Hellen fra Sunnmøre starter skole der hun selv var flyktning

«Oppe på fjellet der bor det tre troller. Trollefar, og trollemor og lille Olle Bolle. BØ! sier trollefar. BØ! sier trollemor. Men den lille Olle Bolle sier bare bøøøø…»

Hellen synger med sterk innlevelse på sitt litt gebrokne sunnmørske norsk. Hun sitter i baksetet på en minibuss på vei til området Kitgum i Nord-Uganda, der hun vokste opp. Sangen har hun lært i barnehagen der hun jobber som barnehageassistent, på Herøy i Møre og Romsdal. Hun har bodd i kommunen de siste elleve årene, og er godt etablert i lokalmiljøet. Kontrasten til oppveksten hennes i Uganda er stor.

– I Norge har jeg alt. Jeg har mat og sover om natta. Jeg er veldig glad i jobben min i barnehagen. Jeg leker med barna, spiser sammen med dem og passer på dem.

På vei tilbake

I bilen på vei til Kitgum har Hellen gått fra barnesangsyngende til nervøs og spent. Samtidig er hun så glad at hun smiler nesten hele tiden. Helt fra hun flyktet til Norge har hun tenkt at hun en dag skal tilbake til hjemlandet for å sørge for at barna i Nord-Uganda får gå på skole. Nå står bygget klart.

Hellen har jobbet frivillig med skoleprosjektet hun har satt i gang. Hun har skaffet penger og organisert arbeidet med alt fra bygging til skoleåpning. Litt hjelp har hun fått fra organisasjonen «Hands of Grace» der hun selv sitter i styret.

Arvid Georg Larsen er styreleder i organisasjonen. Han har hjulpet med innsamlinger der privatpersoner har donert penger til prosjektet. I tillegg har lokale myndigheter og kirkesamfunnet i Kitgum bidratt med penger.Til den videre driften av skolen jobber Hellen og «Hands of Grace» med å samle inn støtte fra bedrifter.

100 barn mellom første og tredje klasse kommer til å få undervisning på skolen.

– Barna i dette området har lidd så mye. Det gjorde jeg også. Nå som jeg lever et godt liv, føler jeg at jeg må hjelpe andre, sier 31-åringen.

Fikk selv støtte

Da Hellen var liten fikk hun hjelp fra katolske Comboni-misjonærer for å kunne gå på skole.

– Foreldrene mine ville aldri hatt råd til det. Jeg er så takknemlig for at jeg lærte engelsk og gikk på skole som liten. Uten skolegang får ikke barna i Kitgum en fremtid.

De første årene etter at hun ble født bodde Hellen sammen med familien i en flyktningeleir i Sør-Sudan, men de måtte flykte videre fra på grunn av krig.

– Jeg var tre år flyktet vi til Kitgum i Uganda. Det var en lang reise. Mange kvinner og barn døde på veien. Men min familie klarte seg.

I Kitgum fikk de hjelp av FN til å flytte inn i en ny flyktningleir. Familien, som hadde bodd i telt i Sør-Sudan, fikk nå en enkel hytte med jordgulv.

De hadde flyktet fra krig, men heller ikke i Nord-Uganda rådet det fred. Angrep på sivile fra opprørsgruppen Herrens motstandshær (Lord's Resistance Army - LRA) preget landsdelen. Barn ble kidnappet og tvunget til å være soldater. Da Hellen var liten, var det flere massakrer i Nord-Uganda. Sørsudanske barn som bodde i Nord-Uganda ble seksuelt misbrukt. Mange unge jenter ble gravide. Hiv og aids var utbredt.

– Vi bodde i hytta i flyktningleiren alle sammen. Jeg, tvillingsøsteren min, de to andre søstrene mine og foreldrene våre. Det var trangt. Mange i leiren døde på grunn av sykdom. Vi hadde lite mat og vann. Jeg var bestandig sulten.

Og alltid utrygg.

– Vi ble ofte angrepet om natta og måtte gjemme oss i skogen. Det var sjeldnere i Kitgum der vi ble beskyttet av FN, enn i flyktningleiren i Sør-Sudan, men det skjedde likevel. Jeg husker at jeg ofte hadde så høy puls at jeg var redd hjertet mitt skulle stoppe.

Hellen bodde 18 år i flyktningleirer før hun satte seg på et fly til Norge.

Har lært å være bestemt

Minibussen har kjørt fra hovedstaden Kampala der Hellen blant annet har hentet kosedyr og t-skjorter til barna som skal begynne på skolen. Hun har kjeftet på mannen som har trykket opp trøyer med skolens logo.

– Det er ikke bra nok! Du må prøve igjen!

Hun har lært seg at det eneste som fungerer, er å være bestemt.

