"Vondt å se folk jeg var glad i bli drept"

Isaach (16) presser fingertuppene i fanget hvite. Blodet dunker i pulsåren på halsen. Blikket flakker og han skjelver i stemmen når han prøver å fortelle om det som var. Han får ikke frem mange ord. Broren Edward (17) må ta over.

– Hvorfor vil noen drepe? Jeg glemmer aldri da noen ukjente kom bærende på pappas døde kropp. Vi begravde ham bak huset, sier Edward, og ser på broren sin.

Det er nå drøyt en måned siden de kom til flyktningmottaket Nyumanzi, helt nord i Uganda. Faren ble drept av opprørere da han var på vei hjem fra en fisketur. Det skjedde for snart fem år siden. Moren forlot dem like etter. Det betyr at brødrene har levd uten foreldre store deler av barndommen.

For drøyt en måned siden ble Isaach kidnappet av regjeringsstyrkene da han var ute for å plukke poteter ved hjemmet i Mugali, øst i Sør-Sudan. I over et døgn presset de ham for informasjon om en opprørsgruppe, som ifølge soldatene skulle oppholde seg i området. Isaach ble fysisk og psykisk torturert før han fikk vende hjem.

- Jeg var veldig redd for at broren min aldri skulle komme tilbake. Våre liv har bestandig vært preget av volden. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har blitt truet av myndighetene og hæren til å avsløre ting om opprørsgrupper som vi ikke kjenner til, sier Edward.

Flyktet alene

De bestemte seg for å flykte samme natt som Isaach kom hjem igjen. Med noen få klesplagg i en bag og en madrass på ryggen kom guttene frem til grensen i Uganda en tidlig morgen i februar.

Det er ikke første gang at brødrene er i en flyktningleir i Uganda. Konfliktene i hjemlandet tvang familien til å flykte også i 2007. De var flyktninger i drøyt et år før de kunne returnerte hjem igjen. Denne gangen har de kommet for å bli, det er de sikre på.

- I Sør-Sudan er det ingen som setter pris på livet. Der kan vi ikke bo. Nå vet vi ikke hva som skjer, men jeg håper at jeg og broren min vil få sjansen til å gå på skolen, sier Edward.

Tusenvis av enslige barn

Når vinden tar tak i Afrikas røde jord ligger støvskyene som et teppe over den åpne plassen ved flyktningmottaket Nyumanzi. Dette mottaket huser i øyeblikket 1532 sørsudanere. Her får de mat og en midlertidig soveplass - inntil de blir plassert i en av bosetningene.

Dagen Bistandsaktuelt besøker leiren har 186 nye flyktninger blitt transportert hit fra grensebyen Elegu. Tallet er til tider langt høyere. Ifølge UNHCR er over 60 prosent av de rundt 165 000 sørsudanske flyktningene som bor i Nord-Uganda, barn under 18 år.

Redd Barna og Røde Kors har ansvar for å registrere flyktningbarn som er blitt atskilt fra familien sin og kommer uten følge. Selv om noen blir gjenforent med foreldrene, er det en vanskelig jobb å spore familier i det krigsherjede Sør-Sudan. Ifølge UNHCR har over 35 000 sørsudanske barn blitt registrert som «enslige», uten nære familiemedlemmer, siden krigen brøt ut.

- Krigen har splittet familier og tatt livet av mange. Barna som ikke har følge blir plassert i fosterhjem mens prosessen med å spore dem fortsetter. Det kan ofte være en vanskelig oppgave å finne familiemedlemmer igjen, sier Christopher Mugumya, nødhjelps-, kommunikasjons- og sikkerhetsdirektør for Redd Barna i Uganda.

Starten på konfliktene

Etter mange år med frigjøringskrig ble Sør-Sudan selvstendig fra Sudan 9. juli 2011. Sør-Sudan er verdens yngste og et av verdens minst utviklede land, med dårlig infrastruktur og svake institusjoner. På frigjøringsdagen var mange viktige spørsmål, som grensesetting og oljesamarbeid, uavklart med Sudan.

Den væpnede interne konflikten, som brøt ut i Sør-Sudan i desember 2013, startet som en politisk maktkamp om hvem som skal lede det statsbærende partiet «Sudan People´s Liberation Movement» (SPLM) og være partiets presidentkandidat ved neste valg.

