Intet nytt fra Arendal

Henrik Hvaal Henrik Hvaal Henrik Hvaal Seniorrådgiver i Langsikt

Seniorrådgiver i tankesmien Langsikt

Eirik Mofoss Eirik Mofoss Eirik Mofoss Daglig leder i tankesmien Langsikt og tidligere fagdirektør i Norad

Daglig leder i tankesmien Langsikt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har satt i gang et stort prosjekt. Det utløste entusiasme hos noen, frykt hos andre og overbærenhet hos dem som har sett slike gjennomganger før. Nå har det først og fremst blitt langdrygt.

Sivilsamfunnsaktørene har gjort det de kan: møtt opp og levert innspill i kronikker og notater. Statsråden er likevel ikke fornøyd. Han får i liten grad innspillene han har bedt om, nemlig konkrete forslag til kutt. Samtidig er det også lite nytt å spore fra ham selv.

Omprioritering vekk fra utdanningsfond og marin forsøpling er kjærkomne første steg, men beløpene har foreløpig vært små. Overordnet er prioriteringene Aukrust trekker frem de samme som har vært nevnt i årene før.

Kritikk mot prosessen kommer nå både fra opposisjonen og fra Arbeiderpartiets eget bakland. I Arendal var både Erna Solberg (H) og Liv Tørres (LO) tydelig oppgitt.

Ventetiden koster

Langsikt ba våren 2025 om en helhetlig gjennomgang av norsk bistand, og var følgelig fornøyd da Prosjekt Vendepunkt ble annonsert. Vi mente den burde vært ferdig til augustkonferansen i år, for å få konsekvenser allerede fra 2027. Etter store kutt fra flere land er det nemlig ingen tid å miste: Folk dør mens vi venter.

Statsråden holder kortene tett, og venter på at bistandsorganisasjonene skal si hva som kan kuttes.

De kritiseres samtidig for å gå i flokk og prioritere nivå heller enn resultater. Men det er i stor grad regjeringens egen feil at organisasjonene er dårlig rustet til prioriteringsdebatten.

Ukraina-krigen presset frem samarbeid

Da krigen i Ukraina startet, kom umiddelbart mange milliarder kroner i spill. Først fordi regjeringen ville kutte voldsomt på tvers av budsjettet for å dekke økte flyktningkostnader. Deretter fordi vi, ifølge regjeringen, ble for rike for å klare å oppfylle prosentmålet.

Den gang samlet norske bistandsorganisasjoner seg effektivt om nivå og at mer skulle gå til de fattigste. Det ga svært gode resultater, blant annet «Sør-pakka».

Siden har det derimot gått feil vei. Regjeringens bistandsbudsjett for 2022 var på 42 milliarder kroner. Forslaget for 2026 var, fratrukket Ukraina-støtten og flyktningutgifter i Norge, på 39 milliarder. Det gikk noe til begge formål i 2022 også, men bildet står seg: Selv om prosentmålet overlevde den dramatiske inntektsøkningen, har det som ikke handler om Ukraina fått mindre penger. Justert for inflasjon ser det enda verre ut.

Prisen for å holde stand

Organisasjonene har jobbet i oppoverbakke mot en regjering som på papiret skulle beskytte nivået, men som flere ganger har foreslått større kutt og spekulert i at samarbeidspartnerne skulle bruke sin politiske kapital på å reversere disse. Etter hvert som SV ikke lenger ville ta jobben har arbeidet krevd mer og mer av organisasjonenes kapasitet.

Mot denne bakgrunnen har organisasjonenes «flokkmentalitet» forhindret ytterligere kutt og utvanning i flere av de siste årenes ordinære og reviderte budsjetter.

Det kom ikke gratis. Flere har nedprioritert sine egne toppsaker i møte med politikerne og lagt seg lagelig til for en karikatur om at organisasjonene er fornøyde så lenge Norge gir og gir så det monner.

Når kortene legges på bordet

Flokkmentalitet var riktig verktøy for å forsvare énprosenten. Den duger likevel ikke til å prioritere inni den, for omprioritering betyr at noen taper. Langsikt har to råd for det som kommer: ett til hver side av bordet.

Til bistandsorganisasjonene: Vær forberedt på å begrunne hvorfor noe har livets rett i forskning eller ekspertkunnskap. Ikke hva tiltak er ment å oppnå, men hvilke resultater det faktisk fører til – addisjonelt. Ottar Mæstad var inne på det samme i Arendal da han tok til orde for å flytte mer bistand over til tiltak med dokumenterbare resultater.

Dette er ikke et krav om at bistanden skal begrenses til enkle løsninger med såkalte tellekanter. Regjeringen må prioritere tiltak som har størst mulig effekt per krone, men Langsikt ønsker også systemendring, for eksempel ved å flytte makt og penger til sivilsamfunnsstøtte til organisasjoner i utviklingsland, uten norske mellomledd. Dette har en tydelig prinsipiell endringsteori, men kan også begrunnes i forskning.

Til statsråden: Vis oss handling, ikke bare prosess. Synliggjør noen faktiske prioriteringer nå – eller i statsbudsjettet i høst. Ulikhet har vært en prioritet for regjeringen i flere år, uten at det er blitt tydelig hvilke tiltak det faktisk innebærer. Nevn også noen poster regjeringen mener bør kuttes helt, og begrunnelsen for det. Vi anbefaler å starte med å se til Langsikts forslag. Si også hva som skal prioriteres opp. Dette ville gi en langt mer spennende debatt utover høsten, og gi en bedre stortingsmelding til våren.

Inntil videre er det intet nytt å melde fra Arendal. Men to budsjettår vil ha gått før meldingen får virkning, og hundre bistandsmilliarder blir brukt mens UD kjører sin langdryge prosess.