WFP-topp slår alarm om rekordmange som sulter: – Noe er galt

– Sult har aldri vært så omfattende som nå. Det er historisk høye nivåer. 320 millioner mennesker som er akutt sultne, sier WFP-nestleder Carl Skau. 

Panorama møter den tidligere svenske toppdiplomaten i Utenriksdepartementets VIP-rom.

Siden i fjor har WFP blitt kuttet med 40 prosent, fra et budsjett på rundt 10 milliarder dollar i 2024 til 6,4 milliarder dollar i år. Samtidig har sultrammede bare økt.

– For første gang er det mennesker i hungersnød vi ikke kan nå fordi vi ikke har penger. Det krever helikoptre og flyressurser, som nå er avskårne områder. 

– Det har egentlig aldri skjedd før. Givere har tidligere steppet opp for å tette hullene, for hungersnød skal ikke aksepteres noe som helst sted. Men sånn er det ikke lenger, sier Skau.

Mye av årsaken er de store bistandskuttene fra USA, men også andre land kutter i bistand. I Europa, og Norge, går mer av pengene til Ukraina. Mindre av bistandskaken går til verdens aller fattigste land. 

– Verden er ekstremt polarisert akkurat nå. Men det finnes et område der alle medlemslandene faktisk er enige, og det er at ingen skal måtte sulte, og særlig ikke barn. Samtidig sulter flere mennesker nå enn noen gang tidligere i historien, sier Skau.

– Det er jo ikke fordi det ikke finnes penger at vi ikke får hjulpet flere. Det er ganske åpenbart. Så noe er galt her. 

– Har du svaret på hva som er galt?

– Nei, jeg har nok ikke det. Men det må på en eller annen måte begynne med at folk forstår at hvis ikke alle er trygge, så er ingen trygge.

– Jeg skulle ønske at mer ble drevet av ren solidaritet. Men hvis det ikke er nok, burde alle i det minste se at de har en direkte egeninteresse i å håndtere disse utfordringene. Jeg skulle også ønske at de politiske systemene våre var i stand til å gjøre flere ting samtidig. Det føles som om fokuset nå er så enormt på Ukraina og sikkerhetspolitikk. Og da mister man helt fokuset på det globale engasjementet. Og jeg skulle ønske at Europa hadde kapasitet til å håndtere begge deler.

Dersom han fikk én milliard dollar ekstra, hadde han prioritert sultkatastrofer i DR Kongo, Sør-Sudan, Afghanistan og Myanmar. Disse landene har flest mennesker som lider av så alvorlig sult at det nesten erklæres hungersnød.

– Listen blir lang. Det er land som får absolutt minst. I Myanmar og Kongo er det mellom tre og fire millioner som er i risiko for hungersnød. Og der klarer vi ikke engang å hjelpe én million, sier Skau.

Bistand mer politisk styrt

Skau forteller at internasjonale organisasjoner inkludert WFP opplever en helt ny finansieringsvirkelighet, som blant annet er mye mer politisk styrt enn tidligere.

– Politisk er det mer komplekst enn det noensinne har vært før. Blant annet innfører nå mange givere urimelige krav og har politiske agendaer knyttet til finansieringen, sier Skau. 

– Dersom vi ikke godtar de kravene, går de til private aktører istedenfor. For de stiller ingen krav i det hele tatt. 

Han trekker frem Gaza Humanitarian Foundation (GHF) som eksempel. Modellen, som ble utarbeidet av amerikanske konsulenter, ble fordømt fordi hjelpen ble organisert på en måte som knyttet den tett til Israels militære interesser i Gaza. 

Sivile ble drept ved utdelingspunktene og modellen brøt dermed med de humanitære prinsippene som ligger i Genevekonvensjonene.

Genevekonvensjonene sier at krig ikke gir rett til å skade sivile, og at syke, sårede og fanger skal beskyttes og behandles ordentlig. De humanitære prinsippene krever klar forskjell mellom militære mål og sivile, minst mulig vold, og at nødhjelp får komme fram.

– Vi vil jo opprettholde humanitære prinsipper. Vi har opplevd lignende situasjoner som i Gaza i Sudan og Sør-Sudan også. Vi har sagt at vi ikke kan akseptere å jobbe for bare én side i konfliktlinjen, og så vender givere seg da heller mot private aktører, sier Skau.

Også for nødhjelpsarbeidere er situasjonen mye vanskeligere enn før, der både tilgang og sult blir brukt som våpen og pressmiddel. Skau forteller at 29 WFP-kolleger er fengslet i Nord-Jemen, der de er anklaget for å samarbeide med Israel, noe han omtaler som «absurd». 

– Samtidig blir vi beskutt i Israel og Gaza hele tiden. 

– Tilgang brukes som våpen, sult brukes i stadig større grad som våpen i konflikter. Samlet sett er det vel slik at alle slipper unna med det. Reglene brytes på høyt nivå av store land, og da føler også alle at de har rom til å bryte regler på lokalt nivå. Det er det globale bildet.

Advarer om at El Fasher-massakren kan skje igjen

Skau kom akkurat tilbake til Europa fra et besøk i Sudan, der flere tusen mennesker ble drept før, etter og da militsgruppen RSF tok kontroll over byen El Fasher i oktober. 

RSF hadde da beleiret byen, som ligger i Nord-Darfur, i månedsvis. Hverken mat eller nødhjelp kom inn. Flere mennesker er fremdeles fanget inne i byen, og i området er mange er rammet av sult og hungersnød.

