– Vi nekter å bli begravd i Vestens klesavfall

– Dette er både en forbannelse og en mulighet, sier David Donkor.

Han holder pusten mens han prøver å balansere på en haug av sammenknyttede tøyfiller, sprukne elektronikkdeler og engangsplast. Rundt ham ligger noen brukte skosåler, et par Replay-jeans og en Peppa Gris-veske i rød plastikk. 

En sort, kvalmende røyk stiger opp fra et bål der noen gutter utvinner kobber fra gamle ledninger.

Vi er Agbogbloshie, en av verdens største avfallsdeponier for elektronikk og tekstiler. Her, i hjertet av Ghanas hovedstad Accra, ender brukte klær fra Europa og Nord-Amerika. 

Det er siste stopp i en uendelig syklus av avfall og overforbruk.

Donkor retter på den håndsydde patchwork-jakka han har på seg – laget av gamle denimstoffer.

– Det er trist at mye av klærne som havner i Ghana er ren søppel. Men jeg prøver å se mulighetene og verdien i det, sier 22-åringen, som spesialiserer seg på up-cycling.

Masseimport av tekstiler

Som liten gutt gikk Donkor gatelangs og lette etter bruktklær på det store Kantamanto-markedet i hovedstaden. Da han fylte 18 år, begynte han å male på bruke jeansjakker. Designinteressen ble til en jobb. I dag spesialiserer han seg på up-cycling og forvandler gamle og ødelagte klær til unik mote. 

Donkor er en del av en voksende bevegelse av unge designere i Accra, som har tatt opp kampen mot fast-fashion-industrien og vestens klesdumping. For dem er ikke søppelhaugene bare en miljøkatastrofe.

– Dette handler om identiteten min, om å skape ny mote, men også om å gi nytt liv til noe som ellers ville blitt begravd, sier den unge designeren.

Ghana importerer mengder med bruktklær, som lokalt er kjent som «obroni wawu», eller «død hvit manns tøy». Ifølge Greenpeace, mottar Ghana 15 millioner tekstiler fra det globale nord og Kina – per uke. Det gjør landet til en av de største importørene av brukttøy i verden. Storbritannia, Canada, Nederland, USA og Kina står for den største eksporten. I 2023 var importen verdt 164 millioner dollar, eller ca. 1,7 milliarder kroner.

Sender «søppel» til Afrika

Kantamanto-markedet våkner grytidlig. Selgere roper for å tiltrekke seg kunder, mens de rydder bodene sine for plastinnpakkede baller, som inneholder en usortert blanding av plagg. 

Midt i hauger av slitte tekstiler står ivrige kunder og graver febrilsk i håp om å gjøre et kupp. På dette markedet i sentrum av hovedstaden er over 30 000 mennesker involvert i handelen med brukttøy. 

Rosina Amponsah er en av dem. Markedet har vært levebrødet hennes i over 30 år. Når vi møter henne, har hun akkurat revet opp plasten på en ball merket «UK». Foran henne ligger en haug med opprevne t-skjorter. I dag har hun vært uheldig; bare litt over halvparten av klærne er salgbare. 

– Det er som å spille lotto. Du vet aldri hva du får når du kjøper en ball, sier hun, og holder opp en genser som har store hull foran. 

Et annet plagg er fullt av flekker.

– Før kunne man finne unike plagg av god kvalitet. I dag er mye av klærne i svært dårlig stand, sier Amponsah.

– Drukner i syntetiske filler

Markedet er fullt av designere, håndverkere og skreddere som ser muligheter i klær andre har kastet. I et trangt smug, innenfor dørene til en betongbygning, høres den øredøvende lyden av symaskiner. Her har up-cycling-kollektivet «The Revival» lokaler. 

Vi møter designeren Donkor igjen. Sammen med noen ungdommer sitter han i full konsentrasjon og gir gammelt tøy nytt liv. Noen lager en kimono av tekstilrester. En annen syr bukser av en gammel jakke.

Yayra Agbofah gir instruksjoner til en bestilling av tøyvesker. Han er medgründer av The Revival, og en av Ghanas sterkeste stemmer i kampen mot det han kaller for «avfallskolonialisme».

– Vi tar imot Vestens tekstilavfall, men vi nekter å la det definere oss, sier han, og snur seg rundt for å hjelpe en kunde i butikken.

Han forteller at han tidligere kunne finne vintage-klær og sjeldne skatter, men plutselig var de borte. 

– Nå drukner vi i syntetiske filler og klær som er klare for å kastes.

Med på laget har han mange unge mote- og miljøbevisste ungdommer. The Revival har blitt til en bevegelse som skaper arbeid, bevissthet og håp midt i en miljøkrise. Agbofah er tydelig på at importen av klær er viktig for landet, men at en rekke endringer må til. 

– Vi kjemper for å minke kleskonsumet, og få klesprodusenter til å produsere mindre og ta ansvar. 

Selges i London

Nabecca Boatemaa retter på jeansskjørtet og setter seg ned på en tekstilball midt på markedet. Hun kom til Accra fra byen Kumasi for å studere media, men for tre år siden valgte hun å følge drømmen om å jobbe med mote og up-cycling. I dag lager hun nye kreasjoner av gamle jeans. Kjærligheten for denim har gjort henne populær blant mange og via sosiale medier får hun både lokale og internasjonale kunder.

– Det som driver meg er jakten på gammelt tøy, som kan omvandles til helt unike plagg. Ingenting av det jeg lager ser likt ut, sier 23-åringen. 

