Norske Elin (39) i frontlinja mot et virus som nå sprer seg i rekordfart: – Aldri sett noe lignende

– Dette er noe helt annet enn vi har sett tidligere. Og vi er ganske tett på et worst case scenario. Det er skremmende, sier Elin Hoffmann Dahl til Panorama.

Infeksjonslegen ved Haukeland universitetssykehus kom nylig hjem fra et seks ukers oppdrag i DR Kongo – hennes fjerde i et ebola-rammet område for Leger uten grenser.

Hoffmann Dahl jobbet med ebolautbruddet i DR Kongo i 2019, med utbruddet i Uganda i 2022 og med det «ebola-beslektede» marburg-viruset i Tanzania i 2023. Og både i fjor og i år har hun brukt sommeren på å bekjempe ebola i et av verdens minst utviklede land.

– Under tidligere utbrudd, som i Kasaï i fjor, har det vært maks fire smittede daglig. Nylig krysset man hundre om dagen i dette utbruddet. Og tallene stiger dag for dag. Man kunne håpet at det handlet om bedre testing. Dessverre handler det om at det er veldig mange smittede, at man ikke har kontroll, sier hun.

Panorama snakker med den erfarne felt-legen på telefon til den norske fjellheimen, hvor hun hviler ut etter intense arbeidsuker. I denne siste runden var hun «medisinsk teamleder», og hadde ikke direktekontakt med ebolasyke. Hoffmann Dahl forteller om fjorten timers arbeidsdager, om bygging av klinikker og isolasjonsenheter og opplæring av lokale helsearbeidere. Men også om at mange dør i hjemmet, uten å få helsehjelp.

– Utbruddet vokser nå raskere enn vi klarer å sette inn tiltak, sier hun.

– Angrep mot helseteam

Da hun ankom Beni i starten av juni, lå byen litt i utkanten av utbruddets episenter.

– Byen ligger i et konfliktområde, som gjør at ebola bare er én av mange utfordringer for lokalbefolkningen. Når vi beveget oss rundt, merket vi ikke at det var ebola-smitte, for dagliglivet går sin gang, også under et ebola-utbrudd, sier hun.

Kort tid etter ankomst startet Leger uten grenser (MSF) byggingen av et ebolasenter i Beni. Infeksjonslegen forteller at det er krevende å vurdere hvor innsatsen skal settes inn i et land hvor et utbrudd spres så raskt, og der tilliten til helsemyndighetene er lav.

– Å bestemme om vi bruker ressursene riktig, om vi er på rett sted, er krevende, sier hun.

Den erfarne feltarbeideren forteller at teamet hun ledet «hele tiden satt med en litt uggen følelse» om at det var mye smitte de ikke hadde oppdaget.

– Mange ønsker helsehjelp nær hjemmet, så vi bygde mindre isolasjonssentre i lokalsamfunnene, rett og slett for å øke sjansen for at folk med symptomer skulle oppsøke oss, bli testet for ebola og få hjelp, sier Hoffmann Dahl.

Det dødeligste, noensinne?

Utbruddet i Øst-Kongo kan bli det dødeligste som noen gang er registrert, ifølge Verdens helseorganisasjon. Under en pressebrifing med WHO-direktør Tedros Adhanom Ghebreyesus i går ettermiddag, var budskapet at utbruddet kan overgå det i Vest-Afrika for vel ti år siden, dersom smitten fortsetter å spre seg som den nå gjør.

Les også:

Hjelpearbeider sjokkert etter unikt innblikk i FNs ebolainnsats:
– WHO må endre kurs

Mer enn 11 000 døde i Sierra Leone, Guinea og Liberia i utbruddet som preget regionen fra 2014 til 2016 – den dødeligste ebolakrisen så langt i historien.

Utbruddet av den sjeldne ebolavarianten Bundibugyo som nå har rammet Øst-Kongo, ble varslet i midten av mai, men viruset begynte trolig å sirkulere allerede i februar.

Siden er mer enn 4400 smittetilfeller registrert, over 2000 er døde, og FN-organisasjonen omtaler utbruddet som det raskest voksende noensinne. I tillegg finnes ingen vaksine.

Da Elin Hoffmann Dahl ankom Øst-Kongo i juni, hadde WHO registrert rundt 800 smittede og nær 200 døde. Og da hun dro seks uker senere, var det 3200 smittede og 1400 døde.

– Utbruddet vokser nå fortere enn utbruddet i Vest-Afrika. Det tok også den gang lang tid før man oppdaget omfanget og hvor lenge det hadde pågått, sier Hoffmann Dahl.

– Har fått spre seg

Hun vil ikke spekulere i om dette utbruddet kan bli like omfattende.

– Den gang fikk man spredning til storbyer. Områdene som nå er rammet, er ikke like folkerike, men befolkningen er kanskje mer mobil. Det vil nok ta mer år enn måneder før dette utbruddet er over, sier infeksjonslegen.

Viruset har uspesifikke symptomer, spesielt i starten av sykdomsforløpet, forklarer hun om hvorfor viruset fikk spre seg lenge før man oppdaget smitten.

