Krigen i – og for Kongos regnskog

Pygmeene i Kongos regnskog symboliserer for mange et romantisk bilde på et fredelig liv i sameksistens med en mangfoldig og fascinerende natur. Da jeg i 1982-83 gjorde feltarbeid i Oriental, ble jeg imidlertid slått av de dype spor generasjoners erfaring med krig og elendighet hadde satt hos pygmeer og nabofolk. Og som om det ikke skulle være nok: siden jeg bodde der, har de arme skogsfolkene blitt rammet av flere kriger i kjølvannet av folkemordet i Rwanda, og fra utkanten av regnskogen har hema-lendu-konflikten og Lord’s Resistance Army satt blodige spor.

Mediedekningen av nordmennenes straffesak i Kisangani har gitt anledning til å repetere den særlig voldsomme kolonihistorien under Kong Leopold II’s privateiendom Fristaten Kongo (1885-1908). Mens dette koloni-eventyret er kjent for å ha beriket kongen privat, samtidig som det bidro til å gjøre lille Belgia til et «stort land», hadde han en fiks ide som få kjenner til: Kongen ville bli Farao av Egypt. 

I 1890-årenes stormaktsrivalisering mellom Frankrike, England, Russland, Etiopia og sudanske og egyptiske interessenter om områdene mellom Kongo og Middelhavet, drev Kongos kolonitropper intense forberedelser til territoriell ekspansjon nordover Nildalen og ut mot Rødehavskysten. Det tok ikke lang tid før belgiske offiserer døde i hopetall. Leopold fryktet at dette skulle forpurre hans ekspansjonstiltak, og her finner vi bakgrunnen for at over 180 norske, danske og svenske offiserer og underoffiserer ble rekruttert til kampene i nordøst. Der stod de i spissen for kolonitidens nest største troppekonsentrasjon i Afrika, bare overgått av Boerkrigen.

Det er noe særegent ved kolonifremstøtene i denne delen av Kongo, for her ser man tydeligst hvordan Fristaten Kongo barket sammen med lokal motstand, soldatopprør og konkurrerende handelsimperier som også var ute etter regionens rikdommer. Den som finleser Henry M. Stanleys bok fra kryssingen av Afrika i 1874-1877 vil legge merke til at han allerede da omtaler et område utarmet av langvarige krigshandlinger og slavejakt. Den koloniseringsbølge Stanley var med på å innlede, var altså bare fortsettelsen av et langt mareritt. 

Mens mer kystnære befolkninger ble innfanget og sendt til Den nye verden fra omkring 1500 til 1870, led folk i Oriental under bølger av mindre kjent slave- og elfenbenseksport langs slaverutene gjennom Nildalen mot Egypt og mer vestlige ruter over Tsjadsjøen mot Libya. Fra 1880-tallet ekspanderte nye sudanske handelsimperier og inn i det nordlige Kongo. Etter noe tid ble deres slaveruter mot Middelhavet blokkert av den muslimske vekkelsesbevegelsen og opprøret mot det Anglo-Egyptiske Sudan – mahdistbevegelsen (1881-1898). 

I det maktvakuum som oppstod omkring grensen mellom Kongo og Sudan vokste det frem mindre handelsimperier: sultanatene. Perioden var også sterkt preget av territoriell maktkamp og ekspansjon blant ledende lokale statsdannelser, som azande- og mangbetufolkene. I samme tidsrom begynte et langt bedre finansiert og utstyrt handelsimperium fra Zanzibar å trenge inn i det nordøstlige Kongo. Enda en voldsbølge var innledet, for mange personifisert i slavehandleren Tippu Tib.

Handelsimperiene fra Sudan og Zanzibar var direkte konkurrenter til Fristaten og en intens maktkamp ble innledet. Da Fristaten var i ferd med å sende store troppestyrker inn i Sør-Sudan for å realisere Leopolds ekspansjonsplaner, gikk soldater fra batetela-folket til opprør. Flere blodige år fulgte før batetelaene ble beseiret og før Fristaten kunne oppta «krigen mot araberne», som det het den gang. Mens krigene raste led lokalbefolkningen. 

