Veibygging skaper spenning i Vest-Sahara

Det er midt på dagen og termometeret har krøpet over tretti. Vinden sveiper over Sahara og river opp finkornet støv. Salha Moulay senker rolig kikkerten og peker nordover.

– Ser du den kollen der borte? Der har du FN. Og litt til venstre for dem finner du marokkanerne. Den gule bulldoseren er deres.

Salha og de andre soldatene kom hit til Guergueratområdet den 17. august, bevæpnet og forberedt på alt.

– Akkurat da var vi sikre på at vi ville bli beskutt. Det var første gang siden 1989 at jeg avsikret våpenet mitt.

Fra krig til våpenhvile

Konflikten om Vest-Sahara er lite kjent. Den begynte i 1975, da land etter land i Afrika kastet av seg kolonialismens lenker. Spania trakk seg ut av det såkalte Spansk Sahara. Tanken var at innbyggerne i området selv skulle få bestemme sin skjebne gjennom folkeavstemning. I stedet ble området okkupert av Marokko, og en 16 år lang krig mot frigjøringsbevegelsen Polisario tok til. En våpenhvileavtale ble undertegnet i 1991. Da befant titusenvis flyktninger i ugjestmilde leire i Algerie, og Polisario skrev under mot et løfte om at Vest-Saharas folk, saharawinerne, skulle få stemme om selvbestemmelse.

Men det skjedde aldri. Flyktningene er fortsatt i den algeriske ørkenen, og Vest-Sahara er fortsatt okkupert. I 25 år har konflikten stått og støvet ned, fastfrosset. Like lenge har saharawinere forbannet våpenhvilen. Ropet på en ny krig har lenge gitt gjenlyd.

Kanskje er det nå det skjer.

Standardbildet av ørkenen er et flatt og vidstrakt landskap, men i den til vanlig demilitariserte buffersonen mellom Mauretania og okkupert Vest-Sahara er det kupert og opprevet. Kvasse steinblokker veksler med dyp sand, her og der ligger det skjell. Et par kilometer lenger vest ligger kysten, og langs den alt det er verdt å sloss om: Fiskefelt rike på sardiner, fosfatfunn i nord, kanskje også olje.

Spredde stemmer flyr med vinden. Soldater har slått leir mellom kollene i grupper på ti og bygd skuddvern av stein. Enkle tøystykker mellom kjøretøyene gir beskyttelse mot den skånselsløse sola.

29-årige Othman Bouchraya står og fyller diesel på en pickup med mitraljøse på lasteplanet. Han har aldri vært i krig, men sier han har ”en anelse om hvordan det foregår”.

– Jeg er klar. Det er det vi har forberedt oss på, og det er det vi vil ha, sier han.

Startet veibygging

Spenningen begynte å bygge seg opp 14. august i år, da Marokko innledet vegbygging, bevoktet av væpnede sikkerhetsstyrker, i den fem kilometer brede buffersonen. Ifølge Marokko er hensikten å effektivisere kampen mot narkosmuglere og illegal handel, mens Polisario ser vegbyggingen som en direkte provokasjon. Polisario sendte et brev til FN der de anklaget Marokko for brudd på våpenhvilen, men fikk til svar at noe slikt ikke kunne registreres. Da mobiliserte Polisario. 28. august gikk de inn, stoppet vegbyggingen og satt opp et sjekkpunkt midt i veien.

– Vi gjorde det klart at om de tar ett skritt til kommer denne konflikten til å trappes opp. Da rygget de og kjørte tilbake sine maskiner, forteller Othman. Et FN-dokument som senere lakk ut konstaterer at Marokko brøt våpenhvilen først, deretter Polisario.

FN-meklere kom samme dag og klarte å overtale begge sider til å holde styrkene nærmest vegen ubevæpnede. Men litt lenger bak, blant kollene der Othman står, bærer alle våpen.

–Vi har våre ordre. Vi er klare. Om en marokkansk soldat tar ett eneste skritt framover skyter vi, sier han.

Ingenmannsland

Heten avtar ettersom sola synker på himmelen. Lyset blekner. Sanda skifter farge fra gult til grått. Når mørket senker seg over ørkenen eksploderer himmelen i en kaskade av stjerner. Det eneste som avslører hvor grensa går er to radiomaster i det fjerne: Mauretania i sør, Marokko i nord. Midt imellom ligger noen få kilometer med kullsvart ingenmannsland, som noen er beredt til å dø for.

Ali Salem Malou sitter i et telt i det blåaktige skinnet fra ei lommelykt. Han er øverste befal på stedet og vil ikke gå så langt som å hevde at våpenhvilen er over. Men han sier at saharawinerne er gått lei av provokasjoner og en fastfrossen konflikt.

– Kanskje vil man en dag se seg tilbake og si at dette var dråpen som fikk begeret til å renne over. Om FN ikke tvinger marokkanerne tilbake til sine opprinnelige posisjoner, kommer vi til å gjøre det, sier han.

Ali gir ikke mye for Marokkos forklaring om at vegen er nødvendig for kampen mot illegal handel.

– Dersom de virkelig vil gjøre noe med narkosmuglingen kunne de jo begynne å dyrke tomater til sine sultne medborgere i stedet for hasj, sier han med et fnys.

Opptrappingen den siste tiden har flyttet striden om Vest-Sahara opp på den internasjonale dagsordenen. Imens befinner Ali og de andre soldatene nok en gang i ventemodus: De venter på ordre fra sine ledere, venter på at noe skal skje.

Ali tar tekanna fra varmen og heller opp i mugger så det skummer.

– Vi kjemper under Polisarios fane og holder disiplinen. Men jeg er soldat. Som soldat stoler jeg ikke på noen fredsprosess.