– Og når femti prosent av de vi tester er smittet, betyr det at det er mange utestede som også er smittet. Å øke testkapasiteten er derfor et av de viktigste tiltakene nå. Etter sytten utbrudd har kongoleserne kunnskapen, men de mangler dessverre ressursene for å få kontroll, sier Hoffmann Dahl.

Og for å få kontroll, må smittede identifiseres og isoleres så tidlig som mulig.

– Men det er svært krevende å bestemme hvem som skal testes når de første symptomene er de samme som for malaria og mange andre infeksjonssykdommer. Det vil være mange hundre som har slike symptomer i løpet av en dag i en by som Beni.

«Hvorfor teste seg?»

Hoffmann Dahl påpeker også at det var krevende å bygge tillit hos lokalbefolkningen.

– Vi ser at mange ikke ønsker å komme til et ebolasenter for å sjekke seg, rett og slett fordi de er redde for å få sykdommen der. Tidligere utbrudd har skapt traumer.

Mange har også fått med seg at det ikke finnes en vaksine og spør «hvorfor skal vi komme til dere, dersom dere ikke kan tilby behandling», påpeker infeksjonslegen.

– Som lege vet jeg at den høye dødeligheten i ebolasentrene skyldes mange syke der. Dét er det ikke alltid lett å formidle ut i en befolkning. Det er en ond spiral, for om vi ikke klarer å vise at vi kan hjelpe, vil folk heller ikke komme til senteret.

Hun mener det ofte er først når pasientene har blitt svært syke, at de tar kontakt.

– Før det kan de ha vært på apoteket eller hos en lokal lege for å få medisiner mot hodepine eller feber. De har beveget seg rundt og kanskje smittet andre.

Man ønsker isolasjon tidlig, men det er ofte etter mer alvorlige symptomer – som kraftig oppkast og diaré – at de velger å oppsøke en ebolaklinikk, forklarer hun.

– Om vi klarer å gi god behandling før pasienten mister mye væske, er sjansen for å overleve mye større. Etter hvert utvikler pasienten organsvikt, så kommer pustebesvær, og så svikter lungene. I den siste fasen kan pasienten blø fra alle kroppsåpninger.

– Blødningsfeber

Blødning er et alvorlig symptom, men de fleste som dør gjør det før denne fasen.

– Det gjør inntrykk å se pasienter som blør; gravide som spontanaborterer eller andre som har voldsom blodig diaré. Dette har gitt navnet blødningsfeber, men blødning skjer sent i forløpet og mange dør av dehydrering før de kommer til fasen hvor de blør.

Hun sier det er krevende, også på et menneskelig plan, å jobbe i en slik helsekrise.

– Vi hadde en gravid pasient som var så dårlig at vi bestemte oss for å flytte henne fra en desentralisert klinikk til et større ebolasenter for at hun skulle få bedre behandling. Da ambulansen kom fram til senteret var hun død. Det er krevende å så skulle fortelle familien at hun ikke klarte en ti-minutters tur med en ambulanse, sier Hoffmann Dahl.

– Det er rett og slett hjerteskjærende.

Det gjør også inntrykk når helsearbeiderne forteller om å ha behandlet egne kolleger, lokale sykepleiere og leger som naturligvis også frykter den dødelige sykdommen.

– De vet at man har dårlige odds om man får sykdommen.

– Er du ikke selv redd for å få ebola?

– Man jobber fjorten timer om dagen og kan ofte kjenne på de samme symptomene, som hodepine. Da kan nok også helsearbeidere få en litt uggen følelse. Men jeg føler jeg har god kunnskap om smittevern, så jeg preges mindre. Men dette er jo individuelt.

Føler på et ansvar

Hoffmann Dahl jobber nå også med en doktorgrad om hvordan man kan øke overlevelsen fra ebola-virussykdom. Og selv om epidemien utvikler seg negativt, ser hun positivt på et pågående arbeid med utviklingev av to ulike ebola-medisiner.

– Én skal hindre utvikling av sykdom hos de som smittet, Den andre kan øke overlevelsen når man først har blitt syk. Vi vet ikke om de vil virke, men sannsynligheten er stor dersom de blir gitt tidlig, sier infeksjonslegen.

Hun påpeker at det er lenge til en vaksine mot Bundibugyo vil være klar, men forteller at man også planlegger å ta i bruk den eksisterende vaksinen mot ebola-viruset Zaïre.

– Det ser ut som om denne gir noe effekt, og det planlegges i første omgang å gi denne til helsearbeidere. Det er utrolig viktig med vaksiner for å begrense spredningen, og spesifikk behandling av syke for å skape tillit hos lokalbefolkningen.

Elin Hoffmann Dahl sier den eskalerende helsekrisen gjør at hun skal returnere til Øst-Kongo så snart som mulig. Hun føler på et ansvar og vil bidra.

– Dette er et stort utbrudd, men jeg tror virkelig at vi kan redusere dødeligheten. Og nettopp derfor er det viktig å gi lokale helsearbeidere de verktøyene de trenger, og ikke minst troen på at de kan redde liv. Dét vil jeg bidra til.