Tidsskriftet Economist anslo nylig at Etiopia ville bli verdens 5. raskest voksende økonomi i 2010. Bladets analytikere antar også at landet i løpet av få år vil gå forbi Kenya som Øst-Afrikas største økonomi.
Myndighetenes mål er at landet i løpet av to tiår skal gå fra å være et fattig land til å bli et mellominntektsland. Og dersom vi skal dømme etter all byggeaktiviteten vi observerer, kan det i hvert fall fastslås at noen grupper i Etiopia er på vei oppover. Både i hovedstaden og i småbyer nord i landet (Tigray) skyter næringsbygg og nye boligområder i været.

Statsdominert.

Etter turbulente år på 1980- og 90-tallet har landet nytt godt av flere år med fred og relativ politisk stabilitet. I til sammen 18 år har statsminister Meles Zenawi og regjeringspartiet EPRDF sittet ved makten, uten særlig innblanding fra politisk opposisjon. Den tida har de blant annet brukt til militære engasjementer overfor naboland, hardhendt behandling av opposisjonen og til å stake ut sin egen politiske og økonomiske kurs.
Ofte har regjeringen opptrådt på tvers av bistandsgivernes råd, blant annet gjennom en skeptisk holdning til vestlige ideer om liberalisering. Likevel bygges, produseres og eksporteres det som aldri før i den statsdominerte økonomien. Flere av de makroøkonomiske indikatorene peker i riktig retning for Meles og hans team. Gjennomsnittlig har veksten ligget på rundt 10 prosent de siste tre-fire årene.

I positiv retning.

For cirka fem år siden snudde den økonomiske utviklingen i positiv retning, men grunnlaget ble lagt tidligere, skal vi tro statsministerens økonomiske rådgiver Neway Gebreab. Vi møter ham på et romslig, men nøkternt innredet kontor i hovedstaden.
– Hovedårsakene til veksten ligger i grep som ble gjort flere år før: Viktige strukturelle endringer og ulike tiltak som har sikret god makroøkonomisk stabilitet, sier han.
Blant tiltakene er god planlegging, aktiv pengepolitikk, tiltak mot inflasjon og en bevisst satsing på utbygging av infrastruktur.

Motoren.

Regjeringen fastslo allerede på 1990-tallet at jordbruksproduksjonen er det som skal få Etiopia på beina og som skal være motoren i den økonomiske satsingen. Med 80 prosent av arbeidsstyrken og 60 prosent av eksportinntektene knyttet til jordbruket er det ikke unaturlig.
– 95 prosent av gårdsbrukene er småbruk. Det er her vi må klare å skape en økt produktivitet, og berede grunnen for senere industriell vekst, sier Gebreab.
Resonnementet går ut på at når bøndenes inntekter øker, så vil etterspørselen deres etter bearbeidede produkter også stige. Denne ekspansjonen i innenlandske markeder anser myndighetene som et viktig grep for å legge grunnlaget for satsing på andre næringer.
– Vi håper rundt 2020 å ha beredt grunnen tilstrekkelig til å kunne gi prioritet til industriell utvikling, sier Gebreab.

Blomster.

Kaffebønner var i flere år produktet som skaffet det fattige landet sårt tiltrengt hard valuta. Kaffe er fortsatt viktig, men utgjør en stadig mindre del av eksportinntektene. Nå markedsfører Etiopia stadig mer eksklusive varianter av kvalitetskaffe, og luksuskaffen har fått selskap av nye produkter som blomster, oljefrø og sesam på det internasjonale eksportmarkedet. Det er et ledd i en bevisst satsing på å spre seg på flere produkter for å bli mindre sårbar for prissvingninger.
Etiopia har i løpet av få år blitt Afrikas nest største eksportør av blomster, etter Kenya. Fly fra det statlige flyselskapet tungt lastet med frodige plantevekster tar hver eneste dag av i retning Europa for å leveres spirende friske til europeiske forbrukere.
Samtidig har det skjedd en kraftig vekst i innenlandsk kornproduksjon, supplert med økt satsing på grønnsaker og frukt, samt landets omfattende kvegdrift. Khat er også et viktig produkt, som eksporteres lovlig til Storbritannia. De siste par årene er det blitt utleid jord til utenlandske investorer og åpnet opp for leteboring foretatt av kinesiske oljeselskaper. Vannkraft er en annen sektor som bygges ut, og som kan gi framtidige eksportinntekter.

Halverer fattigdommen?

– Veksten i økonomien kommer først og fremst de fattige til gode. Vi mener at vår vekst også skaper økt likhet, sier mannen som gir statsministeren råd om økonomien i landet.
Rådgiveren viser til at andelen av befolkningen som lever for under én dollar om dagen er synkende. I 2000 utgjorde de aller fattigste 44 prosent, i 2005 39 prosent og i 2007 litt over 33 prosent.
– Tusenårsmålet om en halvering av antallet fattige – fra 44 til 22 prosent – er innen rekkevidde. Selv med en økonomisk vekst på 7-8 prosent i de kommende årene fram til 2015, så vil vi klare å nå det, sier Gebreab.

Handels-ubalanse.

