Hvem har ansvaret for hungersnød i millionærlandet Nigeria?

Ingen land i Afrika har mer penger enn Nigeria. Landet er verdens 15. største oljeprodusent (Norge er på plass nummer 13), og verdens raskest voksende marked for privatjeter og sjampis. Store skyskraperbyer bygges etter modell av Dubai og New York. Likevel har FN varslet hungersnød i deler av landet – den mest alvorlige formen for sult. Organisasjonene melder om fem millioner som sulter.

Og midt i mengden av sultende kvinner som vugger sine magre spebarn står korrespondentene. NRK er også på plass og følger det vanlige oppsettet: De som sulter forteller hvor grusomt det er (og det er virkelig grusomt). Organisasjonene får si at det er det verste de noen sinne har sett (og det kan godt være at det er).

Men hvor i alle dager er de nigerianske politikerne? Dette er landet som får skryt av det internasjonale samfunnet for å ha avholdt sitt mest demokratiske valg noen sinne (2015). Og de får skryt for at presidenten har samlet en kompetent regjering. Men når du ser og leser reportasjer om sulten i Nigeria, får du mest sannsynlig inntrykk av at det ikke finnes ansvarlige myndigheter i dette landet – de nevnes i hvert fall sjelden og intervjues aldri.

I en av NRKs første reportasjer fra sultkrisen (11. desember 2016) er det ikke ett ord som avslører at det faktisk finnes politikere i landet. Ikke én bokstav om at Nigeria har hatt sterk økonomisk vekst i lang tid (selv om den har sunket nylig), at oljebransjen genererer milliarder og at investorer flokker til landet.

De rike landenes feil

Problemet, slik det fremstilles i reportasjen, er at FN trenger mer penger til å dele ut rasjoner. De hadde bedt om en halv milliard dollar, men bare fått halvparten. Årsaken, står det, er antagelig fordi sulten i Nigeria dessverre har druknet i ”støyen fra Jemen og Syria.”

Men det er ikke det internasjonale samfunnets feil at sulten har blitt til hungersnød. Sulten har vært varslet. Det finnes nemlig veldig gode systemer for å varsle sult på kontinentet – en av dem heter Famine Early Warning Systems. Nigerianske politikere visste godt hva som var i ferd med å skje. I flere afrikanske land har myndighetene bygget opp matlagre slik at mat kan fordeles FØR sulten inntreffer. Det må vel nettopp være poenget med et varslingssystem.

I tillegg til å skylde på de gjerrige rike landene for ikke å gi nok penger, retter norske journalister pekefingeren mot terrorgruppen Boko Haram. Det er på grunn av dem folk ikke får tilgang til jordlappene sine, og altså derfor de sulter. Det er absolutt sant, men også bare halve sannheten.

For det er ikke bare terroristgruppen som gjør livet surt for nigerianerne i nord. I 2015 utga Amnesty en blodig rapport som fortalte hvordan myndighetene – i sin iver etter å ta rotta på terroristene – selv terroriserte. Dette er Nigerias skjulte krig: I kampen mot Boko Haram har myndighetene henrettet 1200 unge menn, de fleste uten lov og dom. Over 7000 har dødd i varetekt. Om de virkelig tilhørte Boko Haram, vet ingen. I 2015 var jeg selv i Nigeria og laget en reportasje om dette. Det viste seg at for lokalbefolkningen er militæret blitt en like stor trussel som terroristene selv. I tillegg forhindrer militæret tusenvis av internt fordrevne fra å slippe inn i myndighetskontrollerte områder som er der hvor internasjonale organisasjoner har mulighet til å dele ut hjelp.

Andre regler sør for Syden

Kunne en journalist ha dekket et varslet jordras i Norge og bare snakket med overlevende og de frivillige som ryddet opp? Nei.

Norske medier ville kastet seg grådig over norske myndigheter; – Hvorfor i alle dager har dere ikke gjort noe for å sikre dette området, ville de ha spurt.

– Dere visste jo det ville rase! Ministeren må gå! Avisene ville neppe ha beskrevet det største problemet som at organisasjonene ikke hadde nok penger til å rydde, selv om det også ville vært med.

Det kan se ut som jo lenger bort vi reiser, jo mindre kritiske blir vi til historier vi får presentert. Og kanskje problemet ligger nettopp her. For i den nevnte NRK-reportasjen (og de fleste ligner på denne), skriver journalisten:

"NRK, er sammen med BBC, AFP og Channel 4, invitert av FN. Det er bare et par uker siden verdensorganisasjonen selv kom inn dit selv for første gang."

Invitert av FN.

Når journalister besøker katastrofer, utviklingsprosjekter og flyktningleirene er det nesten uten unntak på invitasjon fra organisasjoner. Og når hørte du sist en generalsekretær stå midt i en krise og etterlyse mer innsats fra landets myndigheter? De beskriver elendigheten, sier hva de selv gjør og understreker at de trenger mer penger. Klart det. Men da er det journalistenes oppgave å grave litt dypere.

I Verdibørsen (NRK i mars) diskuterte programlederen med generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp hvorfor det var så vanskelig å få media til å skrive om sult. Diskusjonen handlet om norske organisasjonenes innsats og norsk mediedekning – som om det var det som var avgjørende for å løse sulten. Da programlederen forsiktig ymtet frempå om kanskje ikke folk sultet fordi ”noen” ønsket at de skulle gjøre det, ble det blankt avvist av generalsekretæren. Programlederen argumenterte ikke imot.

Nødhjelp er viktig

At FN og andre internasjonale organisasjoner spiller en viktig rolle i mange land er det liten tvil om. I Nigeria vil tusenvis overleve 2017 fordi de er der og deler ut mat. Dette er ikke en kritikk av nødhjelp og bistandsarbeidet som utføres. For selv om Nigeria er på nivå med Norge når det gjelder oljeproduksjon, så skal pengene deles på 180 millioner mennesker – og vi på bare fem. Men om kakestykket blir mindre per hode, fratar ikke det lokale myndigheter et ansvar for å forsøke. Landets BNP per capita har vokst fra rundt 100 USD i 1960 til 3000 USD i dag. Samtidig lever litt over halvparten av befolkningen i ekstrem fattigdom – omtrent like mange som den gang.

Det er ikke det internasjonale samfunnets feil at folk sulter i Nigeria.

Men selvsagt er lokale myndigheter fornøyd med at det er den historien journalister forteller verden – og kanskje har heller ikke organisasjonene så mye imot det.