirer. Trefninger mellom opprørere og regjeringshæren gjør livet fortsatt farlig i en del landsbyer.

Over en halv million barn under fem år og én million gravide kvinner i DR Kongo preges av underernæring og trenger umiddelbar hjelp. Dette viser en undersøkelse gjort av kongolesiske myndigheter i samarbeid med Verdens matvareprogram (WFP) og FNs barnefond (UNICEF).

- Det er et paradoks at vi har en humanitær krise i stor skala samtidig som det offisielt snakkes om ’retur og stabilitet’, sier lederen for Flyktninghjelpens arbeid i landet, Ulrika Blom Mondlane.

Organisasjonen administrerer fortsatt flere leirer for internt fordrevne, bygger skoler, gir undervisning til over 20 000 barn og deler ut mat på vegne av FNs matvareprogram til rundt 310 000 personer.

Samtidig med at hundretusener kongolesere ennå ikke kan vende tilbake til sine hjem, inngikk DR Kongo, Rwanda og FNs høgkommissær for flyktninger (UNHCR) en avtale i midten av februar om at hutuflyktninger fra Rwanda, som befinner seg i Kongo, skal kunne vende hjem og kongolesiske tutsier som er registrert som flyktninger i Rwanda skal igjen kunne bosette seg i Kongo. Returen skal være basert på frivillighet. I perioden 1997 og fram til april har nesten 33.000 rwandere vendt hjem fra Kongo.

I et forsonende gest til rwandiske hutuer som har levd under press fra opprørsbevegelsen FDLR så sier avtalen at de som ønsker kan forbli i Kongo kan få gjøre det, dersom de er villig til å flytte lenger inn, bort fra de mest overbefolkede områdene.

Vanskelig retur

Det blir kanskje vanskeligere på sikt med returen av tutsi-flyktninger fra Rwanda. Selv om UNHCR har laget kart hvor de viser mulige steder der de kan bosette seg er det langt fra klart hvordan dette skal kunne skje. Mange mener at det aldri var mer enn 15.000 kongolesiske tutsier som flyktet fra landet. Nå opererer FN med at der er 53.211 som skal kunne returnere.

Mange av lokalsamfunnene er usikre på om de ønsker tutsiene tilbake. Strid om jord mellom de ulike etniske gruppene var en av årsakene til krigene øst i Kongo, allerede i 1993.

UN Habitat har hentet inn flere personer for å arbeide med jordspørsmålet. De kommer i tillegg til Flyktninghjelpens innsats. Men er likevel alt for få i en situasjon der det er strid over alt om eiendomsretten til jord, der formelle og tradisjonelle krav er noe gang i strid og der korrupsjonen er omfattende.

Kongolesere ønsker at lokale ledere skal gå god for at de som returnerer faktisk tidligere bodde i de samme områdene.

En del av områdene det nå er foreslått at tutsiflyktningene skal få slå seg ned er nå under kontroll av hæravdelinger ledet av tidligere opprørere fra tutsihæren CNDP.

Tar kontroll

Avtalen om fellesoffensiven mot FDLR-opprørerne i 2009 innebar at den daværende tutsidominerte (og Rwanda-støttede) opprørsbevegelsen CNDP skulle integreres i regjeringshæren FARDC og tutsi generalen Laurent Nkunda settes under husarrest. Nkunda befinner seg nå i Kigali, og lider ingen nød. På bakken i Kongo har mange av de tidligere CNDP-kommandantene overtatt viktige stillinger i regjeringshæren. Mange mener at tutsiene, og indirekte Rwanda, nå styrer hæren i øst.

En rapport fra Human Rights Watch påpeker at det er nå tidligere CNDP-soldater som kontrollere og skattelegger en del av tinnmalm og koboltgruvene – en av disse er krigsforbryterettersøkt Bosco Ntaganda.

 En del av angrepene mot regjeringshæren i Masisidistriktet er ikke utført av FDLR-opprørne, slik det offisielt hevdes, men utføres av kongolesiske mai-mai-opprørere som misliker at etnisk tutsier nå leder hæravdelingene i distriktet. Noen lokale ledere sier lakonisk at det er ikke CNDP som er blitt integrert i FARDC, men regjeringshæren som er blitt integrert i opprørshæren.