– Kritiske røster mener at den økonomiske veksten ikke nødvendigvis er bærekraftig. Hva er hovedutfordringene dere står overfor?
– Vi har et mål om å øke eksporten med 25 prosent eller mer per år. Det må til for på sikt å få en tilstrekkelig tilgang på utenlandsk valuta. Handelsbalanseproblemet kan legge begrensninger for hvor stor vekst det er mulig å skape i økonomien. I de foregående fem årene har vi nådd målene våre, men det har samtidig vært en periode med gunstige priser på råvarer. Slik jeg ser det, er det lite sannsynlig at dette prisnivået vil vare ved i de kommende fem årene.
– En annen utfordring er å holde inflasjonen nede. Vi har hatt veldig høy inflasjon i et par år, men de siste tolv månedene har vi klart å få den ned igjen. De siste tolv månedene – målt fra desember til desember – er den nå under ti prosent. Et viktig styringstiltak i denne sammenheng er å ha kontroll på tilbudet av penger.
– En tredje, evig utfordring, er å fortsette å forbedre produktiviteten generelt i ulike sektorer. De neste fem årene kan bli kritiske i denne sammenheng. Vi forsøker å legge til rette for utenlandske direkteinvesteringer. I løpet av de kommende fem årene tar vi sikte på å etablere en eller flere særlig tilrettelagte industrielle soner i landet. Vi er i dialog med tyrkisk næringsliv om en slik etablering, etter at de har vist sterk interesse. Det samme gjelder Kina, mens det også har vært kontakter med Egypt. Også innenlandske investorer har vært aktive.
– I motsetning til internasjonale analytikere nevner du ikke manglende privat eiendomsrett til jord som en begrensning for økonomisk vekst?
– Statens, det vil si folkets, eiendomsrett til jorden er hjemlet i den etiopiske konstitusjonen. I praksis har småbøndene full bruksrett. De kan også overføre denne bruksretten videre til sine barn, og de kan leie den ut hvis de vil det. Det eneste de ikke kan gjøre er å selge den.

Statseid jord.

– Så statlig eiendomsrett er ikke en begrensning for ytterligere vekst?
– Nei. Tvert om kan det være en positiv faktor, ved at vi raskere kommer til enighet med bøndene om ordninger. Som eksempel kan jeg nevne at det første initiativet til eksport av blomster kom i 1998. Investorene ønsket seg da å leie jord i nærheten av Addis med sikte på mulig flyfrakt av blomster. Det klarte regjeringen meget raskt å få til, både gjennom å utnytte land som lå brakk og ved å få til gode avtaler med småbøndene.
– Når småbønder overfører bruksrett på jord til sine barn vil det vel etter hvert forsterke problemet med stadig mindre jordlapper til stadig flere bønder?
– Ja, vi har et press på landressurser som følge av befolkningsvekst, selv om vekst-takten er redusert. Vi håper derfor at urban sektor etter hvert vil utvikle seg slik at den kan tiltrekke seg ny arbeidskraft fra landsbygda.

Matvarehjelp.

– I mellomtiden må millioner av etiopiere klare seg med utenlandsk matvarehjelp fordi landet ikke klarer å fø dem?
– Vi regner at seks millioner mennesker har behov for matvarehjelp. Det betyr ikke at de ikke har noe mat og at de trenger slik hjelp hele året. Kanskje er behovet der halve året. Hvis vi ser på det som et spørsmål om mengde mat, er det et ganske lite volum sammenlignet med hva landet selv produserer, kanskje fem prosent. Underskuddet på mat er en produksjonsutfordring vi håper å kunne løse i løpet av få år. Vi arbeider kontinuerlig med å bygge bøndenes kapasitet til å motstå matmangel. Samtidig er det – i de periodene det oppstår – en velferdsutfordring vi må takle der og da.
– Hvor avhengige er dere av bistand?
– Våre driftsbudsjetter klarer vi å finansiere på egen hånd. Hva gjelder investeringsbudsjettene er utenlandsk bistand fortsatt svært viktig.

Mistror regjeringens vekst-tall

– Økonomisk vekst er en tallstørrelse. Den er ikke i seg selv nok til å si noe om hvordan befolkningen har det, sier opposisjonspolitikeren Temesgen Zewdie (bildet).
Parlamentsmedlemmet og viseformannen i partiet Unity for Democracy and Justice (UDJ) er skeptisk til statens sterke rolle i den etiopiske økonomien.
Han mener at veksttallene for det fattige Etiopia er uttrykk for hva som skjer innenfor «en boble» i hovedstaden, ikke landet som helhet. Ifølge Zewdie finnes veksten kun innenfor noen næringer. Han viser blant annet til at regjeringen foretar store statlige investeringer i ulike byggeprosjekter, og han tviler på at dagens høye offentlige forbruk er bærekraftig på sikt.

Høy ledighet.

– Det høye offentlige forbruket har skapt en inflasjon som er et betydelig problem for folk flest. I perioder har inflasjonen vært over 20 prosent, sier Zewdie.
Han viser til at sparerenten er på bare fire prosent, langt lavere enn prisstigningen. Det bidrar ikke til langsiktig sparing som kan danne basis for investeringer.
– Fattigdommen råder over alt. Leveomkostningene i byområder er blitt ekstremt høye, og vanlige folk sliter med å klare seg fra dag til dag. Arbeidsledigheten blant ungdom er nær 40 prosent, sier Zewdie.

Mistror statistikk.

Han mener at et flertall av befolkningen må klare seg på mindre enn én dollar dagen, og er skeptisk til en del av tallstørrelsene regjeringen omgir seg med. Opposisjonspolitikeren baserer seg derfor på samtaler med en rekke velgere i ulike distrikter.
– Vi vet egentlig ikke hvor stor arbeidsstyrken og arbeidsledigheten er i dette landet, og mitt inntrykk er at heller ikke regjeringen vet det, sier Zewdie.