Sudan er fanget i en geopolitisk floke

Gunnar M. Sørbø Gunnar M. Sørbø

Sosialantropolog og tidligere CMI-direktør, som har jobbet i og med Sudan i over 55 år

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Mens verden har sett i andre retninger, har det gått over 1000 dager siden krigen mellom regjeringshæren (SAF) og paramilitære Rapid Support Forces (RSF) begynte i Sudan.

For fire måneder siden ble det tent et håp om en sårt tiltrengt våpenhvile da en kvartett bestående av USA, Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater la fram et felles veikart for fred.

Ved inngangen til 2026 er dette håpet i ferd med å briste. Kampene raser med enorme lidelser i mange deler av landet, spesielt i Kordofan, et område mellom Darfur og Khartoum på størrelse med Tyskland, der RSF har beleiret flere større byer.

Steder som har blitt regnet som trygge, rammes av drone-angrep fra begge sider. Mange liv går tapt, kritisk infrastruktur ødelegges og utsiktene til våpenhvile er dårlige.

Derfor er det ikke våpenhvile

Det er to hovedgrunner til at verken kunngjøringer om våpenhvile eller kvartettens veikart har ført til at våpnene faktisk legges ned i Sudan. 

For det første ønsker ingen av partene våpenhvile nå. Veikartet skapte spesielt store problemer for SAF, som frykter intern splittelse mer enn de frykter hva som vil skje om de nekter å inngå våpenhvile. RSF har vært på offensiven og er heller ikke interessert i å stanse krigen.

For det andre er det sprekker i det allerede skjøre samholdet i kvartetten, dramatisert gjennom de siste ukenes alvorlige konflikt mellom Saudi-Arabia og Emiratene i Jemen. Denne forplanter seg nå til Sudan. Siden de støtter hver sin part i Sudan og begge er USAs nærmeste allierte, er det tvilsomt om Donald Trump vil legge tilstrekkelig press på dem for å få til en våpenhvile.

En hardt presset befolkning i Sudan trues av en «perfekt storm» der en konstellasjon av negative faktorer, både ytre og interne, opptrer samtidig og forsterker hverandre.

Krigsherrene nekter å forhandle

Etter at krigen begynte 15. april 2023, har ikke de to krigsherrene Burhan (SAF) og Hemeti (RSF) snakket sammen.

Begge parter har som mål å overta staten. Sudan kan bli delt i to og RSF trekker primært på støtte i Vest-Sudan, spesielt blant arabiske nomade-grupper. Men RSF er ikke en separatist-bevegelse. Hemeti sier at han fører krig mot det han kaller «1956-staten», mot den urbane eliten i Khartoum som har styrt Sudan siden uavhengigheten i 1956, og i mer enn 30 år av islamistiske ekstremister.

I mellomtiden har Hemeti, sammen med Sudan People’s Liberation Movement – North (SPLM-N) som kontrollerer Nuba-fjellene, et område like stort som Danmark på grensen til Sør-Sudan, etablert en regjering i Nyala (Darfur).

I Port Sudan som er SAFs base ved Rødehavet, nekter Burhan å diskutere med en terrorist- og leiehær som med sine krigsforbrytelser, sist ved erobringen av byen El Fasher i Darfur, truer hele det sudanske samfunn. Burhan leder «slaget om verdighet» for å redde nasjonen, sier han.

Burhan har store problemer med en formulering i veikartet om at «voldelige ekstremistgrupper knyttet til Det muslimske brorskap» ikke skal kunne diktere Sudans framtid.

SAFs støttespillere livnærer krigen 

Islamistiske «brigader» spiller en viktig rolle i krigen mot RSF. Den mest kjente, Al-Baraa Bin Malik, har trolig over 20 000 soldater og er underlagt amerikanske sanksjoner. Islamistene hevder selv at SAF vil tape krigen uten deres heltemodige innsats.

I likhet med USA og Emiratene ønsker heller ikke SAFs støttespillere, Egypt og Saudi-Arabia, at islamistene skal komme tilbake til makten i Khartoum. Men de er mer bekymret for at Sudan kan bli delt i to eller styrt av en «milits» de ikke stoler på.

De har et mer pragmatisk forhold til de islamistiske brigadenes rolle, men ønsker at de innlemmes i SAF, noe disse motsetter seg kraftig.

Til tross for at de sliter på hjemmebane, har SAF sterke støttespillere.

I tillegg til Egypt og Saudi-Arabia inkluderer de Tyrkia, Qatar, Russland og Iran. Tyrkia fikk kontrakt på en base sør for Port Sudan i 2017 (selv om det i navnet er tale om renovering av den gamle havnebyen Suakin), mens en framforhandlet avtale med russerne har blitt utsatt, etter press fra Washington.

Alt dette betyr at SAF for tiden ser seg mest tjent med å fortsette krigen.

SAF fortsetter krigen blant annet ved å stille umulige betingelser for våpenhvile, som at RSF må trekke seg ut av alle byene de har erobret. Men også ved å forfølge sivile krefter som sto sentralt da mange trodde en mer demokratisk utvikling var mulig.

RSF har i prinsippet akseptert en våpenhvile, men har vært på offensiven etter erobringen av El Fasher i oktober. De har også interesse av å fortsette krigen – med Emiratene i ryggen.

Det at USAs utenriksminister Marco Rubio i november 2025 vurderte å sette dem på USAs terrorist-liste, skaper nok heller ikke insentiver til å inngå en våpenhvile. Og bakom lurer Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som nylig dømte Ali Kushayb, som for mer enn 20 år siden ledet grupperinger som RSF er tuftet på («janjawiid»), til 20 år i fengsel for mord og krigsforbrytelser i Darfur.