Kvinners rettigheter

– Da jeg kom til Norge som 19-åring ble jeg overrasket over rettighetene norske kvinner hadde. I Uganda var jeg vant til at du som kvinne var underlagt menn på alle måter. Kvinner må spørre om lov til alt de skal gjøre og kan aldri si imot mennene sine.

– Det er for eksempel mange menn som bruker opp familienes penger på alkohol. Det er ingenting kvinnene kan gjøre med det. De må bare godta det.

– Det er også et stort problem at kvinnene i Uganda får for mange barn. De har ikke mulighet til å nekte menn sex, bruker ikke prevensjon og abort er ikke et alternativ, forteller Hellen.

– Da får du ufrivillig for mange barn. Mennene stikker bare av når barnet kommer. I tillegg til å hjelpe barn i Uganda er min fremtidsdrøm at kvinnene her skal bli selvstendige. Jeg vil at de skal studere og slippe å være avhengige av mennene sine. Jeg tror det er mulig!

Hellen blir ekstra engasjert når hun snakker om dette. Hun lener seg frem og snakker høyere.

– Mennene her respekterer meg, fordi de ser hva jeg har utrettet med skolen. Det er også noe av grunnen til at jeg tror det er mulig å endre verdisynet mennene har her. Men det kommer til å ta lang tid.

Familien på Herøy

Hellen har tre sønner: Jens (7) Isaac (9) og Daniel (13). Faren til barna bor rett i nærheten og de samarbeider bra om barnepasset. Men de har ikke bodd sammen siden de bodde i Kampala i Uganda et halvt år før de fikk komme til Norge.

Søstrene til Hellen og foreldrene hennes bor også på Herøy.

– Vi spiser middag sammen og besøker hverandre. Jeg og tvillingsøsteren min drar på fester sammen. Det er et godt liv.

Minibussen vi sitter i har kjørt forbi savanner, fruktselgere, rødt støv, irrgrønt gress og små landsbyer. Etter sju timer blir veien mer humpete. Det røde støvet ligger tjukkere i lufta. Hellen er framme i flyktningeleiren der hun bodde frem til 2005.

– Her på dette sykehuset jobbet mamma. Og der er den gamle skolen min, sier hun og peker.

Det er rart, men også fint å komme tilbake, synes hun.

– Og her bodde jeg!

– Du lærer mye av å bo så tett. Med mor, far og tre søsken. Vi hadde ikke madrasser. Og ikke tepper. Jeg hadde på meg det samme hele tiden. Da jeg vasket klærne mine, var jeg naken frem til klærne hadde tørket ferdig i sola. Jeg husker den stekende sola. Det var alltid ekstremt varmt.

Skolen innvies

Dagen etter skal skolen til Hellen innvies. Denne dagen er også varm. Luften står stille. Tiden står også ganske stille. Seremonien som skulle startet klokka 10, drøyer til nærmere ett. De oppmøtte elevene sitter og venter på grønne, rosa og hvite plaststoler i skyggen av skolebygningen. De har alle på seg skoleuniformer som er så store at de kan vokse lenge i dem.

Ayoo Agness er rektor på den nye skolen og tydelig stolt.

– Vi tror det blir omtrent hundre elever her, men det kommer til å komme flere og flere for hver dag etter åpningen. Det er stort behov for skoler her, sier hun.

Fest og tålmodighet

Det er satt opp store telt, der har hele Kitgum samlet seg for å se skoleåpningen. De har på seg sine fineste festklær og venter like spente som elevene.

«Vi er snart klare til å tenke på å starte» sies det over det sprengte høyttaleranlegget.

Og til slutt skjer det. Hellen gråter under den første talen. «Den jobben du har gjort er utrolig, Hellen!», sier taleren.

Når navnet hennes flettes inn i en av sangene elevene synger, smiler hun igjen.

«Engasjement er grunnen til at skolen er bygget. Hellens engasjement. Hun har gjort dette alene!» sies det i en annen tale.

Seremonien er omfattende. Alle skal med. Sang, dans, taler, innlegg fra lokalpolitikere, lærere og rektor. Prekener. Mer sang. Mer dans. Mest av alt glede. En av elevene synger konsentrert og så høyt han kan: «I'm judging noone! Noone!».

I pausen danser Hellen til en sang med refrenget: «I have my identity everywhere I go». Hun kommer tilbake til teltet svett og lykkelig. Den røde snora er klippet. De tre klasserommene og de to kontorene er velsignet av den lokale presten og inspisert av lærere og lokalpolitikere.

– Nå kan barna bare komme, sier Hellen.

Hun står og ser på skolen hun har bygget. Elleve år etter at hun forlot stedet som flyktning gir hun barn skolegang og muligheten til et bedre liv