Norske Elin (39) i frontlinja mot et virus som nå sprer seg i rekordfart: – Aldri sett noe lignende

– Dette er noe helt annet enn vi har sett tidligere. Og vi er ganske tett på et worst case scenario. Det er skremmende, sier Elin Hoffmann Dahl til Panorama.

Infeksjonslegen ved Haukeland universitetssykehus kom nylig hjem fra et seks ukers oppdrag i DR Kongo – hennes fjerde i et ebola-rammet område for Leger uten grenser.

Hoffmann Dahl jobbet med ebolautbruddet i DR Kongo i 2019, med utbruddet i Uganda i 2022 og med det «ebola-beslektede» marburg-viruset i Tanzania i 2023. Og både i fjor og i år har hun brukt sommeren på å bekjempe ebola i et av verdens minst utviklede land.

– Under tidligere utbrudd, som i Kasaï i fjor, har det vært maks fire smittede daglig. Nylig krysset man hundre om dagen i dette utbruddet. Og tallene stiger, dag for dag. Man kunne håpet det handlet om at man var blitt bedre på å teste. Dessverre handler det om at det er veldig mange smittede, at man ikke har kontroll, sier hun.

Panorama snakker med den erfarne feltlegen på telefon til den norske fjellheimen, hvor hun hviler ut etter intense arbeidsuker i byen Beni. I denne siste runden med respons hadde hun ikke selv direktekontakt med ebolasyke, men hadde et mer overordnet ansvar – som «medisinsk teamleder». Hoffmann Dahl forteller om fjorten timers arbeidsdager, bygging av klinikker og isolasjonsenheter og opplæring av lokale helsearbeidere, men også om et utbrudd der mange dør i hjemmet, uten å motta helsehjelp.

– Utbruddet vokser nå raskere enn vi klarer å sette inn tiltak, sier hun.

– Angrep mot helseteam

Da hun ankom Beni i starten av juni, lå byen litt i utkanten av utbruddets episenter.

– Byen ligger i et konfliktområde, som gjør at ebola bare er én av mange utfordringer for lokalbefolkningen. Når vi beveget oss rundt, merket vi ikke at det var ebola-smitte, for dagliglivet går sin gang, også under et ebola-utbrudd, sier hun.

Kort tid etter ankomst startet Leger uten grenser (MSF) byggingen av et ebolasenter i Beni. Infeksjonslegen forteller at det er krevende å vurdere hvor innsatsen skal settes inn i et land hvor et utbrudd spres så raskt, og der tilliten til helsemyndighetene er lav.

– Å bestemme om vi bruker ressursene riktig, om vi er på rett sted, er krevende, sier hun.

Hoffmann Dahl forteller om et område med et utall militsgrupper, om angrep mot helseteam, og om hvordan en kompleks krisesituasjon gjorde arbeidet krevende.

Den erfarne feltarbeideren forteller at teamet hun ledet «hele tiden satt med en litt uggen følelse» om at det var mye smitte de ikke hadde oppdaget.

– Mange ønsker helsehjelp nær hjemmet, så vi bygde mindre isolasjonssentre i lokalsamfunnene, rett og slett for å øke sjansen for at folk med symptomer skulle oppsøke oss, bli testet for ebola og få hjelp, sier Hoffmann Dahl.

Det dødeligste, noensinne?

Ebolautbruddet i Øst-Kongo kan bli det dødeligste som noen gang er registrert, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Under en pressebrifing med WHO-direktør Tedros Adhanom Ghebreyesus i går ettermiddag, var budskapet at utbruddet kan overgå det i Vest-Afrika for vel ti år siden, dersom smitten fortsetter å spre seg i tempoet den nå gjør.

Les også:

Hjelpearbeider sjokkert etter unikt innblikk i FNs ebolainnsats:
– WHO må endre kurs

Mer enn 11 000 døde i Sierra Leone, Guinea og Liberia i utbruddet som preget regionen fra 2014 til 2016 – den dødeligste ebolakrisen så langt i historien.

Utbruddet av den sjeldne ebolavarianten Bundibugyo som har rammet Øst-Kongo nå, ble varslet i midten av mai, men viruset begynte trolig å sirkulere allerede i februar, ifølge.

Siden er mer enn 4400 smittetilfeller registrert, over 2000 er døde, og FN-organisasjonen omtaler krisen som det raskest voksende ebolautbruddet noensinne. I tillegg sprer smitten seg i et område med mange internt fordrevne – og det finnes ingen vaksine.

Alt dette gjør hjelpearbeidet ekstremt krevende, ifølge Elin Hoffmann Dahl.

Da infeksjonslegen ankom DR Kongo i midten av juni, hadde WHO registrert rundt 800 smittede og nær 200 døde. Og da hun forlot landet seks uker senere, hadde FN-organisasjonen registrert vel 3200 smittede og rundt 1400 døde.

– Utbruddet vokser nå fortere enn utbruddet i Vest-Afrika. Det tok også den gang lang tid før man oppdaget omfanget og hvor lenge det hadde pågått, sier Hoffmann Dahl.

– Har fått spre seg

Hun vil ikke spekulere i om dette utbruddet kan bli like omfattende.

– Den gang fikk man spredning til storbyene i Sierra Leone, Guinea og Liberia. Områdene som nå er rammet, er ikke like folkerike, men befolkningen er kanskje mer mobil. Det vil ta lang tid å få kontroll. Det er nok mer år enn måneder før dette utbruddet er over.