Begge parter skyver fra seg dem som kjempet fram en sivil overgangsregjering under revolusjonen i 2019. Dette er en krig om politisk og økonomisk dominans, ikke et ønske om å bringe Sudan i demokratisk retning.

Kvartetten slår sprekker

Det er bred enighet om at nøkkelen til en fredelig løsning på krigen i Sudan ligger i Kairo, Riyadh og Abu Dhabi. Likevel har utviklingen både i Sudan og den større regionen, skapt nye sprekker mellom de tre regionale stormaktene.

Egypt har alltid hatt et tett forhold til regjeringshæren i Sudan, med unntak av midt på 1990-tallet da det islamistiske regimet i Khartoum var involvert i et attentatforsøk på Egypts president Hussein Mubarak i Addis Abeba i 1995. De er opptatt av stabilitet og et regime i Khartoum som ikke truer dem selv.

Etter at RSF inntok El Fasher i oktober, har Kairo for alvor innsett hvor skjør den regionale situasjonen er. RSFs drone-angrep på Merowe-dammen på Nilen i Nord-Sudan har forsterket dette.

Det snakkes nå tydeligere om «røde linjer», at Egypt ikke kan akseptere et sammenbrudd av Sudans institusjoner og et delt Sudan.

Alt tyder på at Egypt nå øker støtten til SAF. New York Times avdekket nylig en hemmelig drone-base i den egyptiske ørkenen, som åpenbart blir brukt i angrep på RSF.

Saudi-Arabia og Emiratene hadde i mange år et nært utenrikspolitisk samarbeid, spesielt under Den arabiske våren fra 2011 som de aktivt motarbeidet. Fra 2015 til 2019 sloss de blant annet sammen mot houthiene i Jemen, med god hjelp av soldater fra Sudan, både fra RSF og SAF.

Begge land har store investeringer i Sudan, ikke minst innen landbruk som er viktig for egen matsikkerhet. Emiratene (Dubai) mottar også det aller meste av Sudans gull som er en viktig del av krigsøkonomien, mens Saudi-Arabia er storimportør av livdyr.

Da en folkelig revolusjon i 2019 fjernet Omar el Bashir fra makten etter 30 års diktatur, tilbød de sammen tre milliarder dollar i bistand for å styrke økonomien og dekke akutte behov i Sudan.

Forholdet har nå surnet, og det skyldes økende rivalisering på mange fronter.

Dette ble nylig dramatisert i Jemen der Emiratene har støttet en separatistbevegelse, Southern Transitional Council (STC), i sør som i desember tok over nye store områder, også inn mot grensen til Saudi-Arabia. Riyadh reagerte kraftig, blant annet med et luftangrep på det de hevdet var en våpenforsendelse fra Emiratene. STC er foreløpig oppløst, og Emiratene sier at de trekker sine styrker ut av Jemen.

Konsekvensene kan allerede spores i Sudan. Regjeringen i Port Sudan og Saudi-Arabia har nylig blitt enige om å etablere et strategisk samordningsråd.

Fra nå av vil alt gullet SAF kontrollerer bli solgt til Riyadh, ikke som før til Dubai. Og enda viktigere: På sosiale medier spekuleres det nå i hvilken rolle Saudi-Arabia har spilt for å få på plass, eventuelt også betale for en avtale mellom Pakistan og Sudan verdt 1,5 milliarder dollar om leveranse av avanserte våpen til SAF, inkludert droner og kampfly. Saudi-Arabia og Pakistan undertegnet i september 2025 en gjensidig forsvarsavtale.

Det spekuleres også i om Egypt og Saudi-Arabia, eventuelt sammen med Tyrkia, står bak en midlertidig nedstengning av Al-Kufra-flyplassen i den sørlige del av Libya som kontrolleres av general Khalifa Haftar og Libyan National Army. Dette for å stanse viktige forsyningslinjer som Emiratene påstås å bruke for å støtte RSF.

Vil USA presse sine beste venner?

Det var Saudi-Arabias kronprins Mohamed bin Salman (MBS) som først ba president Trump om å gripe inn i Sudan, og det er svigerfar til Trumps datter Tiffany, Massad Boulos (libanesisk-amerikansk forretningsmann med lang fartstid fra Nigeria), som er USAs sjefsforhandler.

Interessekonfliktene mellom tre nære allierte kan lett komme til å undergrave disse anstrengelsene. De viser også hvordan krigen i Sudan blir stadig mer koplet til krigsøkonomier og maktkamper i en større region. Det inkluderer nå også Etiopia som regjeringen i Port Sudan beskylder for å assistere RSF i sin krigføring i grenseområdene.

Bortsett fra Israel er det neppe noen land som har tilnærmet samme immunitet hos Trump som Saudi-Arabia og Emiratene. Det er nok å nevne at Emiratene har gitt løfter om enorme investeringer i USA, av en størrelse på 1,4 billioner dollar over en 10-årsperiode, blant annet til KI. De skal også kjøpe fly og militærutstyr for milliarder av dollar, og har et bredt samarbeid innen flere andre sektorer. Mellom USA og Saudi-Arabia er investeringsløftene nærmere en billion og innkjøpene også massive.

Med sin enorme rikdom og strategiske plassering har de arabiske Gulf-statene aldri hatt større geopolitisk innflytelse enn de har i dag. Gitt deres betydning for Trumps presidentskap, inkludert hans egne økonomiske interesser i de to landene, er det lite trolig at han vil tvinge gjennom en våpenhvile i Sudan mot enten Emiratenes eller Saudi-Arabias vilje. Utviklingen av forholdet mellom disse to landene vil derfor være spesielt kritisk for Sudans framtid.

Ingen vet sikkert hvem som eventuelt vil vinne, men alle vet at Sudans befolkning allerede har tapt.