Boatemaa får inspirasjon fra gjengen i The Revival. De har samarbeidet med prestisjefulle designskoler som London College of Fashion. Sammen prøver de å sette søkelys på utfordringene knyttet til eksporten av brukte klær til Ghana og finne bærekraftige løsninger. 

En spesialdesignet kreasjon laget av denimavfall er til salgs ved Victoria & Albert Museum i London, og hele 90 prosent av klærne de skaper, selges til Storbritannia. 

Tøy i fiskegarnet 

Eksporten av brukte tekstiler har tredoblet seg på 20 år, ifølge EUs miljøbyrå (EEA). Nesten halvparten, 46 prosent, havner i Afrika. Den globale handelen med brukte klær var til sammen verdt over 54 milliarder kroner i 2023. Importen av tekstil genererte over tre milliarder kroner i 2021 til 2022, og er en viktig del av Ghanas økonomi. 

Men systemet utfordres av en overveldende mengde dårlig tekstilavfall som er et resultat av Vestens fast-fashion-kultur. Ifølge flere kilder, blant annet Greenpeace, er omtrent halvparten av de 15 millioner tekstilene som kommer inn i Ghana hver uke ubrukelige. 

Mye er direkte avfall.

I det historiske området Jamestown i Accra ligger tekstiler begravde i sanden. Når bølgene skyller inn, drar de med seg gamle bh-er, undertøy og skosåler ut i havet. Den eldgamle fiskekulturen her rammes hardt av massedumping av klær. 

Fiskeren Aryee drar opp et garn fra en smal trebåt. I maskene henger det tøyfiller og plast – men ingen fisk.

– Jeg har fisket her i over 40 år, men nå kan det gå to måneder uten at jeg får fisk. Vannet er forurenset og vi drar ofte opp klær og annet avfall i stedet, forteller han.

Havet er en søppelplass 

Organisasjonen The Or Foundation har gjennomført en toårig studie, som blir publisert i disse dager, der de testet både vann- og luftkvalitet i ulike deler av Ghana. Resultatene viser ekstremt høye nivåer av mikroplastforurensning i vannet.

– Studien viser at konsentrasjonen av mikrofibrer i vannet er cirka 20 ganger høyere enn det som har blitt observert i Shanghai. Disse fibrene finnes i vannet, i luften og sannsynligvis i kroppen vår. Vi vet ikke engang omfanget av de langsiktige helserisikoene ennå, sier Liz Ricketts, som er grunnlegger av The Or Foundation.

Organisasjonen jobber for å redusere tekstilavfall og miljøpåvirkningen av det i Ghana, gjennom forskning, utdanning og bærekraftige løsninger som up-cycling og resirkulering. Hver uke møtes frivillige fra organisasjonen på stranden for å samle klær og annet søppel.

– Vi henter rundt 20 tonn klesavfall fra strendene hver uke, men avfallet kommer tilbake. Fiskere drar opp like mye stoff og søppel som fisk, sier hun.

Nye EU-lover 

EU har nylig innført nye regler for tekstilgjenvinning. Den nye loven, som trådte i kraft 1. januar i år, krever at tekstilavfall sorteres og samles inn separat for å øke gjenbruk og gjenvinning, samt minske mengden klær som går til forbrenning. Samtidig innføres økt produsentansvar (EPR), som innebærer at bedriftene blir ansvarlige for kostnadene ved innsamling, sortering og gjenvinning av tekstiler. Flere kilder indikerer imidlertid at til tross for EUs innsats for å begrense handelen med tekstilavfall, kan brukte tekstiler klassifisert som gjenbrukbare etter sortering i Europa, fortsatt eksporteres til land som Ghana. Det kan føre til at klær som ikke er salgbare sendes dit uten å være omfattet av EPJ-regler.

– EUs politikk høres bra ut på papiret, men i realiteten finansierer den bare avfallskolonialismen. De beskytter europeiske interesser, ikke samfunnene som faktisk håndterer avfallet, sier Ricketts.

Hun påpeker at utvidet produksjonsansvar ikke har noen effekt så lenge det ikke følger varene hele veien til den endelige destinasjonen.

– Hvis produsentansvar ikke kommer landene som faktisk håndterer avfallet til gode, hva er da vitsen? Ghana bærer byrden, men får ingen støtte, mener hun.

– Uholdbart innsamlingssystem 

The Or Foundation har aldri foreslått et forbud mot eksport av klær til Ghana. Ricketts tror den bare vil øke etter hvert som fast-fashion-trenden fortsetter. I stedet har organisasjonen oppfordret merkevarer til å redusere produksjonen og forbrukere til å redusere innkjøp.

– Det holder ikke å bare donere klær. Skal vi ha en virkelig sirkulær økonomi, må vi også kjøpe brukt. Samtidig må vi redusere forbruket vårt og holde moteselskapene ansvarlige for hvor mye de produserer. Ellers er vi bare en del av det samme problemet, sier Ricketts.

Hun mener flertallet som donerer klær ikke forstår hva som skjer med dem – at mange tror de gir til veldedige formål, men at det i virkeligheten er en forretningsmodell for folk i Ghana. 

Når tidevannet trekker seg tilbake på stranden i Jamestown, blir avtrykket av en verden som forbruker mer enn den tåler, liggende igjen i sanden. 

Donkor, Boatemaa og de andre designerne trår forsiktig mellom tekstilrestene mens de retter på sine nyeste kreasjoner. Klærne de har på seg er en stille protest mot systemet som har gjort hjemlandet deres til en avfallsplass. Samtidig er det en hyllest til motstanden som har vokst frem.

–Vi nekter å bli begravd i Vestens avfall. Det som er søppel for andre er muligheter for oss, sier Donkor.