– Det som har skjedd i El Fasher, er helt forferdelig. Det er viktig at det etterforskes og at folk stilles til ansvar, sier Skau.

Han advarer om at samme situasjon kan oppstå andre steder i Sudan, som blant annet Kadugli og Dalang i Sør-Kordofan, Babanusa i Vest-Kordofan og kanskje også El Obeid i Nord-Kordofan. Kadugli og Dalang har mer eller mindre sammenhengende vært beleiret av RSF, og WFP har ikke fått tilgang til områdene.

For tre-fire uker siden sendte WFP en konvoi til Kadugli. Lastebilene har fremdeles ikke kommet tilbake.

– Det internasjonale samfunnet må nå samle seg om å sørge for at det som har skjedd i El Fasher, som vi sa kunne skje og advarte mot, ikke også skjer i andre områder. Det vil jeg si er det viktigste fokuset i Sudan nå. Vi har ikke tilgang til disse områdene, sier Skau.

I slutten av oktober ble to av WFPs toppsjefer i Sudan utvist av landet, uten forklaring. Da kom en kraftig reaksjon fra omverdenen, inkludert alle de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet. 

– Sudan har ikke omgjort beslutningen, men vi håper at det likevel vil bety at ingen andre FN-organer får samme behandling. At både Sudan og andre land ser på dette og tenker at «det der var ikke verdt det», sier Skau.

Men han innrømmer at det ikke er så lett.

– Det er nå mange som ser på Gaza som eksempel og tenker at hvis de slipper unna med det i Gaza, hvorfor skal ikke vi kunne gjøre det samme her? Akkurat nå tror jeg det finnes en følelse av straffrihet som gjør at mange sperrer forsvinner.

Folkeretten slår sprekker

Flere eksperter på internasjonal juss har advart om at Folkeretten slår sprekker. Budskapet om at Folkeretten er under stort press, har også blitt påpekt av blant andre  utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) her hjemme.

– Det er klart at når faste medlemmer av Sikkerhetsrådet åpenbart bryter Folkeretten og internasjonal rett, da ristes hele systemet. Jeg kan si at det merkes på landnivå. Det får en dominoeffekt og uttrykker seg på ulike måter i ulike kontekster, sier Skau.

– Det er noe vi ikke tror at noen land egentlig tjener på, fortsetter han.

– Den relative stabiliteten vi har sett siden andre verdenskrig, har jo bygget på en felles forståelse av et regelverk. Men det er nå frynsete i kantene. Vi forsøker etter beste evne å navigere i dette, ved å være så konsekvente som mulig. Du kan ikke være prinsippfast i ett land og slippe opp på prinsippene i et annet.

Norge er viktig på flere måter i denne nye virkeligheten, mener Skau.

– For det første er Norge fremdeles et én-prosents-land, som gjør at Norge har moralsk tyngde som gjør at man kan legge press på andre land til å gjøre mer, sier han med henvisning til at Norge fremdeles viderefører tradisjonen med å gi én prosent av BNI til bistand over statsbudsjettet.

Mener Norge har et handlingsrom

Han peker også på at Norge allerede har en viktig brobyggerrolle mellom nord og sør, og ulike land og grupperinger internasjonalt.

– Norge har vært en nokså konsekvent stemme i både Ukraina og Gaza. Sånn sett er Norge ganske unikt plassert til å forsøke å bygge bro over nord-sør-kløften og få land til å samarbeide.

Skau tror også at Norge, som han omtaler som «en konstruktiv giver» til FN, også har et handlingsrom til å presse frem ytterligere reformer. FN står for tiden i en stor reform-prosess, der de blant annet skal kutte rundt 577 millioner dollar totalt neste år. Det er en reduksjon på 15 prosent sammenlignet med i år.

– Vi har gjort utrolig mye for å legge om og bli enda mer effektive, men det er mer å gjøre. For eksempel å samarbeide mer med hverandre. 

Her mener han Norge kan spille en viktig rolle fordi vi både gir relativt sett mye penger og samtidig er pådrivere for at FN skal bestå, og ikke ønsker å demontere systemet. 

– Det gir Norge kapital til å presse på for at systemet skal henge bedre sammen, sier Skau.

– Vil du advare mot at Norge går i samme retning som Sverige, der det er iverksatt store bistandskutt, blant annet i Norads svenske motstykke Sida?

– Som jeg sa, jeg tenker at det å være et godt foregangsland og et forbilde er en mulighet til å påvirke andre i riktig retning. Det betyr ikke at man ikke kan være kreativ og fornye bistanden sin, spisse den og gjøre ting annerledes. Gitt at behovene er så store, krever det at vi alle jobber på en annen måte og er smartere i hvordan vi bruker pengene. 

– Tenker du det er et problem at narrativet om at bistand ikke fungerer sprer seg blant både folk og politikere?

– Jeg tror vi må bli flinkere til å beskrive hvordan den faktisk fungerer. Det er tøft, men vi gjør en stor forskjell. WFP spiller en rolle. Jeg beskriver masse utfordringer, men vi hjelper likevel 100 millioner mennesker i år, til tross for 40 prosent kutt. I Sudan alene hjelper vi fem millioner mennesker, like mange som hele Norges befolkning, hver måned. Vi må ikke miste av syne at resultatene er enorme. 

– Det kan fortsatt bli bedre, men det er effektivt, og vi jobber for at det skal bli enda bedre.