Afrika på krabbegir

Rapporten, som ble presentert under G8-møtet i juni, har analysert framgangen i forhold til FNs millenniumsmål, men er dyster lesning: For 23 av landene sør for Sahara er det liten eller ingen framgang i halvparten eller flere av de åtte målene som FNs millenniumsmøte satte i september 2000. Disse målene er blant annet å halvere omfanget av ekstrem fattigdom, redusere barnedødeligheten kraftig og gi alle barn tilbud om skolegang innen 2015.
Framgangen blir målt i forhold til situasjonen i 1990, og i 2000 skulle ideelt sett om lag 40 prosent av de ulike målene vært oppfylt. Men i Afrika går utviklingen i krabbefart: Bare på ett område - tilgang til vann - kan man spore mer enn ti prosent framgang.

Tilbakeskritt. Derimot går utviklingen på flere områder tilbake, viser rapporten.
Mellom 1990 og 1999 økte antallet mennesker sør for Sahara som lever under fattigdomsgrensen med 25 prosent - eller seks millioner mennesker hvert år. Risikoen er dermed stor for at det vil være flere afrikanere under fattigdomsgrensen i 2015 enn i 1990.
Lite penger gir lite mat. Problemet med kronisk underernæring er spesielt prekært i landene sør for Sahara, der halvparten av den samlede befolkningen på nær 360 millioner mennesker har for lite å spise. I seks av landene har tallet på underernærte økt på 90-tallet, viser rapporten.

Spesielt utsatt. Barn er spesielt utsatt. Selv om gjennomsnittstallene for underernærte barn i utviklingsland totalt sett er redusert det siste tiåret, har utviklingen på dette området i praksis gått bakover i det sørlige Afrika: På grunn av befolkningsveksten er det blitt åtte millioner flere underernærte barn. Den negative trenden gjelder blant annet Tanzania, der tallet på underernærte barn økte med rundt tre prosent på 90-tallet.
Den pågående hiv/aids-pandemien gjør ikke situasjonen lysere. Bare to av landene - Uganda og Senegal - har greid å snu utviklingen i forhold til andelen nysmittede blant ungdom. For de fleste av landene i regionen har sykdommen hatt en svært ødeleggende virkning sosialt og økonomisk, både på makro- og mikronivå.

Færre vaksinerte. I dag dør ett av seks barn i det sørlige Afrika før sin femårsdag. Nye tall viser at reduksjonen av barnedødeligheten har gått saktere på 90-tallet enn i tiårene før. Dersom utviklingen fortsetter i samme tempo, vil målet om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler ikke bli oppfylt før om nærmere 140 år. Bare sju afrikanske land har oppnådd delmålet for 2000.
I enkelte land har hiv/aids ført til større barnedødelighet. Men en viktigere årsak til de triste tallene er at vaksinering mot meslinger, sykdommen som tar flest barneliv, er blitt redusert.
I 1990 ble 66 prosent av alle afrikanske barn vaksinert, i 2000 var andelen 55 prosent.
Nedgangen gjelder blant annet de norske hovedsamarbeidslandene Tanzania og Mosambik, mens meslingvaksineringen i Etiopia har falt med over 20 prosent. I Uganda og Malawi er det en liten økning i vaksinedekningen, til henholdsvis rundt 50 og 80 prosent. Zambia er et av de få landene med en dekningsgrad på over 85 prosent.

Skjevt fordelt. Ikke bare gjøres det for lite framskritt, det meste av framgangen har ikke kommet de fattige til gode, heter det i rapporten.
Dette skyldes først og fremst at forskjellene mellom fattige og rike på landnivå øker. Det sørlige Afrika er preget av en svært skjev inntektsfordeling, noe som i sin tur bremser økonomisk vekst, og i tillegg nøytraliserer eller til og med forhindrer de positive virkningene som økt vekst kan ha i å redusere fattigdom.
- Dersom skjevfordelingen fortsetter, vil utsiktene til å transformere vekst til allmen velstand og meningsfylt fattigdomsreduksjon være ytterst små, heter det i rapporten.

Globalt avhengig. I rapporten understrekes det likevel at utsiktene til å oppnå millenniumsmålene er avhengig av i hvor stor grad afrikanske land trekkes med i den globale økonomien.
På 80-tallet var veksten i den afrikanske eksporten på over 30 prosent i året. På 90-tallet falt den til under tre prosent. I samme tidsperiode gikk Afrikas andel av verdenshandelen ned fra fem til under tre prosent. Av verdens totale utenlandske direkteinvesteringer går usle 1,9 prosent til Afrika.
I tillegg holdt giverlandene hardere og hardere på pengepungen. I siste halvdel av 90-tallet sank bistanden til Afrika med en tredel - fra 18,4 milliarder dollar i 1995 til 12 milliarder i 1999.

Gjelden tyngst. Men den tyngste byrden er fortsatt gjelden. På slutten av 2000 oversteg kontinentets totale gjeldsbyrde 200 milliarder dollar - 30 milliarder mer enn ti år tidligere. Dette utgjør i snitt rundt 66 prosent av landenes nasjonalinntekt. Over halvparten er gjeld til bilaterale kreditorer, mens 25 prosent er lån fra multilaterale institusjoner.
I snitt brukte landene sør for Sahara dobbelt så mye - noen land så mye som tre til fem ganger mer - på gjeldsbetjening som på grunnleggende sosiale tjenester.
- Å bruke mer penger på å betjene utenlandsgjeld enn på grunnleggende tjenester, når millioner av mennesker mangler tilgang til vann, helse og utdanning, er både økonomisk og moralsk sett uten fornuft. HIPC-initiativet har ennå ikke hatt noen vesentlig innvirkning på gjeldsproblemene i regionen, skriver UNDP og UNICEF i rapporten.