Den sittende presidenten, Salva Kiir Mayardit fra dinka-folket, ble beskyldt for å drive staten i retning av diktatur. I juli 2013 sparket han sin visepresident, Riek Machar, som tilhører den nest største folkegruppen: Nuerne. I desember samme år beskyldte Kiir sin tidligere visepresident for å forsøke å begå et statskupp. Konflikten ble starten på et blodig oppgjør mellom etniske grupper over store deler av landet.

Tusenvis av mennesker ble drevet på flukt og landet sto på randen av borgerkrig. I dag er to millioner sørsudanere fordrevet. Titusener har mistet livet i konfliktene som fortsetter å ta nye liv hver dag.

Avkappede lemmer

Et stykke fra flyktningmottaket Nyumanzi ligger bosetningen som har samme navn. Det er den største av de rundt 15 bosetningene i Adjumani og her bor cirka 20 000 personer.

Iat Anei Chol (17) ser ut som en liten gutt, men historiene han forteller er ikke et barns. De seks stammestripene som er skåret inn i pannen hans, og strekker seg helt til bakhodet, avslører at han tilhører dinka-folket. Den tidligere barnesoldaten unnviker øyekontakt, og virker bestemt og nervøs på samme tid mens han forteller.

– Jeg vet ikke hvor mange jeg har drept. Alt jeg husker er døde mennesker i et støvete landskap.

De politiske konfliktene mellom president Salva Kiir og den tidligere visepresidenten Riek Machar ble starten på blodige oppgjør mellom etniske grupper over store deler av landet.

I Chols hjemby Malakal i den nordlige delen av Sør-Sudan, førte konfliktene til en krig mellom de to største folkegruppene, dinkaer og nuere. Snart farget blodet fra avkappede lemmer sanden rød og lyden av desperate skrik brøt nattens stillhet. Chol mistet slektninger og venner.

Halvparten barnesoldater

Fem år tidligere hadde faren forlatt familien for å vie sitt liv til hæren. En søvnløs natt bestemte Chol seg for å gå i farens fotspor. Han orket ikke lenger å være tilskuer. Dager senere sto han med en AK 14 i hendene, klar til å drepe.

– Det var for vondt å se folk jeg var glad i bli drept. Jeg hadde aldri holdt i et våpen før, men jeg tenkte: hvor vanskelig kan det være?

Han var langt fra den eneste gutten i opprørsgruppa han ble en del av. Halvparten av krigerne var under 15 år. Som barnesoldat fikk Chol langt mindre betalt enn en voksen, men det var ikke pengene som motiverte ham. Alt handlet om å vinne krigen mot nuerne, ta tilbake hjembyen Malakal og stå igjen som vinneren.

En ny framtid

Etter drøyt et år som barnesoldat hadde Chol og de andre dinka-krigerne overtaket på sine rivaler. Da bestemte han seg for å forlate opprørsgruppa. I desember 2014 gikk han ombord i et fly sammen med moren og søsknene. Lønningene fra tiden som barnesoldat brukte han på å få familien sin i sikkerhet i en flyktningleir i Uganda. Et sted i luften mellom Sør-Sudan og Uganda bestemte Chol seg for hvordan fremtiden skulle se ut. Han ville begynne på skolen og utdanne seg til pilot.

Chol leser hver bokstav høyt og tydelig i det han skriver alfabetet på tavla. Det er to uker siden han satte seg på skolebenken for første gang. Gjennom Flyktninghjelpens hurtigutdanningsprogram «Accelerated Learning Program» (ALP) får Chol og andre sørsudanske ungdommer i distriktet Adjumani, sjansen til å ta igjen tapte skoleår.

Hurtigutdanning

Flyktningbosetningene i Nord-Uganda er hjem til tusener av barn og ungdommer. De aller fleste har ingen eller få skoleår bak seg. I slutten av februar startet Flyktninghjelpen ALP-undervisning i to av bosetningene. I dag får rundt 1000 elever en mulighet til å fullføre grunnskolen på tre år i stedet for syv. Programmet er basert på Ugandas statlige grunnskoleprogram. Klassene er oppdelt etter hvor mye ungdommene kan fra før. Noen kan hverken lese eller skrive, andre har gått flere år på skolen i hjemlandet.

