Presidenten som lovet demokrati og frihet

Den 29. januar 1986 sto en ung geriljasoldat på trappene til parlamentet, klar for å bli Ugandas niende president. Den femårige borgerkrigen, også kjent som «Ugandas bush-krig», var over. Sammen med opprørerne i «National Resistance Army» (NRA) hadde Yoweri Museveni, til både Ugandas og Vestens store glede, lykkes i å ta makten fra Milton Obotes brutale regime og senere militær-offiseren, Tito Okello.

Museveni utnevnte seg selv til president og i sin første tale til folket sa han: «Dette er ikke bare et vaktskifte, det er en fundamental endring». Med det tente han nytt håp i befolkningen, som etter 15 år med konflikter var klare for annet enn brutale diktatorer og tapte liv.

Den unge sosialisten snakket om et Uganda for alle. Uganda skulle bli et demokratisk land, der beslutninger lå i hendene på befolkningen. Han lovet fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter og slutt på diktatur.

30 år og fem valg senere er det langt fra alle som mener han har holdt løftene. For mens Museveni er elsket for å ha brakt fred til landet, skapt økonomisk vekst og gjort en formidabel jobb i kampen mot hiv/aids, er han hatet av mange for politikken han driver i dag. Motstandere av presidenten og hans «National Resistance Movement»(NRM), beskriver politikken hans som udemokratisk, gjennomkorrupt og nepotistisk.

Musevenis egen bok «What is Africa’s Problem» ble publisert samme år som han kom til makten. Her skriver han: «The problem of Africa in general and Uganda in particular is not the people, but leaders who want to overstay in power». Når han nå stiller til valg for en femte periode, bruker opposisjonen utsagnet for alt det er verdt.

Gullårene

Sterk økonomisk vekst preget årene etter at Museveni overtok som president. Den tidligere marxisten sørget for å holde det internasjonale samfunnet fornøyd ved å oppfylle Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens ønske om en liberalisering av økonomien. Da den økonomiske vekstraten klatret over syv prosent på 1990-tallet, kunne han skryte av å være president i en av Afrikas raskeste voksende økonomier.

Med økonomisk vekst kom fattigdomsreduksjon og en tredobling av antall barn i grunnskolen. Han brakte et slags demokrati til grasrota ved å innføre valg med ulike kandidater på landsbynivå. Mest kjent er han kanskje for sin unike antiaids-kampanje som reduserte antallet hivsmittede fra 30 prosent på 1980-tallet, til rundt seks prosent i 2010. Bill Clinton mente i 1998 at Museveni representerte en «New breed of African leaders». På det tidspunktet var han elsket av så vel ugandere som Vesten.

– Kunnskapsrik leder

Tidligere utviklingsminister Erik Solheim besøkte Uganda like etter maktskiftet i 1986. Han roser Museveni for framskritt og bred kunnskap.

– Alle satte stor pris på at de hadde fått en anstendig og god leder og jeg opplevde en enorm glede og håp blant folket. Museveni er morsom å snakke med og rik på kunnskap om både Uganda, verden og spesielt om utvikling. Han er også en person som får ting gjort, sier Solheim.

Han forteller om en situasjon som oppsto mens han selv jobbet som miljø- og utviklingsminister. Det norske kraftselskapet Trønder Energi var i gang med å bygge et kraftverk på grensen til Kongo, men opplevde at utbetalingene hadde stoppet.

– Da jeg traff Museveni ble det fikset og utbetalingene fortsatte, sier Solheim.

– Ingen felles glede

Museveni og NRM skapte håp blant mange, men ifølge Mwambutsya Ndebesa, politisk analytiker og historieprofessor ved Makerere-universitetet i Kampala, var langt fra alle fornøyd med den nye presidenten.

– Uganda er ingen nasjon, men et land. På tvers av landets etniske grenser deler vi verken språk, kultur, verdier, eller sosial og økonomisk bakgrunn. Mange, spesielt i nord og øst, delte ikke gleden folk i andre deler av landet følte, sier Ndebese.

Han mener dessuten at årene etter maktovertakelsen ikke var så framgangsrike som mange skal ha det til.

– Folk hadde levd med brutale diktatorer så lenge at et løfte om endring var nok til å gjøre dem fornøyd. Vi ser nå at mange av løftene aldri ble oppfylt. Hvis sosialisten Museveni fra 1986, med sine tanker om demokrati og frihet, hadde møtt seg selv som president i dag ville de kranglet. De har ingenting til felles, sier Ndebese.

