– Jeg har aldri vært så redd som nå

Vi intervjuer ham på hans siste arbeidsdag som FN-representant – mot et bakteppe av et USA som opptrer mer og mer FN-fiendtlig og isolasjonistisk, en verden med store pågående kriger der konfliktløsninger synes langt unna, en situasjon med svekkede demokratiske styresett i mange land og en nedadgående trend i verdens bistandsbudsjetter.

I tillegg utsettes FN for sterk kritikk, særlig fra høyrekrefter, i USA, Russland og mange andre land. «Ineffektivt», «byråkratisk» og «dyrt» er noen vanlige karakteristikker. Tidvis supplert med påstander om å støtte terrorisme eller «farlige» liberale rettighetstanker.

Den norske FN-representanten advarer om at «den grunnleggende logikken» rundt FN og internasjonalt samarbeid er i ferd med å smuldre bort.

– Denne logikken har blitt utviklet over rundt 200 år med mellomstatlig diplomati, om suverenitet, om likeverdighet på internasjonale arenaer, og om dette at man må samles om enighet, altså noe som kan omfavne hele menneskeheten, sier Gadgil.

– Å ta FN for gitt, er farlig 

De siste fire årene har den tidligere UD-statssekretæren (fra SV) ledet et FN-kontor som er ett av UNDPs tre globale policy-sentere. Hovedtemaene for FN-programmets forsknings- og analyseenhet i Oslo har vært utvikling, styresett og fredsbygging.

Gadgil, som sier han har holdt «200-300 foredrag» om FN de siste årene, har inntrykk av at de fleste nordmenn tar FNs posisjon i verden for gitt, slik mange stater i verden også gjør det.

– Men det er jo ingen nødvendighet å ha FN, med mindre man ønsker å oppnå noe for menneskeheten. Det hander om selve ideen om et universelt, flersidig diplomati, det man kaller multilateralt samarbeid, som er universelt, som innebærer at alle land er med.

– Selv mener jeg det er en idé som ikke har noe alternativ. Og dette er ikke en synsing, det er en logisk slutning. Altså, du kan ikke ha et universelt system som ikke er helt universelt, altså et system som ikke inkluderer alle land.

Alternativer til FN?

Ifølge Gadgil synes det å være en tendens både internasjonalt og i Norge til at man snakker om alternativer til FN – eller framstiller FN som en karikatur av verdensorganisasjonens dårligste sider.

– Hvem er det som karikerer FN?

– Jeg tror… de som har interesse av det. De som har interesse av et sånt FN. Det er to grupper. De som har interesse av det, og de som ikke vet nok. Den første gruppa kan man ikke gjøre så mye med. De kommer uansett ikke til å støtte en tanke om et universelt diplomati. Men den siste gruppa har man, tror jeg, en plikt til å gå i dialog med, og gi et nyansert bilde av hva som er situasjonen.

Han påpeker FNs rolle som internasjonal normgiver og rådgiver, i menneskerettighetsspørsmål, i sosial og økonomisk utvikling, i fredsbygging og konfliktløsning, som en talerstol og debattarena for alle verdens land – i de fleste FN-fora: basert på et prinsipp om likeverdighet mellom land.

– Helt avgjørende

– Vi må erkjenne at det selv i det universelle systemet så er det «Animal Farm» til en viss grad, noen som er likere enn andre... Men den grunnleggende logikken er likevel krystallklart: At alle land er likeverdige når de setter seg rundt bordet eller setter seg i salen i generalforsamlingen, sier Gadgil.

Som eksempel på viktigheten av FNs programmer viser han til at UNDP støtter og gir råd til en tredjedel av verdens parlamenter. Arbeidet består i å forbedre parlamentenes prosesser, gjøre de mer åpne og styrke for eksempel høringsinstitutter, gjøre kvinner i stand til å delta og å bli valgt, sørge for at 800 millioner mennesker vil kunne registrere seg til å stemme.

– Det er ikke en marginal sak. Det er en helt avgjørende sak. For det er et spørsmål om globale normer rundt demokrati. Til enhver tid de siste årene har vi støttet valgavvikling i 40 land.

– Så kan man se for seg en verden der dette systemet ikke finnes. Hva skjer da? Noen vil mene det er ingen fare, det kommer til å gå så fint. Jeg mener at å leke med flammen på den måten er fullstendig uansvarlig. Og så tenker jeg også at det er fullstendig uansvarlig å karikere en idé som ikke har et alternativ. og er mye mer komplisert enn karikatur.

– Falsk sammenligning 

Ideen om alternativer til FN har han også støtt på i internasjonale diskusjoner om bistand og utvikling.

– Jeg har støtt på ideen selv i det ellers «ufeilbarlige» Norge. Det er at man ser på FN-systemet og FNs implementerende arm (FN-programmer, red.anm.) som noe direkte sammenlignbart med frivillige organisasjoner, med privat sektor eller med hvilken som helst annen aktør.

– For eksempel hvis du måler leveranskravet på utdanning eller helse veldig talmessig, tellekantmessig, så kan du sammenligne FN med hvilken som helst annen aktør som gjør mer eller mindre det samme. Men det er en falsk sammenligning.

Han tar sin egen organisasjon, FNs utviklingsprogram (UNDP) som eksempel.

– UNDP en mellomstor FN-organisasjon. Vi er størst i tilstedeværelse, men mellomstor i størrelse. Et budsjett på 5,5 milliarder dollar. Dette høres voldsomt ut, men alle som kan litt om tall vil se at det ikke er mye i en internasjonal sammenheng, på et nivå med et norsk bistandsbudsjett.

Som blålys-etatene i New York 

Gadgil viser til at UNDPs leder Achim Steiner pleier å si at UNDPs globale budsjett tilsvarer kostnadene for emergency services (brann, politi og ambulanse, red.anm.) i New York.

– Så det er jo helt åpenbart sånn at her er det jo ikke vekten og størrelsen av UNDP som er viktig. Det handler om rollen, legitimiteten og evnen til å koble aktører sammen med myndigheter. Og særlig denne legitimitetsbiten er helt sentral, at UNDP skal være et legitimt uttrykk for det internasjonale samfunnet vilje.

– Det kan ikke McKinsey være. Eller for den saks skyld folk i Kirkens Nødhjelp. Det finnes ingen reelle alternativer til FN. Noen aktører kan selvsagt ha lignende målsetninger, men det som litt ofte skjer i bistandsarkitektur, er at man ikke klarer å se legitimitetsspørsmålet tydelig, sier Gadgil.