Norske myndigheter ført bak lyset av Saudi-Arabia

Frank Conde Tangberg Frank Conde Tangberg

Politisk rådgiver i Amnesty International Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Kronprins Mohammed Bin Salman ble for alvor en maktfaktor da han ble forsvarsminister i 2015. Da han ble kronprins i 2017, konsoliderte han makten, og han har siden i praksis styrt kongedømmet Saudi-Arabia.

Den unge mannen har ønsket å fremstå som en moderne leder, men reformene stikker ikke så dypt som mange, inkludert norske myndigheter, virker å tro.

Saudi-Arabia henrettet 356 personer i 2025 – flere enn noen gang før.

Alle landets dommere er menn, og ytringsfriheten holdes i strupetak. 

Da er det provoserende å høre utviklingsminister Åsmund Aukrust og statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik pynte på sannheten.

Sønn av den arabiske våren

Kronprins Mohammed Bin Salman ble voksen under den arabiske våren, og han forstod godt at en befolkning uten en økonomisk fremtid og fritidsaktiviteter kunne bli farlig for en eneveldig hersker som ham selv. 

Han forstod at Saudi-Arabia ikke kunne være like avhengig av olje i en verden som må omstille seg, og at landets omdømme var til hinder for å tiltrekke seg internasjonal turisme og næringsliv.

Samtidig var de autoritære refleksene så sterke at han ikke skjønte at synlige brudd på menneskerettighetene, og internasjonal humanitærrett, ville undergrave troverdigheten hans.

Han opphevet forbudet mot kvinnelige sjåfører, men fengslet kvinnene som kjempet for det. En av dem, Loujain al-Hathloul, ble torturert og utsatt for seksuelle overgrep, og har nå munnkurv og et de facto utreiseforbud. Journalisten Jamal Khashoggi ble drept på konsulatet i Istanbul, og tusenvis av jemenitter led på grunn av blant annet Saudi-Arabias krigføring i landet.

Omdømmetapet var dramatisk, og forretningsfolk snudde i en periode ryggen til. Siden den gang har Saudi-Arabia derfor investert enorme summer i futuristiske megabyprosjekter, idrett, kultur, turisme og internasjonalt næringsliv. 

Det har skapt enorme insentiver til å tro myndighetenes historiefortelling. 

I tillegg har landet engasjert seg i fredssamtalene rundt Ukraina, Gaza og Sudan. Der møter de fredsnasjonen Norge, og dermed omtales nå saudiarabiske diplomater som «venner» av utenriksminister Espen Barth Eide.

Ytringsfrihet bak lås og slå

I desember 2024 deltok jeg på FNs Internet Governance Forum, i Riyadh, på vegne av Amnesty International. Den eneste grunnen til at vi fikk visum, var at møtet skjedde i FN-regi. Vi reiste fordi vi var klar over at enorme antall mennesker (ukjent hvor mange) hadde blitt vilkårlig fengslet, blitt utsatt for tvungen forsvinning og/eller blitt torturert fordi de hadde publisert innhold i sosiale medier som myndighetene oppfattet som regimekritisk eller upassende. Likevel hadde FN plassert et møte der for å diskutere hvordan man skulle «fremme menneskerettigheter i en digital tidsalder».

Flere har riktignok blitt løslatt, uten forklaring, og med munnkurv og utreiseforbud. Et strupetak på ytringsfriheten deres. Andre sitter fortsatt bak lås og slå.

Manahel al-Otaibi er en av dem – en person det norske Utenriksdepartementet bør være godt kjent med. Treningsinstruktøren hadde snakket opp noen av kronprinsens beslutninger, men hun hadde også krevd avvikling av det mannlige vergesystemet. I tillegg hadde hun publisert bilder av seg selv uten det tradisjonelle plagget abaya.

Konsekvensen var at Manahel ble dømt til elleve års fengsel og utreiseforbud for terrorrelaterte årsaker. I fengsel er hun blitt torturert. Etter anke ble dommen redusert til fem års fengsel og fem års utreiseforbud.

Norge har blitt forført

Samtidig som dette er forholdene i Saudi-Arabia, påstår utviklingsminister Aukrust i podcasten til Einar Tørnquist at det har skjedd «en revolusjon» i landet hva gjelder kvinners rettigheter de siste ti årene. Ministeren peker på hvordan man har lempet på restriksjoner knyttet til bilkjøring, at landet har mange kvinnelige ledere og at man nå tillater kinoer og konserter. Minner her om at vi er i 2026.

Den saudiarabiske akademikeren Maryam Aldossari skrev at «det saudiarabiske regimet aldri har manglet applaus fra utlandet, særlig ikke når det kaster noen smuler til kvinner maskert som reform». 

Hun la til at «det urovekkende ikke er at det saudiarabiske regimet selger illusjonen om fremgang, men hvor ivrig vesten er etter å kjøpe den». Aldossari konkluderte derfor med at «internasjonal toleranse ikke er abstrakt, men en bekreftelse på at løgnen har fungert, verden har gått videre, og at deres [kvinnenes] stemmer ikke vil bli hørt».

Aldossaris refleksjoner burde være et tankekors for Aukrust.

I desember besøkte statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik Saudi-Arabia, og han hevdet på Instagram at «på menneskerettighetssiden er det fremgang», selv om han anerkjenner at «betydelige utfordringer gjenstår».

Samtidig som statssekretæren uttrykte bekymring for bruken av dødsstraff og begrensningene på ytringsfriheten, så konkluderer han likevel med at hans inntrykk er at «ting går i riktig retning».

Det er et ellevilt utsagn når Saudi-Arabia henrettet rekordmange både i 2024 (345) og 2025 (356), kun overgått av Kina og Iran. 

Saudi-Arabia gjør dette ved blant annet å henrette personer for forbrytelser de angivelig begikk som mindreårige, og personer som utelukkende er dømt for narkotikaforbrytelser. Det er stikk i strid med myndighetenes tidligere løfter.

Norske myndigheter er enten forført av saudiarabiske diplomater, eller så gjør de ikke en god nok jobb med informasjonsinnhenting. 

På vårt besøk i Saudi-Arabia så vi store mangler i menneskerettighetsarbeidet ved Den norske ambassaden, som først og fremst virker å prioritere næringsliv. Å høre norske myndigheter fremføre saudiarabiske myndigheters talepunkter er dypt bekymringsverdig, og undergraver troverdigheten til norsk innsats for menneskerettighetene.