I skyggen av freden

Museveni innførte raskt et politisk system som gikk under navnet «The Movement System», eller nullpartisystem, som forbød andre partier å stille til valg. Han begrunnet det i at politiske partier ville splitte landet langs religiøse og etniske skillelinjer og at jobben hans var å forhindre en ny borgerkrig. Selv om kritiske røster, deriblant Human Rights Watch, hevdet at det minnet om et ettpartisystem, fikk Museveni ros for innovative demokratiske ideer. Det internasjonale samfunnet var passivt, og kravene om flerpartisystem var i all hovedsak fraværende.

– Folk, både i Uganda og vestlige land var så fornøyd med at Museveni brakte fred til en urolig region. Da var det rom for å overse mye annet, mener Ndebese.

Vinden snur

Ettpartisystemet overlevde i 19 år, før en folkeavstemning førte til at et flerpartisystem ble innført i 2005. Da presidentvalget skulle holdes påfølgende år, hadde Museveni sittet i to perioder – maksimal tid i henhold til grunnloven. Men Museveni fikk parlamentet til å endre grunnloven. Et av tiltakene var å betale fem millioner shilling (rundt 27 000 norske kroner) til de 232 parlamentsmedlemmene (av totalt 272) som stemte «ja» til endring av loven. Dermed kan han sitte som president på livstid.

Men den kontroversielle grunnlovsendringen har gått utover forholdet til uganderne, opposisjonen og Vesten.

Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson mener president Museveni har forandret seg siden 1990-tallet.

– Den gode tiden begynte å snu rundt tusenårsskiftet. Det skjedde etter Ugandas involvering i konflikten i DR Kongo, historier om korrupsjon, og med begynnende tendenser til mer politisk kontroll.

Hun forteller at samarbeidet var meget godt og ga gode resultater i hennes første periode som statsråd, fra 1997-2000.

– I den andre perioden (2001-2005, red. anm.) hadde jeg fortsatt et godt forhold til presidenten, men hadde mye tøffere diskusjoner, både om virkemidlene i hiv/aids-kampen, om korrupsjonsproblemene og om ambisjonene hans om å endre grunnloven for å sikre seg en tredje periode, sier Frafjord Johnson.

Hun mener denne tendensen til mer politisk kontroll er blitt forsterket siden, på flere områder.

Uavhengig av bistand?

Musevenis forhold til utenlandske givere har gjennom årene vært skiftende. Til tross for at Uganda er en av Afrikas største bistandsmottakere, har Museveni ved flere anledninger fnyst av støtten, som han mener landet ikke trenger. Da Norge ville trekke tilbake 50 millioner kroner i forbindelse med «homoloven» i 2014 kalte han den utenlandske hjelpen for «ureligiøs» og full av synd.

I et intervju med BBC sa Museveni nylig at et av hans største mål er å la det nokså ferske oljeeventyret lede vei mot en fremtid uten utenlandsk hjelp.

Bjørg Leite, Norges ambassadør i Uganda mellom 2006 og 2010, roser Museveni for håndteringen av oljeressursene.

– Museveni ville ikke signere avtaler om lisenser med oljeselskapene før landet hadde funnet nok folk med oljekompetanse. Han har insistert på at de skal ha en sterk styring med oljeressursene, noe Norge har støttet ham i, sier Leite i et epost-intervju.

I Uganda er folk mindre positive til landets oljeforvaltning. Flere rapporter og undersøkelser peker på at majoriteten av ugandiske borgere er skeptiske til håndteringen av oljefunnene, som de mener Museveni og regimet har monopol på. I januar i år ble de syv presidentkandidatene, som nå går til valg mot Museveni, spurt om de har sett kontraktene som myndighetene har inngått med de internasjonale partene. Svaret var nei fra alle syv.

En tom stol

En rød løper viser vei inn i Serena hotell i Kampala. 1000 spesialinvitasjoner er gått ut i forkant av landets første presidentdebatt noensinne, 15. januar i år. I kveld skal de åtte presidentkandidatene fortelle publikum og millioner av tv-seere hvorfor de er verdige presidenttittelen. Hovedmotstanderne fra opposisjonen, Kizza Besigye fra partiet «Forum for Democratic Change» (FDC) og Amama Mbabazi fra «Go Forward» er tidlig ute.

Besigye har et langt forhold til presidenten, først som Musevenis lege under «bush-krigen», deretter i flere verv i regjeringspartiet NRM. I 2001 stilte han som presidentkandidat for første gang, noe Museveni kalte for «et svik». Tross tre tap prøver han igjen.

Mbabazi har hatt åtte stillinger i regjeringspartiet, den siste som statsminister mellom 2011 og 2014. Etter 30 år i partiet bestemte han seg i fjor for å utfordre Museveni.

Klokken 19.30, sitter syv kandidater fremme på scenen og er klare for debatt. President Musevenis stol er tom.

