Meninger:
Uten-risk
Det er ikke bare hvem som dekker kriser som avgjør kvaliteten på utenriksjournalistikken. Skal den bli bedre, må vi fortsatt reise ut – og lenger.
Frilansjournalist og kommentator
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Nylig var jeg ordstyrer for en debatt om hvordan vi skal framstille og dekke andre deler av verden bedre.
Det skjer nemlig ofte at land og hendelser langt borte fremstilles som karikerte eller uforståelige, gjennom et språk som ligger tettere på barnebøker fra 1960-tallet enn på virkeligheten.
Vertskapet for debatten var Leger uten grenser og i panelet satt Patrick Gathara – redaktør for inkluderende historiefortelling i The New Humanitarian.
Vestlige journalister bruker et eksotiserende og fordomsfullt språk, sa Patrick Gathara, og trakk fram begreper som «stammer» og «sterke menn». Han sa det som skal til, er at man i stedet for tilreisende reportere bruker lokale journalister.
I den diskusjonen faller nok også Gathara for karikaturen. Ingen norske redaksjoner beskriver lenger konflikter som «stammekrig», men det vi er skyldige i, er en overfladisk og lite nyansert framstilling av konflikter utenfor vårt umiddelbare synsfelt.
Selv krigen vi nå ser i Sudan, som har utløst verdens største humanitære krise, og som trekker stadig flere stater inn, omtales nærmest som en naturkatastrofe. Høyst som en konflikt mellom to krigsherrer. Det gjøres få eller ingen forsøk på å sette krigen i Sudan inn i en kontekst eller forklare hvilke følger dette har for regionen.
Og nettopp Sudan kom også opp i den nevnte debatten. Men det gjorde også to argumenter jeg ofte hører redaksjoner, inkludert mine egne oppdragsgivere, bruke når det «ikke er plass til» Sudan.
Ikke viktig nok?
Den første påstanden, eller snarere påpekningen, er at norske utenriksredaksjoner må dekke det som er geopolitisk viktig, det som har konsekvenser for oss og for vår del av verden. Sudan faller dermed ut.
Denne påpekningen kom fra VGs utenrikskommentator Ayesha Wolasmal, som selv på forbilledlig vis har hentet fram historier fra en litt større del av verden enn den vi vanligvis hører fra.
Jeg er enig i den første delen av resonnementet, at det i en stor og kompleks verden er viktig å holde øye med de utviklingstrekkene som har følger for vår del av verden.
Men jeg er uenig i at det utelukker å løfte fram konflikten i Sudan. Krigen i Sudan, som nå er godt inne i sitt fjerde år, har betydning for politikken både rundt Rødehavet og på Den arabiske halvøy. Den har forgreninger til det som skjer i Libya og det som skjer i Jemen.
Den har også konsekvenser for naboland som Sør-Sudan og Tsjad, og for den svært spente situasjonen i Etiopia. Det betyr at det kan være vanskelig å forstå spillet i Midtøsten og Gulfen, og i store deler av Afrika, uten også å sette seg inn i spillet rundt Sudan. Med økt spenning i Rødehavet er det helt avgjørende å forstå de forskjellige aktørene med kystlinje mot nettopp denne passasjen.
Som journalist som har skrevet og snakket en del om krigen i Sudan, vet jeg at det er interesse for temaet der ute. Tilbakemeldingene kommer ikke minst fra nordmenn som selv er aktive i regionen.
Problemet er ikke at Sudan ikke er interessant geopolitisk, eller at det ikke er norske penger og nordmenn som er involvert. Problemet er at man ikke har kunnskap nok til å investere det som skal til for skikkelig journalistikk om dette.
Mangler norsk vinkling?
Det bringer meg over til den andre påstanden som dukket opp i debatten før sommeren. Den sto redaktøren i den publikasjonen du nå leser, Emil André Erstad, for.
Erstad mener at norske medier må følge norske penger og interesser. Igjen er dette noe jeg kan være enig i: Vi må ha kontroll på egen pengebruk, og vi må prioritere hva vi investerer både politisk og annen kapital i. Problemet med denne påstanden er at den passer dårlig om Sudan.
For i tilfellet Sudan følger vi jo ikke pengene som journalister. Sudan var den tredje største mottageren av norsk bistand i Afrika i 2025. Nest mest penger gikk det til nabolandet Etiopia, og aller mest gikk det til Sør-Sudan.
En god del av den nødhjelpen som Norge bidrar til i disse to nabolandene, går til sudanere på flukt. Ser vi på den landspesifikke bistanden til disse tre landene, var den på nesten to milliarder i 2025.
I tillegg til krigen i Ukraina og konflikten i Midtøsten, som panelet var enig om måtte prioriteres, er det altså i Sudan og nabolandene vi bruker de store pengene.
Mye av dette gjennom FN-systemet og andre internasjonale organisasjoner, men også gjennom norske organisasjoner som må sies å være rene sluggere i nødhjelpssystemet på Afrikas horn.
For Norge har en lang tradisjon for bistand til Sudan (og senere Sør-Sudan). Vi har også vært involvert politisk. Som medlem av den såkalte Troikaen, har vi sammen med USA og Storbritannia vært involvert i alle fredsprosessene i Sudan og Sør-Sudan siden årtusenskiftet. Og vi har hatt personell fra både Forsvaret og Politiet i flere FN-operasjoner i de samme landene.
Norske diplomater er for øvrig fortsatt aktive opp mot prosessene i både Sudan og Sør-Sudan. Og vi har offiserer og politifolk på plass i Sør-Sudan. Det går altså norske penger til regionen fra mer enn bistandsbudsjettet.
Problemet er altså ikke at Sudan ikke er interessant geopolitisk, eller at det ikke er norske penger og nordmenn som er involvert. Problemet er at man ikke har kunnskap nok til å investere det som skal til for skikkelig journalistikk om dette.
Krigen i Sudan dekkes nemlig i hovedsak som en del andre kriger på kontinentet, gjennom pressemeldinger og pressepakker fra de humanitære organisasjonene. Det gir et skjevt og ganske mangelfullt bilde av hva som skjer. Og man risikerer å gjenskape det «vestlige blikket» som Gathara peker på.
Ny historiefortelling
Verden har endret seg, og det har også utenriksjournalistikken. Først og fremst er våre lokale kolleger nå bedre trent enn tidligere. De har fått opplæring i journalistisk etikk og teknologiske verktøy. I tillegg har teknologiske vinninger som krypterte meldingstjenester og satellittfoto gjort det lettere å holde kontakt og sjekke ting raskt.
Dette gjør jobben i noen tilfeller enklere. Men det avskaffer ikke behovet for at noen av oss også reiser ut i felt. Jeg har dyktige kolleger i Juba og Port Sudan, og jeg lærer også av dem.
Men den reisende reporteren har fortsatt en rolle i å finne og se hva som er relevant for et norsk publikum. Vi kan også hjelpe til med å få ut historier som kan være vanskelige å få ut av lokale kolleger, uten at de setter eget eller familiemedlemmers liv i fare.
En norsk journalist i felt bringer også med seg kunnskap hjem til redaksjonene, og kan hindre oss i å henfalle til klisjer om grådige krigsherrer og lidende befolkninger.
Konflikter som den i Sudan, må rett og slett dekkes som andre konflikter, med kontekst og med kunnskap om historie og hva slags krig som føres. Man må i tillegg ikke være så redd for å kjede publikum at man ender med å forenkle journalistikken til det kjedsommelige.
For det som i bunn og grunn ligger i Gatharas kritikk av den vestlige utenriksjournalistikken, er en kritikk av journalistikk som ikke holder mål.