Klasserommene er sprengfulle. De som ikke får plass står utenfor med bøker i hånden og ser konsentrert på læreren som gir instruksjoner fremme ved tavla. Tilbudet er i hovedsak rettet til ungdommer, men her sitter både barn og voksne.

- Det er i utgangspunktet et utdanningstilbud til ungdommer mellom 14-17, men vi måtte være litt fleksible under registreringsprosessen. Det er mange som er spesielt utsatte og det måtte vi ta hensyn til, sier Nancy Lalweny, som er ansvarlig for utdanningsseksjonen ved Flyktninghjelpens kontor i Adjumani.

13 år og kone

Amam Wach Ajang (17) har et barnslig drag over ansiktet. Øynene er kvikke og hun smiler forsiktig. Siden familien kom til Uganda for fire måneder siden har livet hennes tatt en ny vending. Selv om fremtiden ser lys ut, går tankene ofte tilbake til de vanskelige barndomsårene i hjemlandet.

– Jeg var 13 år da jeg giftet meg. Selv om jeg ikke var lykkelig på bryllupsdagen, var jeg stolt over å kunne hjelpe familien min. De fikk 55 langhornede kyr for meg, sier Ajang og ser ned på beina sine som hun skyver att og fram i sanden på bakken.

Flyktet på flåte

Ett år etter bryllupsdagen holdt Ajang sitt første barn i armene. På 15-årsdagen var hun mor til to. Da krigen brøt ut i desember 2013 tok hun barna med seg på flukt fra delstaten Lakes, over den hvite nil, til delstaten Jonglei i øst.

– Vi kastet oss om bord på en flåte mens våpenkulene fløy over hodene våre. Vi måtte gjemme oss under vann flere ganger for å ikke bli truffet. Jeg så mange, både barn og voksne, bli skutt og drukne, sier Ajang.

Familien var nesten to dager på floden, uten mat og vann. Da de endelig kom i land på den andre siden begynte vandringen mot frihet og fred i Uganda.

Hjelper seg selv

Mens ektemannen er igjen i Sør-Sudan og kriger øyner Ajang gode år sammen med barna. Som barnebrud og ung mor måtte hun forlate skolebenken i fjerde klasse.

- Nå drømmer jeg om å kunne snakke flytende engelsk. Tenk å en dag kunne bli lege eller regnskapsfører, sier hun og kaster et blikk bort mot klasserommene. Ajang går i første klasse på Flyktninghjelpens ALP-program. Etter tre år med hurtigundervisning vil hun ha fullført grunnskolen og kan søke om videreutdanning.

- Jeg kan ikke si at jeg savner verken Sør-Sudan eller mannen min. Da jeg giftet meg tenkte jeg på familiens fremtid. Nå tenker jeg på min egen, sier hun.

Ni av ti sliter psykisk

Alle flyktningene jeg møter har sett krigen på nært hold. Alle forteller historier om drepte familiemedlemmer og venner. Ifølge organisasjonen «Transcultural psychosocial organisation» (TPO) sliter ni av ti flyktninger med psykiske plager. I fjor gjorde organisasjonen en undersøkelse der 700 flyktninger ble tatt ut og testet for lidelser som angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse.

Okuni Sam, daglig leder i TPO, forteller at både voksne og barn i flyktningeområdene plages med aggressivitet, uro, redsel og vonde drømmer. Stigmatisering knyttet til psykisk helse i Uganda gjør at mange lider i det skjulte.

- De fleste som sliter psykisk vet ikke hva som feiler dem. Liten kunnskap og diskriminerende holdninger gjør at de færreste får den hjelpen de trenger. For de som ønsker å få hjelp er mulighetene få. Her i regionen «West Nile» bor rundt tre millioner mennesker og vi har bare én kvalifisert psykisk helsearbeider. Å ha en psykisk lidelse er forbundet med skam og de som sliter blir beskyldt for å være forhekset eller besatt av djevelen, sier Sam.

Et stykke fra mottaket ligger områdets eneste helsesenter, som er drevet av UNHCR. På barselavdelingen er jordmødrene opptatt med de fødende. Legen Atjam Salomon forteller at hver kvinne som besøker senteret i gjennomsnitt er mor til syv barn. Hver dag fødes mellom to til fem barn her. For mens konfliktene fortsetter å ta liv i Sør-Sudan, blir flyktningbarna alt flere i nabolandet Uganda.