– Det er vel ingen som er så naive at de tror at Museveni kommer på debatten?! Jeg mener, hvordan skal han klare å svare på spørsmål som: Er du klar for å gi fra deg makten? sier en i publikum.

Dagen etter forsvarer Museveni sitt fravær i alle landets aviser: «Debatter er for ungdomsskolen! Jeg var opptatt med valgkampanjen min».

– Museveni trenger ikke å bruke tid på debatter. Han vet at han vinner over opposisjonskandidatene, som han ved flere anledninger har kaldt for «kunnskapsfattige svin», sier historiker Ndebesa.

Opposisjonens valgkamp saboteres

Tre dager etter presidentdebatten dundrer popmusikk ut fra en bil i området Kabalagala. Presidentkandidat Amama Mbabazi stikker overkroppen opp gjennom en takluke og holder pekefingeren mot himmelen på klassisk «Go Forward»-måte.

I forveien har politiet prøvd å blokkere veien for Mbabazis ankomst. Hensikten er åpenbart å sette en stopper for opposisjonens kampanje. Partimedlemmer har ved flere anledninger blitt utsatt for vold. Kidnappingen av Mbabazis sikkerhetsvakt, Christopher Aine, har vakt sterke protester.

Advokat og leder av «Go Forwards» ungdomsparti, Tonny Kiretabwe (27), sier han har fått tilbud om store pengebeløp mot å forlate stillingen sin.

– Siden jeg gikk over fra NRM til opposisjonen, blir mobilen min stadig avlyttet. Jeg må sove på forskjellige steder for å være trygg. Museveni har personlig gitt meg tilbud om 200 millioner shilling (rundt 500 000 norske kroner) for å forlate opposisjonen, sier Kiretabwe.

– Opposisjonen må samarbeide

Sosiolog og Uganda-spesialist Arne Tostensen var valgobservatør ved valget i 2006. Han er svært bekymret over militærets makt og rolle i politikken.

– Generaler mates med privilegier som jordeiendommer mot at de ikke utfør er militærkupp. Jeg var vitne til at militærkjøretøyer kjørte rundt for skremme folk. Det sier noe om militærets rolle i den kampen som Museveni fører, sier Tostensen på en skurrende telefonlinje.

Han fordømmer presidentens stadig mer autoritære rolle, men sier samtidig at opposisjonen er en stor del av det politiske problemet i landet.

– Opposisjonen er splittet. De må gå sammen for å muliggjøre et maktskifte. De må la seg inspirere av land som Kenya, der opposisjonen tok makten fra presidenten i fellesskap. Slik det ser ut nå, blir det et enkelt løp for Museveni, sier Tostensen.

Norske diplomater bekymret

Susan Eckey, Norges ambassadør til Uganda, følger utviklingen og har kontakt med både landets myndigheter og sivilsamfunnet.

– Det vi har sett så langt i valgprosessen, har på mange måter ikke vært i henhold til internasjonale standarder for frie og rettferdige valg. EU og Norge har hatt flere møter med statsministeren hvor vi har meddelt våre synspunkter, sier Eckey.

Hun mener det er for tidlig å konkludere med at en eventuell forverring av situasjonen kan ha noe å si for relasjonen mellom Norge og Uganda.

– Norge deltar i EUs valgobservatør-korps med tre observatører fra NORDEM. Deres rapport blir et viktig grunnlag for Norges vurdering av framtidig samarbeid med Uganda, sier Eckey.

Fortsatt støtte

Om få dager går folket til valg. Mens regjeringspartiets tilhengere løper gatelangs i gulfargede t-skjorter og roper slagord for president Museveni, har andre mistet håpet om demokrati.

– Du kan ikke kalle det demokratisk når blodet flyter, når folk mottar penger mot stemmer, når opposisjonen blir arrestert og folk føler frykt, sier den politiske analytikeren, Muniini K. Mulerai, i en fersk artikkel i avisen The Daily Monitor.

Selv om tilliten til presidenten er svekket, har han fortsatt støtte hos mange.

– Selv om jeg ikke er fornøyd med alt Museveni har gjort, er han ikke brutal. Det er skummelt å tenke på hva alternativet er, sier Anette, en alenemor bosatt utenfor hovedstaden.

– Jeg stemmer alltid på Museveni. Han ga oss fred og har hjulpet Uganda langt på vei utviklingsmessig, sier en butikkeier i Kampala.

Eller som Museveni selv sa i en tale til folket nå i januar: «Hvordan kan jeg sende stafettpinnen videre når bananplantasjen jeg grunnla for 30 år siden så vidt har begynt å gi frukt?»

Bistandsaktuelt har gjentatte ganger forsøkt å få en kommentar fra regjeringspartiet NRM til artikkelen, men uten å få svar.