Viruset har uspesifikke symptomer, spesielt i starten av sykdomsforløpet, forklarer hun om hvorfor viruset fikk spre seg lenge før man oppdaget smitten.

– Man tror nå at det første tilfellet i denne epidemien kan ha vært i januar. Det betyr at smitten har fått spre seg ukontrollert i flere måneder før man fikk startet smitteverntiltak.

Hun forteller om ebola-klinikker med sprengt kapasitet.

– Og når femti prosent av de vi tester er smittet, betyr det at det er mange utestede som også er smittet. Å øke testkapasiteten er et av de viktigste tiltakene nå. Etter 17 utbrudd har kongoleserne kunnskapen, men de mangler dessverre ressursene som trengs for å få kontroll, sier Hoffmann Dahl.

Og for å få kontroll, må de smittede identifiseres og isoleres så tidlig som mulig.

– Men det er svært krevende å bestemme hvem som skal testes når de første symptomene er de samme som for malaria og mange andre infeksjonssykdommer. Det vil være mange hundre som har slike symptomer i løpet av en dag i en by som Beni.

«Hvorfor teste seg?»

Hoffmann Dahl påpeker at det var krevende å bygge tillit hos lokalbefolkningen.

– Vi ser at mange ikke ønsker å komme til et ebolasenter for å sjekke seg, rett og slett fordi de er redde for å få sykdommen der. Tidligere utbrudd har skapt traumer.

Mange har også fått med seg at det ikke finnes en vaksine og spør «hvorfor skal vi komme til dere, dersom dere ikke har behandling å tilby», påpeker infeksjonslegen.

– Som lege vet jeg at den høye dødeligheten i ebolasentrene skyldes mange syke der. Dét er det ikke alltid lett å formidle ut i en befolkning. Det er en ond spiral, for om vi ikke klarer å vise at vi kan hjelpe, vil de heller ikke komme til senteret.

Hun mener det ofte er først når pasientene har blitt svært syke, at de tar kontakt.

– Før det kan de ha vært på apoteket eller hos en lokal lege for å få medisiner mot hodepine eller feber, de har beveget seg rundt og kanskje smittet andre.

Man ønsker isolasjon tidlig, men det er ofte etter mer alvorlige symptomer – som kraftig oppkast og diaré – at de velger å oppsøke en ebolaklinikk, forklarer hun.

– Om vi klarer å gi god behandling før pasienten mister mye væske, er sjansen for å overleve mye større. Etter hvert utvikler pasienten organsvikt, så kommer pustebesvær, og så svikter lungene. I den siste fasen kan pasienten blø fra alle kroppsåpninger.

– Hjerteskjærende

Blødning er et alvorlig symptom, men de fleste som dør gjør det før denne fasen.

– Det gjør inntrykk å se pasienter som blør; gravide som spontanaborterer eller andre som har voldsom blodig diaré. Dette har gitt navnet blødningsfeber, men blødning skjer sent i forløpet og mange dør av dehydrering før de kommer til fasen hvor de blør.

Hun sier det er krevende, også på et menneskelig plan, å jobbe i en slik helsekrise.

– Vi hadde en gravid pasient som var så dårlig at vi bestemte oss for å flytte henne fra en desentralisert klinikk til et større ebolasenter for at hun skulle få bedre behandling. Da ambulansen kom fram var hun død. Det er ekstremt krevende å så skulle fortelle familien at hun ikke overlevde. Det er rett og slett hjerteskjærende, sier Hoffmann Dahl.

Det gjør også inntrykk når helsearbeiderne forteller om å ha behandlet egne kolleger, lokale sykepleiere og leger som naturligvis også frykter den dødelige sykdommen.

– De vet at man har dårlige odds om man får sykdommen.

– Er du ikke selv redd for å få ebola?

– Det er knyttet mye frykt til ebola. Man jobber fjorten timer om dagen og kan ofte kjenne på noen av de samme symptomene, som utmattelse eller hodepine. Da kan nok også helsearbeidere få en litt uggen følelse. Men jeg føler jeg har god kunnskap om smitte og smittevern, så jeg preges mindre. Men dette er jo individuelt, sier infeksjonslegen.

Føler på et ansvar

Hoffmann Dahl jobber nå også med en doktorgrad om hvordan man kan øke overlevelsen fra ebola-virussykdom. Og selv om epidemien utvikler seg negativt, ser hun positivt på et pågående arbeid med to kliniske studier av ebola-medisiner.

– Én skal hindre utvikling av sykdom hos de som allerede er smittet av viruset, og en annen kan øke overlevelsen når man først har blitt syk. Vi vet ikke om disse medisinene vil virke, men sannsynligheten er stor dersom de blir gitt tidlig, sier infeksjonslegen.

Hun påpeker at det er lenge til en vaksine mot Bundibugyo vil være klar, men forteller at man også planlegger å ta i bruk den eksisterende vaksinen mot ebola-viruset Zaïre.

– Det ser ut som om denne gir noe effekt, og det planlegges i første omgang å gi denne til helsearbeidere. Det er utrolig viktig med vaksiner for å begrense spredningen, og spesifikk behandling av syke for å skape tillit hos lokalbefolkningen.

Elin Hoffmann Dahl sier den eskalerende helsekrisen gjør at hun skal returnere til Øst-Kongo så snart som mulig. Hun føler på et ansvar til å bidra.

– Dette er et stort utbrudd, men jeg tror virkelig at vi kan redusere dødeligheten. Og nettopp derfor er det viktig å gi lokale helsearbeidere de verktøyene de trenger, og ikke minst troen på at de kan redde liv. Dét vil jeg bidra til.