Møtte tanzanianere – og seg selv

Hun møtte mange skjebner og fikk sin egen virkelighet midt i fleisen.

- Jeg hadde bestemt meg for å utføre oppdraget uten å gjøre Tanzania annerledes og eksotisk. Men virkeligheten der var så forskjellig fra min egen, at jeg måtte løse oppgaven på en annen måte, forteller Lene Ask.

Lite var nemlig slik hun hadde forestilt seg under forberedelsene til turen. Hun hadde tenkt seg at sider ved morsrollen var universelle og at tanzanianske og norske kvinner var likere enn hun hadde blitt oppdratt til å tro.

- Jeg hadde med meg en idé om at afrikanske kvinner lever nær naturen, for eksempel i måten de føder på. Men slik er det ikke. I Tanzania er en fødsel et drama på liv og død, forklarer 34-åringen.

Misjonærkall.

 Lene Ask er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband og da hun gikk på barneskolen var hun sikker på at hun skulle bli misjonær i Etiopia når hun ble stor. I dag har hun ikke lenger tilknytning til misjonsmiljøet, men er preget av sin oppvekst i Stavanger.

- Når det var FN-dag og vi skulle lære om Afrika, delte vi klassen i to.

Så smurte den ene halvdelen seg inn med skokrem. Det er helt sant! Som barn var jeg ofte på møter der misjonærer fortalt fra tiden «ute». Jeg husker fotografier av afrikanere og bleke misjonærer. Plutselig var jeg selv en slik blek person i en afrikansk virkelighet.

Hun beskriver det som et sjokk.

- Sjokket besto i å oppdage at mine problemer nærmest er absurde

hvis jeg sammenligner med utfordringer som tanzanianske kvinner står overfor. For eksempel at om man ikke har penger til bussen kommer man seg ikke til sykehuset for å føde. Jeg tar det for gitt at jeg får hjelp i et offentlig helsevesen dersom jeg trenger det, men i Tanzania er det bare ikke slik.

Annerledes.

Hun ble tatt på senga av en virkelighet som lignet mer på den eksotiske hun hadde hørt om på misjonsmøtene som liten jente og på barneskolen i Stavanger.

- Jeg oppdaget at det jo var en avstand mellom oss, og jeg endte opp med å bli oppmerksom på hvor naiv jeg var.

Hennes møte med seg selv ble i seg vesentlig på turen til Tanzania og derfor er dette et tema i tegneseriene hun har laget fra sin 10- dagers reise til landet tidligere i år.

Hun fant ut at det ikke er «de» som er annerledes, men vi.

- Nordmenn er blant de få i verden som lever slik vi gjør; så beskyttet i et slags glassbur eller slott, sier hun.

- Da jeg kom hjem møtte jeg en forside i en avis om høye bensinpriser, og det var helt absurd for meg etter å ha møtt så mange menneskers alvorlige og vanskelige skjebner.

Seks møter.

Ask har plukket ut seks slike møter som er blitt tegneserie. I tillegg til hennes egen historie som er med hele veien.

- Jeg har jo ikke på noen måte gjort en antropologisk undersøkelse, men vært på en kort reise hvor jeg og min egen bagasje nødvendigvis preger turen.

Også derfor syntes hun det var naturlig å ha med episoder fra sitt eget møte, og noen ærlige tanker om det hun møtte.

- Det var sterke kontraster i disse møtene. For eksempel møtet med kvinnen som hadde vært omskjærer; å sitte i en vakker solnedgang og snakke med henne, som var så nydelig og hadde så flotte hender, om hvor vanskelig livet hennes var og bli oppmerksom på en jente som sto i bakgrunnen og så svært ulykkelig ut.

Det var utrolig fantastisk og helt forferdelig på samme tid, forteller Ask.

- Det var også nokså vanskelig å forklare hva jeg gjorde til folk i Tanzania, men det hjalp at jeg reiste sammen med en relativt kjent tanzaniansk tegneserieskaper, forteller hun.

Egentlig fotograf.

Ask har gått på Kunst- og håndverksskolen i Bergen, og er egentlig utdannet fotograf.

- Jeg tror at jeg med disse tegneseriene har fått til noe som aktiviserer leseren mer enn om jeg skulle fotografere. Et foto oppfattes ofte som et bevis på virkeligheten, mens tegneserie har skaperens strek og alle skjønner at det er en mer personlig beretning.

Hun mener også at leseren blir aktivert fordi han eller hun selv må finne på hva som skjer mellom rutene.

- Nå har jeg fotopause på noen år, smiler hun. - Jeg begynte å tegne da jeg hadde en profesjonell krise som fotograf i 2004, og siden det har det bare blitt tegning.

Til nå har hun gitt ut flere bøker, både som tegneserieskaper og illustratør og hun ble kåret til beste tegneseriedebutant for boken «Hitler, Jesus og farfar» da hun fikk Sproingprisen i 2006. Hun har nettopp kommet med en barnebok på Gyldendal.

- Nå jobber jeg med en ny bok om Tanzaniareisen, som skal handle om noen av de paradoksene jeg opplevde på turen.