Landsbyer måtte bygge enorme palisader-vern. Skulle en kvinne ut etter vann, måtte hun ha væpnet eskorte. Like voldsomt var det da Fristatens styrker gikk til offensiv mot sine arge konkurrenter i regnskogens nordlige og østlige utkant. Gjennom disse seriene av konflikter og kriger fikk lokale beboere erfare fremmede tropper under blant annet norsk ledelse, og nordmenn som ivrig tjente eller bygget opp et koloniapparat myntet på å hale mest mulig overskudd ut av menneskelig arbeidskraft og naturressurser. 

Araber-krigene skulle gi et pusterom flere av regnskogsfolkene i Oriental. De utnyttet at hovedpartene av kolonitroppene var i krig utenfor regnskogen, omgrupperte og organiserte seg, tok opp former for geriljakrig og i mange tiår hersket de selv over regnskogen. I det nordøstre hjørnet av regnskogsbeltet var det først omkring 1942 at de belgiske kolonimyndighetene regnet området for kolonisert, pasifisert og trygt. 

Etter noen gode år med økonomisk fremgang i årene før uavhengigheten i 1960, ble Oriental igjen skueplass for ekstrem vold og herjinger. Først i trefningene i kjølvannet av mordet på Kongos første statsminster Patrice Lumumba og deretter da etterkommere av batetela-oppøret samlet seg i Simba-opprøret som først var sosialt betinget, men som i Oriental ble til en ren voldsorgie. Jeg kjenner folk som var på konstant flukt i regnskogen i to til syv år etter 1964. Knapt hadde roen senket seg før kleptokratisk økonomi smadret økonomiske fremskritt og infrastruktur. I 1982-83 var det åpenbart at skogsfolkene investerte mye krefter og fantasi i å holde seg lengst mulig vekk fra marked, myndigheter og misjon – de ville ha størst mulig frihet til selv å definere hvordan skogslivet skulle leves.

Dette historiske bakteppet skal man ha med seg når Moland og French overfor norsk presse har hevdet at de egentlig var i Oriental for å se på muligheten for å arrangere opplevelsesturer der rikfolk skulle leke krig i regnskogen. Når folk i regionen har erfaring med konstant frykt og flukt gjennom de siste 150-200 år, ser man at Moland og French hadde en usedvanlig smakløs forretningsidé. Så mye bedre er det heller ikke om planen deres var å lage treningsleir for leiesoldater i regnskogen.

For første gang i historien står man nå overfor en historisk sjanse. Nå kan man bryte den rikdommens forbannelse som har hvilt over Oriental og Kongo. Det foreslås i disse dager mange tiltak for å redusere klimagassutslipp. De såkalte REDD-planene skal hindre avskoging og ødelegging av tropeskogen gjennom tre målsetninger: Man skal bevare regnskogens utrolige biodiversitet, gi regnskogens mange beboere muligheter til å skape trygge og bærekraftige strategier, samtidig som de bidrar til å redusere drivhuseffekten. Omkring 20 prosent av de globale klimagassutslippene kommer fra avskoging og ødeleggelse av skog, hovedsaklig regnskog. I Oriental har regnskogens beboere i den senere tid vært klemt mellom vernetiltak, som hindrer deler av befolkningen å bruke skogen, og illegal eksport av tropetømmer. 

For tiden er norske midler og aktører sentrale i kampen for å hindre nye hogstkonsesjoner, motvirke korrupsjon, hindre den illegale hugsten, skape en ny form for skogforvaltning samt sikre skogsboernes rettigheter som basis for en ny æra i Oriental og de andre store skogsområdene i Kongo. Dette er den nye «krigen» om regnskogen. Det er på tide at nordmenn kan forbindes med en konstruktiv utvikling i Kongos regnskoger. 

Espen Wæhle er sosialantropolog med feltarbeid fra Oriental i DR Kongo. Han har bl.a. publisert flere artikler om kolonihistorie, sist i Alsaker Kjerland & Rio Kolonitid (2009) der Oriental-koloniseringen beskrives, og arbeider nå for Regnskogfondet.