Frykt for ny konflikt om Nilen

På den nylig avholdte ”Arab Water Summit” (26. februar) engasjerte den saudiarabiske viseforsvarsministeren seg i en lang polemikk mot Etiopia og byggingen av den gigantiske ”Renaissance Dam” på Blånilen. Viseforsvarsministeren beskrev dammen som en trussel mot Egypts og Sudans sikkerhet og anklaget Addis Ababa for å handle med skjulte politiske motiver og ikke kommersielle formål. Dette førte naturlig nok til negative reaksjoner fra Addis Ababa, og etiopisk UD innkalte Saudi-Arabias ambassadør på teppe. Ambassadøren har tatt avstand fra uttalelsene til viseforsvarsministeren og forklart at dette ikke representerer den offisielle saudiske posisjonen. Likevel har kommentarene ført til uro over en mulig konfrontasjon over Nilenvassdragets enorme vannressurser.

Det som er spesielt bekymringsfullt er at viseforsvarsministeren beskriver den geopolitiske situasjonen i denne delen av Afrika i rasemessige og sivilisatoriske begreper: hvor den arabiske sivilisasjon og stater står mot det ”afrikanske” Etiopia.

Motstridende målsettinger

Viseforsvarsminister Khalid bin Sultans uttalelse var overraskende for mange. Riyadh i de siste tjue årene har sørget for gode og stabile relasjoner med Addis Ababa, og har historisk sett vært i kappestrid med Egypt om å etablere seg som det ledende landet i den arabiske verden. Dette kommer i tillegg til det faktum at den arabiske våren også har skapt flere spenninger mellom Egypt og Saudi Arabia, som kulminerte i nedleggelse av Saudi-Arabias ambassade i Kairo i 2011.

En forklaring på bemerkningene av Khalid bin Sultan kan derfor være at det var et forsøk på å forbedre saudi-egyptiske relasjoner gjennom å påkalle pan-arabiske følelser ved å konstruere en felles fiende. Likevel står dette i kontrast til Riyadhs øvrige utenrikspolitiske mål i regionen, som deriblant fokuserer på matsikkerhet for sine egne gjennom store ”landlease” avtaler med Etiopia. Dette kan også være grunnen til at kongedømmet sendte sin finansminister til Addis Abeba bare et par dager etter Khalid Bin Sultan holdt sin tale i Kairo, for å roe ned spenningene.

Lite sannsynlig

Spekulasjonene om en mulig voldelig konfrontasjon over vannrettighetene til Nilenvassdraget har økt kraftig etter at Etiopia kunngjorde sine planer om å demme opp Blånilen for elektrisitetsproduksjon. Blånilen bidrar med mer enn 80 prosent av vannet til Nilen, og de store dammene planlagt av Etiopia vil påvirke Nilens vannstand i Sudan og Egypt. Selv om en slik konfrontasjon mellom Egypt og Etiopia er mulig, er den likevel lite sannsynlig. Sett fra et historisk og komparativt perspektiv, er vannkriger vanligvis "ordkriger”. Politiske konflikter og motstridende krav til delte vannressursene utvikler seg sjelden til væpnede konfrontasjoner - av den enkle grunn at krigen er for kostbart sett i lys av mulig ”gevinst”. Historien om Nilen og etiopisk-egyptiske relasjoner illustrerer også dette.

Selv om stater ikke trer til fysiske konfrontasjoner, medfører dette ikke nødvendigvis fred. Motstridende interesser og rivaliseringer kan manifestere seg på andre måter enn bilateral konflikt. Afrikas Horn illustrerer nøyaktig hvor skadelig og destabiliserende slike alternative strategier kan være. Et karakteristisk trekk som har preget mye av Hornets destabiliseringspolitikk er å støtte opposisjonsgrupper i rivaliserende stater (proxy krigføring). Dette har vært den viktigste årsaken bak den voldsspiralen som har vært med å forme moderne historie på Afrikas Horn. Gjennom taktisk støtte til opprørsfraksjoner og motstandsgrupperinger som slåss mot sentr5alregjeringen i Addis Abeba - som eritreiske opprørere - har Egypt i tiden etter andre verdenskrig bidratt til politisk og økonomisk svekkelse av Etiopia. Dette har igjen bidratt til Etiopias manglende evne til å utnytte vannkraft og irrigasjonspotensialet til Blånilen.

I løpet av det siste tiåret har imidlertid Etiopia greid å snudd en negativ tendens bort fra generering av indre konflikt. I dag er det ingen interne bevæpnede motstandsbevegelser som utgjør en alvorlig trussel mot sentralregjeringen eller indre uro . Etiopias økte politiske og militære makt har blitt ledsaget av en enestående økonomisk vekst. Den historiske beslutningen i 2011om å utnytte Blånilen til massive utbygging av vannkraftverk må forstås i denne sammenheng.

Egypt og andre rivaler, som Libya, har også vært delaktig i å gi taktisk støtte til regionale aktører engasjert i militærkonflikter med Etiopia, som for eksempel Eritrea og militante fraksjoner i Somalia. Likevel går utfallet av alle disse konfliktene i dag i Etiopias favør, mens regimet i Asmara er balanserer på stupetog somaliske rivaler er enten fjernet eller redusert til det ubetydelige.

Med dette har Etiopia eliminert eller pasifisert både indre og ytre destabiliserende aktører. I løpet av de siste årene har Etiopia dessuten klart å konsolidere sin makt berettiget som et av Afrikas største land. Gjennom sin betydningsfulle rolle i AU og IGAD, fredsbevarende oppdrag i konflikter som i Abiyei i Sudan og andre diplomatiske aktiviteter, har landet generert stor diplomatisk goodwill. I motsetning til den gamle Nilen-hydropolitikk - som var preget av en hegemonisk stat (Egypt) som påla sin vilje på alle andre - har vi nå gått inn i en ny fase preget av rivalisering mellom to likestilte stormakter, Egypt og Etiopia .

Arabere versus afrikanere

Den kanskje mest oppsiktsvekkende delen av uttalelsen til Saudi-Arabias viseforsvarsminister er hans forsøk på å beskrive konflikten i rasemessige og sivilisatoriske rammer. Ifølge Sudan Tribune, uttalte Khalid bin Sultan: ”Det finnes fingre som roter i vannressurser som tilhører Sudan og Egypt. Disse fingre er forankret i Etiopias ånd og kropp. De kaster aldri bort muligheten til å skade arabere uten å ta nytte av den." Konflikten om Nilenvassdraget er med andre ord kategorisert som det arabiske vs det afrikanske; det islam vs kristendom.

Nedstrømslandene til Nilen er arabiske, og oppstrømslandene afrikanske og hovedsakelig kristne. Både Egypt og Etiopia har brukt og vil trolig fortsette med å påberope seg diplomatisk og politisk støtte for sin sak fra sine respektive arabiske og afrikanske brødre. Denne arbitrære ”etniske” inndelingen av de to blokkene ved Nilen er politisk beleilig for dem som måtte ønske å forstørre konfliktpotensialet i regionen.

Goitom Gebreluel er rådgiver og stedlig representant i Etiopia for International Law and Policy Institue, ILPI

Kjetil Tronvoll er senior partner ILPI og professor i fred og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole