Dette er «Afrikas Venezia». Har Norge et ansvar for å hindre en miljøkatastrofe her?
Klimafilosof Øyvind Stokke forklarer hvorfor et av verdens rikeste land må bistå et av verdens fattigste med å rydde opp de rustne, norskbygde oljeplattformene på Sèmè-feltet.
Et land med verdens største velferdsfond bør bidra til å avverge en miljøkatastrofe – rett og slett fordi vi har kapasitet til å gjøre det
– Den som har bidratt til miljøskade, har også et ansvar for å rydde opp – enten ved å iverksette konkret opprydding eller i form av økonomisk kompensasjon, sier klimafilosof Øyvind Stokke til Bistandsaktuelt.
Han er førsteamanuensis i politisk filosofi ved Universitetet i Tromsø og forteller at det moralske begrepet «contributer pays» står sentralt i miljø- og klimaetikken.
Bistandsaktuelt skrev nylig om at fire norskbygde oljeplattformer står og ruster i Benin. Med bistand fra Norge og Verdensbanken skulle det vestafrikanske landet på 1980-tallet utvinne sine oljeressurser sammen med Saga Petroleum.
Oljeriggene ble i hovedsak produsert i Norge og finansiert gjennom lån Benin tok opp gjennom det statlige norske Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK).
Avtalene var del av den såkalte skipseksportkampanjen som skulle skaffe oppdrag til en presset norsk verftsindustri. Lånene ble slettet rundt årtusenskiftet, men fortsatt sitter et av verdens fattigste land igjen med det FN mener kan bli til en miljøkatastrofe med store konsekvenser for fiskerike Guinea-bukta.
– Norge har et ansvar
Men har Norge et ansvar for å hindre en «tikkende miljøbombe» når Benins myndigheter «kastet» Saga Petroleum ut i 1985, når andre oljeselskaper driftet Sèmè-feltet etterpå – og Benins gjeld til Norge allerede er slettet?
For å få svar på det, ringer Bistandsaktuelt filosofen ved universitetet i Tromsø.
– Norge var en sterk bidragsyter til å utikle Sémé-feltet, og har således et ansvar for å bidra til å rydde opp, sier Stokke og peker mot filosofen John Rawls.
– Han understreker at «folkegrupper har en plikt til å hjelpe andre folkegrupper som lever under så ugunstige forhold at etablering av et rettferdig eller anstendig politisk og sosialt regime hindres».
Stokke forklarer at den humanitære plikten til å hjelpe «vanskeligstilte folkegrupper» er svakere enn en streng rettferdighetsplikt til å bedre fordelingen av verdens ressurser som noen filosofer argumenterer for.
– Det kan tenkes at det viktigste Norge kan bidra med for å hjelpe et land som Benin er kapasitetsbygging, for eksempel ved gjenoppbygging av oljesektoren, sier Stokke og henviser til forskning publisert i tidsskriftet Nature i 2015.
– Verdens karbonbudsjett tillater simpelthen ikke mer oljeutvinning i for eksempel Arktis, mens utvinning i et område som Vest-Afrika bør prioriteres på grunn av global urettferdighet. Om vi skal begrense global oppvarming til to grader må den geografiske fordelingen av hvilke reserver som skal utvinnes endres.
– Et relativt lite bidrag
Stokke mener det, i mange tilfeller, vil være rimelig at de rike landene er med å dele «en miljømessig byrde» med mindre utviklede land.
– Vi har, med en god slump hell og selvfølgelig masse dyktighet, blitt et av verdens rikeste land. Vi bør derfor bidra til å hjelpe fattigere land med sitt miljøavtrykk.
Her kommer det moralske begrepet om «ability to pay» oss til unnsetning, forklarer klimafilosofen:
– Dersom det oppstår en akutt situasjon, som farlige klimaendringer eller en mulig oljekatastrofe i Guinea-gulfen, bør et land med verdens største velferdsfond bidra til å avverge katastrofen rett og slett fordi vi har kapasitet til å gjøre det.
- Les også: – Utviklingsministeren er for tafatt
Stokke påpeker at dette er det samme prinsippet som FNs klimakonvensjon legger til grunn ved fordelingen av ansvar for å begrense den globale oppvarmingen.
– Det er med et slikt perspektiv Benins myndigheter – på høflig vis – ber norske myndigheter om et relativt lite bidrag. Norge var med å skape noe som har blitt en byrde for Benin. Moralsk sett har vi derfor et ansvar for å bidra til å rydde opp.
Men det moralske perspektivet om et norsk ansvar for de rustne plattformene stopper ikke der, ifølge filosofen. Stokke mener de rustne plattformene på Sémé-feltet kan brukes som et eksempel på noe større enn seg selv.
– Oljeutvinning og de miljømessige konsekvensene det har, er en trussel mot verdenshavet – og vår tids erkjennelse er at vi bare har ett slikt hav. Dette er et eneste stort økosystem som kyststatene – særlig de med kapasitet og kompetanse – må arbeide sammen om å redde for fremtidige generasjoner.
